Høstmelankolien er her igjen

img_1214
Illustrasjonsbilde fra i fjor høst

Å kalle det en tradisjon er vel kanskje liiitt drøyt, men jo, dere som har hengt med her i noen år, har nok fått med dere at overgangen sommer/høst for meg alltid er litt tøff. Det er liksom noe ved at sommeren er på hell som får meg til å føle meg så innamri tom, melankolsk, umotivert og uinspirert. Jeg synker liksom inn i meg selv, oppsøker trist musikk, filmer og tekster, for å gråte litt, bruker mye tid for meg selv, spaserer mye, bare for å la tankene fare. Som vanlig går det utover blogginga, noe jeg vet dere har merket de siste ukene, rett og slett fordi jeg i år ikke engang har orket å late som. Å poste noe her bare for å poste noe har ikke vært et tema i år i det hele tatt, og jeg synes egentlig det er ganske fint. At jeg kan være såpass ærlig og åpen, både med meg selv og med dere. Er dere ikke enige?

Når det er sagt, kan jeg som vanlig ikke sette noe tidspunkt på når denne perioden er overstått. Det må nesten bare gå sin vante gang, i det tempoet som trengs. Blogging i rykk og napp, som det har vært den siste tida her inne, blir nok vedvarende litt framover, og jeg håper dere synes det er greit. Ellers håper jeg at dere er i bedre humør, enten dere er tilbake på skolebenken, på jobb, eller fyller dagene med noe annet moro!

Prosjekt Sunn Fornuft

Idag lanseres Sunn Fornuft, og sammen med over 60 andre norske bloggere, har jeg valgt å delta i dette viktige prosjektet. Jeg føler allerede jeg lever opp til punktene i Sunn Fornuft-plakaten ganske godt, men ønsker allikevel å støtte prosjektet, og i samme omgang forhåpentligvis inspirere andre bloggere og internettpersonligheter til å gjøre det samme. Det handler om å tenke over hva vi deler i blogger og sosiale medier, og om å tenke litt mer over den påvirkningskraften vi faktisk har ovenfor vårt “publikum”. Det går nok dessverre nemlig fort i glemmeboka for mange av oss idet vi klikker publiser!

SunnFornuft

Uten å si så mye mer med egne ord, deler jeg en tekst fra Sunn Fornufts egen nettside:


Sunn Fornuft-plakaten er et samarbeid mellom Kvinneguiden.no, United Influencers,Bonnier Media, Aller Media og psykiater Finn Skårderud ved Villa Sult. Vårt formål er å bevisstgjøre digitale opinionsledere på deres rolle og påvirkningskraft på unge jenter når det kommer til kroppsbilde og idealer.

Bakgrunnen for dette er at bloggere har en sterk kvinnelig målgruppe som i stor grad er i alderen 18-34 år, og det er nettopp denne målgruppen (15-34 år) utgjør den mest rammede gruppen av spiseforstyrrelser i Norge. Sammen har vi et samfunnsansvar på å ikke bidra til økt kroppspress.

Psykiater Finn Skårderud har spurt flere av sine pasienter av hva som påvirker de mest negativt på sosiale medier som deles av opinionsledere de ser opp til:

– porsjonsstørrelser

– vekt, BMI og klesstørrelse

– bastante meninger om sunne vaner

– retusjering av bilder

– mangel på spesifikasjon av hvem “målgruppen” er i visse trening- og ernæringsrelaterte innlegg

Sunn fornuft-plakaten fungerer som en veiledning for publisister og bloggere om å være en positiv innflytelse når det gjelder kropp og helse for leserne. Dette er altså ikke tenkt som et lovverk, men som retningslinjer som hjelper publisister å være bevisste når de snakker om mat, trening, kropp og helse.


Og sånn helt på tampen:
Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummer:  116 123
De som synes det er vanskelig å snakke med noen, kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no

Om en fortid med raseriutbrudd og dårlig samvittighet

IMG_9240

Det jeg skal skrive om nå, har jeg såvidt luftet her inne tidligere, men aldri fortalt dere skikkelig om.
Jeg tror ikke jeg har pratet med alle vennene mine om dette heller, da de fleste vennene jeg har er venner jeg har fått etter at vi kom oss skikkelig til rette i Oslo, og på det tidspunktet var livet ikke sånn lengre. Fullt av raseri, that is.

For, det første halvåret etter at Åsmund og jeg forlot Risør, og flyttet sammen til Oslo, var veldig vanskelig for meg. Det vet dere jo alt. Og, jeg slet med raseriutbrudd. Seriøse utbrudd, som jeg virkelig ikke klarer å fatte at faktisk skjedde, sånn sett i etterkant. Med årene har jeg klart å være sårbar og søke trøst når noe er tungt, men den gangen, for snart sju år siden, dukket jeg derimot ned i et bunnløst hull, og lot alt rundt meg svartne.

Jeg fikk ofte blackouts, og mye fra den tiden har jeg rett og slett fortrengt. Generelt var jeg veldig langt nede, deprimert, og ekstremt sårbar, men hadde voldsomt store problemer med å vise det, og å innrømme det, selv ovenfor meg selv. Resultatet var at lunta mi ble kortere enn nesetippen min, og den minste ting som ikke gikk min vei, kunne få det til å svartne for meg; At mobilen hang seg opp, at jeg mista en gaffel på gulvet.. Nok til at alt svartnet, totalt. Det var som om småting som det i mitt hode var en slags unnskyldning for å få et utbrudd, sinne for å få utløp for all frustrasjonen som herjet inni meg.

Det jeg husker best er at jeg skrek og brølte noen primalskrik uten like, til jeg ble knallrød i fjeset og mistet stemmen. Skrek inn i en pute, helt til det ikke var mer lyd igjen, og jeg sovnet utmattet, tom for luft, tom for futt. Kastet ting i gulvet, smalt med dørene så en skulle tro veggene falt ned. Åsmund prøvde så godt han kunne å trøste meg, mens jeg ikke kunne gjøre annet enn å skjelve i raseri. Utrøstelig.

Andre ganger bet jeg meg sjøl i hånda, hardt, hardt, hardt, mens jeg freste av raseri, også da knallrød i fjeset, snørrete nese og med tårevåte kinn. En gang tok jeg en kjøkkenkniv og kjørte inn i en skapdør, en annen gang vred jeg en mobiltelefon så den knakk, alt i fullt raseri. Jeg skar tenner så hardt at litt av den ene jekselen min knaste av en bit. Jeg var aldri fysisk slem mot Åsmund, og sa aldri stygge ting til ham i raseri, men jeg gjorde tilværelsen hans veldig vanskelig, fordi jeg var så rasende hele tida, og fordi han visste at det var “hans skyld”, i og med at det var han som hadde villet/måttet flytte til Oslo p.g.a skole. Dette har jeg tenkt på om igjen, og om igjen, i årene i etterkant. Kinnene mine er igjen tårevåte når jeg skriver dette, for å såre den jeg elsker aller høyest i hele verden, er helt forferdelig smertefullt..

Jeg tror det også var noe av grunnen til at jeg kom inn i en vond sirkel: Jeg hadde det vanskelig fordi jeg hadde hjemlengsel, følte meg usikker, redd, ubrukelig, og som et null, i en stor, ukjent by, full av fremmede ansikter. Prøvde å søke jobb, prøvde å komme meg ut, prøvde å gjøre noe. Følte jeg stanget i en vegg, følte meg motløs, sårbar. Men, i stedet for å la meg knekke, ble jeg rasende, for sinne var så mye enklere enn å knekke sammen, søke trøst.

Det igjen gjorde at jeg bygget meg et skall rundt meg, som Åsmund ikke klarte å knekke, uansett hvor mye han trøstet. Åsmund, som hadde gått gjennom en barndom og ungdomstid fylt med mobbing, og som endelig hadde kommet inn på en skole han virkelig likte, som hadde flyttet sammen med kjæresten sin, fått venner, som trivdes. Endelig. Og der satt jeg, full av raseri, kaos, og en haug med dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet tror jeg er det som gjorde at jeg var så rasende. For det var, i mitt hode, mer akseptert å være sinna og klikke totalt på “småting”, enn å bryte sammen i tårer. Hvor logikken i det er, det vet jeg ikke idag, men den gangen følte jeg det i alle fall sånn. Den dårlige samvittigheten hadde jeg ovenfor ham, for at jeg ikke klarte å være glad, klarte å få til noe, klarte å nyte livet vårt sammen.

Nå i ettertid har både Åsmund og jeg fortrengt det meste av disse tøffe månedene. At jeg virkelig kunne ha mye eksplosivt sinne inne i meg, det fatter ingen av oss. Så fort jeg kom meg ut i jobb, fikk venner, nettverk, og sakte, men sikkert, ble sikker på meg selv, ble alt mye bedre. Åsmund var der for meg, gjennom tykt og tynt, trøstet så godt han kunne, selv om jeg ikke lot ham. Han var der, sto stødig, og lot meg ikke falle. Kjærligheten vår vokste seg sterkere på de månedene, som om det egentlig var en bra ting, at vi lærte noe av det. Jeg ville ikke vært den vonde tiden foruten, for den har vært med på å forme meg som jeg er idag, forme oss. Gjøre oss enda sterkere, gjøre at vi kunne være 110% åpne med hverandre til enhver tid, gjorde at vi kan lese hverandre som åpne bøker. Det ville jeg ikke ha vært foruten.

Hvis noen av dere som leser dette, kjenner dere igjen, og kanskje selv befinner dere midt i et slikt raseri som spiser dere opp fra innsiden; vær så snill, søk trøst og hjelp. Det blir ikke bedre av se selv, uten hjelp på en eller annen måte. Åpne deg for familie, venner, kolleger, hva som helst. Å være sårbar er ikke noe negativt, å trenge trøst er ikke noe negativt, du er ikke mindre sterk om du rekker ut en hånd for å få hjelp til å komme i land. Heller tvert imot<3