Bryllupsdag på hver vår kant av verden

39
Foto: Karina Jensen Photography

2 år som ektepar feirer Åsmund og jeg idag, på hver vår kant av jordkloden.
Som dere som har fulgt bloggen en stund har fått med dere, er vi veldig glade i å feire den minste lille ting, og kjærestedagene våre (26. april hvert år), samt bryllupsdag er ekstra spesielt. Vi har pleid å spise en bedre middag, reise bort, ta en natt på hotell eller lignende for å markere dagen, men for første gang siden vi ble kjærester for over 12 år siden, forbigår en slik dag i “stillhet”.

Det er vemodig og rart, og det var noe av det første jeg tenkte på da jeg takket ja til å bli med til Las Vegas, at jeg ikke kom til å være hjemme på bryllupsdagen vår. Men, sett på en annen side; vi ser for oss å feire maaaange bryllupsdager i årene som kommer, men når vil jeg få muligheten til en tur som den jeg er på nå igjen? Trolig aldri! Valget var altså ganske så lett, selv om det kjennes litt tungt å ikke kunne kysse og klemme på mannen min på bryllupsdagen vår idag. Heldigvis finnes mobiltelefoner, og om ikke så fryktelig lenge er jeg hjemme hos ham igjen.

Hurra for kjærligheten, og gratulerer med bryllupsdagen vår, Åsmund-pus<3

For ett år siden, 15. februar 2014


Idag, 15. februar 2015, er det ett år siden Kass døde, og jeg delte dette innlegget med dere. At det har gått et helt år, kjennes rart. Rart fordi jeg fortsatt tar meg i å tenke på at han lever, og venter der hjemme i Risør hos mamma og pappa. Rart fordi jeg ikke fikk se ham død, som jeg gjorde med Timmi, og derfor ikke helt klarer å tro på at det virkelig er sant. Samtidig vet jeg så inderlig godt at det er sant, helt på ekte, og det gjør vondt å tenke på at jeg aldri mer skal få se ham, kjenne den myke, tykke pelsen hans, løfte den tunge pusekroppen og klemme den inntil min. Kjenne de sterke potene hans holde rundt armen min mens jeg koser ham, våkne med ansiktet mitt mot den varme pelsen hans om morgenen. Høre de spede mjauene hans, den merkelige malingen hans, se hvordan han ble som en kattunge igjen da vi lekte, le av alt det søte og morsomme han fant på, og å se ham nyte den første vårsola. Innmari rart og trist (jeg griner i skrivende stund, og det er vanskelig å se tastaturet på dataen bak tårene). Men, jeg tenker også at jeg er så glad for at han fikk noen fine år hos mamma og pappa, tenker på hvor glad han virket over å kunne få være ute i det fri så mye han ville, sove i sengene og leke med sønnen sin. Han virkelig blomstret i de årene vi fikk ha ham, og han var en fantastisk pusemann helt til siste slutt. Jeg er så glad for å ha kjent ham, og for at jeg fikk ha ham i livet mitt. Jeg elsker deg, Kass!