Høstmelankolien er her igjen

img_1214
Illustrasjonsbilde fra i fjor høst

Å kalle det en tradisjon er vel kanskje liiitt drøyt, men jo, dere som har hengt med her i noen år, har nok fått med dere at overgangen sommer/høst for meg alltid er litt tøff. Det er liksom noe ved at sommeren er på hell som får meg til å føle meg så innamri tom, melankolsk, umotivert og uinspirert. Jeg synker liksom inn i meg selv, oppsøker trist musikk, filmer og tekster, for å gråte litt, bruker mye tid for meg selv, spaserer mye, bare for å la tankene fare. Som vanlig går det utover blogginga, noe jeg vet dere har merket de siste ukene, rett og slett fordi jeg i år ikke engang har orket å late som. Å poste noe her bare for å poste noe har ikke vært et tema i år i det hele tatt, og jeg synes egentlig det er ganske fint. At jeg kan være såpass ærlig og åpen, både med meg selv og med dere. Er dere ikke enige?

Når det er sagt, kan jeg som vanlig ikke sette noe tidspunkt på når denne perioden er overstått. Det må nesten bare gå sin vante gang, i det tempoet som trengs. Blogging i rykk og napp, som det har vært den siste tida her inne, blir nok vedvarende litt framover, og jeg håper dere synes det er greit. Ellers håper jeg at dere er i bedre humør, enten dere er tilbake på skolebenken, på jobb, eller fyller dagene med noe annet moro!