Om en fortid med raseriutbrudd og dårlig samvittighet

IMG_9240

Det jeg skal skrive om nå, har jeg såvidt luftet her inne tidligere, men aldri fortalt dere skikkelig om.
Jeg tror ikke jeg har pratet med alle vennene mine om dette heller, da de fleste vennene jeg har er venner jeg har fått etter at vi kom oss skikkelig til rette i Oslo, og på det tidspunktet var livet ikke sånn lengre. Fullt av raseri, that is.

For, det første halvåret etter at Åsmund og jeg forlot Risør, og flyttet sammen til Oslo, var veldig vanskelig for meg. Det vet dere jo alt. Og, jeg slet med raseriutbrudd. Seriøse utbrudd, som jeg virkelig ikke klarer å fatte at faktisk skjedde, sånn sett i etterkant. Med årene har jeg klart å være sårbar og søke trøst når noe er tungt, men den gangen, for snart sju år siden, dukket jeg derimot ned i et bunnløst hull, og lot alt rundt meg svartne.

Jeg fikk ofte blackouts, og mye fra den tiden har jeg rett og slett fortrengt. Generelt var jeg veldig langt nede, deprimert, og ekstremt sårbar, men hadde voldsomt store problemer med å vise det, og å innrømme det, selv ovenfor meg selv. Resultatet var at lunta mi ble kortere enn nesetippen min, og den minste ting som ikke gikk min vei, kunne få det til å svartne for meg; At mobilen hang seg opp, at jeg mista en gaffel på gulvet.. Nok til at alt svartnet, totalt. Det var som om småting som det i mitt hode var en slags unnskyldning for å få et utbrudd, sinne for å få utløp for all frustrasjonen som herjet inni meg.

Det jeg husker best er at jeg skrek og brølte noen primalskrik uten like, til jeg ble knallrød i fjeset og mistet stemmen. Skrek inn i en pute, helt til det ikke var mer lyd igjen, og jeg sovnet utmattet, tom for luft, tom for futt. Kastet ting i gulvet, smalt med dørene så en skulle tro veggene falt ned. Åsmund prøvde så godt han kunne å trøste meg, mens jeg ikke kunne gjøre annet enn å skjelve i raseri. Utrøstelig.

Andre ganger bet jeg meg sjøl i hånda, hardt, hardt, hardt, mens jeg freste av raseri, også da knallrød i fjeset, snørrete nese og med tårevåte kinn. En gang tok jeg en kjøkkenkniv og kjørte inn i en skapdør, en annen gang vred jeg en mobiltelefon så den knakk, alt i fullt raseri. Jeg skar tenner så hardt at litt av den ene jekselen min knaste av en bit. Jeg var aldri fysisk slem mot Åsmund, og sa aldri stygge ting til ham i raseri, men jeg gjorde tilværelsen hans veldig vanskelig, fordi jeg var så rasende hele tida, og fordi han visste at det var “hans skyld”, i og med at det var han som hadde villet/måttet flytte til Oslo p.g.a skole. Dette har jeg tenkt på om igjen, og om igjen, i årene i etterkant. Kinnene mine er igjen tårevåte når jeg skriver dette, for å såre den jeg elsker aller høyest i hele verden, er helt forferdelig smertefullt..

Jeg tror det også var noe av grunnen til at jeg kom inn i en vond sirkel: Jeg hadde det vanskelig fordi jeg hadde hjemlengsel, følte meg usikker, redd, ubrukelig, og som et null, i en stor, ukjent by, full av fremmede ansikter. Prøvde å søke jobb, prøvde å komme meg ut, prøvde å gjøre noe. Følte jeg stanget i en vegg, følte meg motløs, sårbar. Men, i stedet for å la meg knekke, ble jeg rasende, for sinne var så mye enklere enn å knekke sammen, søke trøst.

Det igjen gjorde at jeg bygget meg et skall rundt meg, som Åsmund ikke klarte å knekke, uansett hvor mye han trøstet. Åsmund, som hadde gått gjennom en barndom og ungdomstid fylt med mobbing, og som endelig hadde kommet inn på en skole han virkelig likte, som hadde flyttet sammen med kjæresten sin, fått venner, som trivdes. Endelig. Og der satt jeg, full av raseri, kaos, og en haug med dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet tror jeg er det som gjorde at jeg var så rasende. For det var, i mitt hode, mer akseptert å være sinna og klikke totalt på “småting”, enn å bryte sammen i tårer. Hvor logikken i det er, det vet jeg ikke idag, men den gangen følte jeg det i alle fall sånn. Den dårlige samvittigheten hadde jeg ovenfor ham, for at jeg ikke klarte å være glad, klarte å få til noe, klarte å nyte livet vårt sammen.

Nå i ettertid har både Åsmund og jeg fortrengt det meste av disse tøffe månedene. At jeg virkelig kunne ha mye eksplosivt sinne inne i meg, det fatter ingen av oss. Så fort jeg kom meg ut i jobb, fikk venner, nettverk, og sakte, men sikkert, ble sikker på meg selv, ble alt mye bedre. Åsmund var der for meg, gjennom tykt og tynt, trøstet så godt han kunne, selv om jeg ikke lot ham. Han var der, sto stødig, og lot meg ikke falle. Kjærligheten vår vokste seg sterkere på de månedene, som om det egentlig var en bra ting, at vi lærte noe av det. Jeg ville ikke vært den vonde tiden foruten, for den har vært med på å forme meg som jeg er idag, forme oss. Gjøre oss enda sterkere, gjøre at vi kunne være 110% åpne med hverandre til enhver tid, gjorde at vi kan lese hverandre som åpne bøker. Det ville jeg ikke ha vært foruten.

Hvis noen av dere som leser dette, kjenner dere igjen, og kanskje selv befinner dere midt i et slikt raseri som spiser dere opp fra innsiden; vær så snill, søk trøst og hjelp. Det blir ikke bedre av se selv, uten hjelp på en eller annen måte. Åpne deg for familie, venner, kolleger, hva som helst. Å være sårbar er ikke noe negativt, å trenge trøst er ikke noe negativt, du er ikke mindre sterk om du rekker ut en hånd for å få hjelp til å komme i land. Heller tvert imot<3