Prosjekt Sunn Fornuft

Idag lanseres Sunn Fornuft, og sammen med over 60 andre norske bloggere, har jeg valgt å delta i dette viktige prosjektet. Jeg føler allerede jeg lever opp til punktene i Sunn Fornuft-plakaten ganske godt, men ønsker allikevel å støtte prosjektet, og i samme omgang forhåpentligvis inspirere andre bloggere og internettpersonligheter til å gjøre det samme. Det handler om å tenke over hva vi deler i blogger og sosiale medier, og om å tenke litt mer over den påvirkningskraften vi faktisk har ovenfor vårt “publikum”. Det går nok dessverre nemlig fort i glemmeboka for mange av oss idet vi klikker publiser!

SunnFornuft

Uten å si så mye mer med egne ord, deler jeg en tekst fra Sunn Fornufts egen nettside:


Sunn Fornuft-plakaten er et samarbeid mellom Kvinneguiden.no, United Influencers,Bonnier Media, Aller Media og psykiater Finn Skårderud ved Villa Sult. Vårt formål er å bevisstgjøre digitale opinionsledere på deres rolle og påvirkningskraft på unge jenter når det kommer til kroppsbilde og idealer.

Bakgrunnen for dette er at bloggere har en sterk kvinnelig målgruppe som i stor grad er i alderen 18-34 år, og det er nettopp denne målgruppen (15-34 år) utgjør den mest rammede gruppen av spiseforstyrrelser i Norge. Sammen har vi et samfunnsansvar på å ikke bidra til økt kroppspress.

Psykiater Finn Skårderud har spurt flere av sine pasienter av hva som påvirker de mest negativt på sosiale medier som deles av opinionsledere de ser opp til:

– porsjonsstørrelser

– vekt, BMI og klesstørrelse

– bastante meninger om sunne vaner

– retusjering av bilder

– mangel på spesifikasjon av hvem “målgruppen” er i visse trening- og ernæringsrelaterte innlegg

Sunn fornuft-plakaten fungerer som en veiledning for publisister og bloggere om å være en positiv innflytelse når det gjelder kropp og helse for leserne. Dette er altså ikke tenkt som et lovverk, men som retningslinjer som hjelper publisister å være bevisste når de snakker om mat, trening, kropp og helse.


Og sånn helt på tampen:
Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummer:  116 123
De som synes det er vanskelig å snakke med noen, kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no

De mest leste bloggpostene i 2015

Her kommer en oppsummering av de mest leste bloggpostene mine i året som har gått. Det er noen poster som troner øverst år etter år, siden de kommer forholdsvis høyt opp i googlesøk på ting som ofte blir googlet (Oppskrift på verdens beste appelsinkakeOm forskjellen på ørepistol og piercing og Livsstilsendringen f.eks), og de postene er derfor ikke med i dette regnestykket. De syv mest populære postene jeg sitter igjen med fra 2015 er da som følger:

På plass nummer 7:
piercing
Innlegget “Piercing: Kvalitet over kvantitet, og om å være kritisk“, en piercingrelatert bloggpost


På plass nummer 6:
onsker
Innlegget “Ønskeliste for jul og bursdag, 2014 og 2015” med saker og ting jeg ønsket meg


På plass nummer 5:
mewkid_2009
Innlegget “Ønskeinnlegg: Om ikke å ha en utdannelse“, hvor jeg forteller om fortid og framtid uten utdannelse


Plass nummer 4:
kakebord
Innlegget “Overraskelsesbursdag for Ine!“, om da Ståle arrangerte overraskelsesbursdag for fine Ine


Plass nummer 3:
knis
Innlegget “Gjesteinnlegg: Åsmund om å være mobbeoffer“, hvor Åsmund skriver om å være mobbeoffer


Plass nummer 2:
jjj
Innlegget “Om kroppspress“, hvor jeg skriver litt om dagens kroppsidealer og om å ikke leve opp til dem


På plass nummer 1:
bw3
Innlegget “Om å fortsatt stå ved valget om et barnefritt liv“, en oppfølger til mitt første innlegg om å være barnefri


 

Tolv viktige blogginnlegg

21
Foto: Karina Jensen

Her har jeg samlet linker til et knippe med forskjellige viktige bloggposter fra mitt lille bloggunivers. Mange av dere har sikkert lest dem alle fra før, mens noen av dere har kanskje ikke sett dem i det hele tatt. God lesning!:

Om å velge et barnefritt liv og Om å fortsatt stå ved valget om et barnefritt liv
Åsmund om å være mobbeoffer. Åsmunds innlegg om å bli mobbet stort sett hele livet
Om hvordan jeg traff Åsmund. En kjærlighetshistorie, rett og slett
Om min storesøster. Et innlegg om min storesøster som ble født med Cerebral Parese
Om kroppspress. Med skråblikk på kroppspresset de fleste av oss kjenner litt på
Fem flotte år på Pinpoint. Om jobben min, takknemlighet og utvikling
Om å være avholds. Hvorfor jeg ikke drikker, og tanker rundt det
Om å være redd for noe nytt. Angsten rundt å flytte hjemmefra, og starte et liv i en fremmed by
Om farger og stil. Litt om det å tidvis minne om en vandrende regnbue, og hvorfor farger er så bra
Om strekkmerker og sånt. Fokus på å akseptere kroppen sin, på tross av det ene og det andre
Om å ikke ha en utdannelse. Litt om mine valg rundt dette, og mine syn på saken
Om bryllupet. En tekst om bryllupsdagen, tanker og følelser, fra start til slutt

Repost: Om strekkmerker og sånt

Dette innlegget skrev og postet jeg i fjor sommer, og jeg føler det fortjener en repost i disse pre-sommertider. Mange av dere leste det sikkert den gang da, men til dere som ikke har lest det enda: jeg håper dere setter pris på det!


Strekkmerker. Så dypt hatet av så inderlig mange. Samtidig så utrolig vanlig og normalt! Kropper i alle fasonger, størrelser og aldre har dem, damer som menn. De dukker opp både her og der, er små og hvite, store og rødlilla, eller en plass midt i mellom. Jeg har en passe stor samling av dem, og brukte mine tenår på å hate dem. Skamme meg over dem, skjule dem og unngå å vise meg i bikini blant fremmede på grunn av dem. De ble årsaken til alt for mange tårer, i alt for mange år. Tenk at noen små streker i huden kunne gjøre så mye skade?

De første dukket opp på innsidene av lårene mine i fjerdeklasse på barneskolen. Jeg husker enda at vi satt på bassengkanten i svømmehallen. Alle jentene, og guttene, i klassen satt på rad og rekke, og vi skulle svømme. Jeg kom tidlig i puberteten, var høyere enn de andre, og fikk det klassiske “valpefettet” lenge før de andre jentene. Jeg smugtittet på de andre jentenes lår, som i mine øyne var plettfrie. Mine var så smått begynt å bli mer kvinnelige i formen, og på innsiden av dem var det kommet små, lyserosa striper i huden. Jeg passet på å presse lårene sammen, så ingen av de andre skulle se dem og vemmes. Det skulle være min hemmelighet, for jeg var nok helt sikkert alene om å ha slike. Trodde jeg!

Såklart ble det ikke bare med de få små. I årene framover vokste jeg meg naturligvis enda høyere, gikk fra en jentekropp til en ung kvinnekropp. Strekkmerkene ble flere, og spredte seg utover baksiden av lårene, rumpa og så smått på puppene. Jeg la, som kjent, også på meg midt i tenårene, og ble overvektig. Det gjorde for mitt vedkommende ikke saken bedre på den fronten, og det dukket opp fire dype, lange, brede og mørkelilla striper på hver side av hoftene mine. Lårene var allerede dekket, baksiden av knærne kom like etter. Undersiden av armene, puppene og rompa var heller ikke fri for striper. Alle i fargen lyserød eller lilla, og jeg følte meg uhyre stygg. I mine øyne så huden min helt forferdelig ut, den var i mine øyne ødelagt og jeg hatet dem.

Sånn følte jeg det i flere år, uheldigvis. Flere år kastet jeg bort på å la den indre stemmen i meg rakke ned på kroppen min, på grunn av dem. I skrivende stund har fargen på strekkmerkene bleknet helt, men de er fortsatt synlige om man ser etter. Men hvem gjør vel det, andre enn meg selv?! Det er hva jeg heldigvis innså for et par år siden. Tiden leger alle sår heter det, og det vil også si strekkmerker! Selv flere år etter at de var bleknet på farge, var jeg veldig bevisst på dem, og passet på å skjule dem. Men, i senere tid har jeg innsett at jeg ikke orker å la strekkmerker stoppe meg i å leve. De bryr meg ikke lengre, og jeg har for lengst akseptert at de er en del av kroppen min. At jeg er fin som jeg er, med striper både her og der. Nesten alle har dem jo i større eller mindre grad, uansett!

Untitled-1

IMG_2410
(De er ikke lett å få med på bilde! Kjørte opp skarpheten i bildene en god del for å få dem fram)

Å la noen striper i huden hindre meg i å kle meg som jeg vil, bade med venner eller sole meg offentlig er jo bare idiotisk. Arr, hudlidelser og diverse er jo noe vi alle har i større eller mindre grad! Selv om retusjerte bilder i blader, på nett og på TV vil fortelle oss noe annet, er det ikke sånn. Strekkmerker, appelsinhud (hei, det har jeg óg!), eksem, psoriasis og operasjonsarr er bare en brøkdel av det vi alle har i bagasjen vår, og det er så fryktelig trist å tenke på at så mange av oss har latt, og lar oss, stoppe av det. At vi sitter inne på solfylte dager, at vi dekker oss til når vi egentlig ikke vil, og unngår å leve skikkelig, bare på grunn av bagateller som det! For ja, det ER faktisk bagateller, selv om det så og si er umulig å tenke sånn når det står på som verst.

Jeg skriver dette fordi jeg vet at det er så mange som meg av dere som leser. Som er midt oppi en fase med usikkerhet rundt kropp, og kanskje nettopp strekkmerker. Med skam fordi en føler seg annerledes rent kroppslig. Vi går inn i julimåned med (forhåpentligvis) masse varme og sol, og jeg håper så inderlig dette innlegget kan inspirere dere som er midt oppi det til å prøve å pushe grensene deres litt. Prøve å gi faen i den indre stemmen som for eksempel sier at du må bruke badedrakt, og ikke bikini, på grunn av strekkmerker. Jeg håper, håper, håper dere tør ta steget, og i alle fall prøve! Jeg heier på dere, og roper et hurra for oss alle!

Om kroppspress

jjj
Uretusjert eller retusjert versjon: Hvilken lever opp til dagens kroppsideal?
Og hvorfor er ikke originalen “bra nok”?

Jeg har små pupper, celulitter og strekkmerker. Ikke er jeg veldig trent og fast i fisken, ei har jeg plettfri hud. Betyr det at jeg ikke er bra nok? Nei, overhode ikke. Men en skulle kanskje tro det, i dagens samfunn?

For hvordan har det seg at vi stadig blir mer kroppsfikserte? Stadig mer opptatt av å strebe etter det vi tror er det perfekte. Det perfekte håret, de perfekte puppene, den perfekte huden. Perfekt trent, perfekte løsvipper, perfekte lepper, perfekte negler. Men hvorfor? Streber vi utelukkende for vår egen del, eller er det for å leve opp til det vi tror omgivelsene liker? Et ideal som de færreste virkelig klarer å leve opp til, og som rett og slett hverken er menneskelig eller ønskelig? Jeg tror dessverre sistnevnte er tilfellet, for de aller fleste.

Hva er deres tanker rundt dette? Om kroppspress og idealer.
Streber vi for andres, eller for vår egen del? Og hvorfor?

Jeg tenker at så lenge en behandler kroppen godt, gir den sunn og næringsrik mat, mosjonerer litt i ny og ned, gjør ting som gjør en glad, samt putter inn en god dose kos på toppen av det, spiller det ikke noen rolle om en er rett som en strek eller myk i kantene. Om puppene er små eller store, ekte eller uekte. Om huden er plettfri, uren eller knallsolbrun. Så lenge du behandler den bra, gjør det som føles riktig for DEG og tar de skjønnhetsvalgene du tar for DIN del, spiller ikke resten noen rolle. Sånn jeg ser det, har vi bare ett liv, dette ene, og livet er absolutt for kort til å være grått!