Home » By Request » Tanker » Repost: Om strekkmerker og sånt

Repost: Om strekkmerker og sånt

Dette innlegget skrev og postet jeg i fjor sommer, og jeg føler det fortjener en repost i disse pre-sommertider. Mange av dere leste det sikkert den gang da, men til dere som ikke har lest det enda: jeg håper dere setter pris på det!


Strekkmerker. Så dypt hatet av så inderlig mange. Samtidig så utrolig vanlig og normalt! Kropper i alle fasonger, størrelser og aldre har dem, damer som menn. De dukker opp både her og der, er små og hvite, store og rødlilla, eller en plass midt i mellom. Jeg har en passe stor samling av dem, og brukte mine tenår på å hate dem. Skamme meg over dem, skjule dem og unngå å vise meg i bikini blant fremmede på grunn av dem. De ble årsaken til alt for mange tårer, i alt for mange år. Tenk at noen små streker i huden kunne gjøre så mye skade?

De første dukket opp på innsidene av lårene mine i fjerdeklasse på barneskolen. Jeg husker enda at vi satt på bassengkanten i svømmehallen. Alle jentene, og guttene, i klassen satt på rad og rekke, og vi skulle svømme. Jeg kom tidlig i puberteten, var høyere enn de andre, og fikk det klassiske “valpefettet” lenge før de andre jentene. Jeg smugtittet på de andre jentenes lår, som i mine øyne var plettfrie. Mine var så smått begynt å bli mer kvinnelige i formen, og på innsiden av dem var det kommet små, lyserosa striper i huden. Jeg passet på å presse lårene sammen, så ingen av de andre skulle se dem og vemmes. Det skulle være min hemmelighet, for jeg var nok helt sikkert alene om å ha slike. Trodde jeg!

Såklart ble det ikke bare med de få små. I årene framover vokste jeg meg naturligvis enda høyere, gikk fra en jentekropp til en ung kvinnekropp. Strekkmerkene ble flere, og spredte seg utover baksiden av lårene, rumpa og så smått på puppene. Jeg la, som kjent, også på meg midt i tenårene, og ble overvektig. Det gjorde for mitt vedkommende ikke saken bedre på den fronten, og det dukket opp fire dype, lange, brede og mørkelilla striper på hver side av hoftene mine. Lårene var allerede dekket, baksiden av knærne kom like etter. Undersiden av armene, puppene og rompa var heller ikke fri for striper. Alle i fargen lyserød eller lilla, og jeg følte meg uhyre stygg. I mine øyne så huden min helt forferdelig ut, den var i mine øyne ødelagt og jeg hatet dem.

Sånn følte jeg det i flere år, uheldigvis. Flere år kastet jeg bort på å la den indre stemmen i meg rakke ned på kroppen min, på grunn av dem. I skrivende stund har fargen på strekkmerkene bleknet helt, men de er fortsatt synlige om man ser etter. Men hvem gjør vel det, andre enn meg selv?! Det er hva jeg heldigvis innså for et par år siden. Tiden leger alle sår heter det, og det vil også si strekkmerker! Selv flere år etter at de var bleknet på farge, var jeg veldig bevisst på dem, og passet på å skjule dem. Men, i senere tid har jeg innsett at jeg ikke orker å la strekkmerker stoppe meg i å leve. De bryr meg ikke lengre, og jeg har for lengst akseptert at de er en del av kroppen min. At jeg er fin som jeg er, med striper både her og der. Nesten alle har dem jo i større eller mindre grad, uansett!

Untitled-1

IMG_2410
(De er ikke lett å få med på bilde! Kjørte opp skarpheten i bildene en god del for å få dem fram)

Å la noen striper i huden hindre meg i å kle meg som jeg vil, bade med venner eller sole meg offentlig er jo bare idiotisk. Arr, hudlidelser og diverse er jo noe vi alle har i større eller mindre grad! Selv om retusjerte bilder i blader, på nett og på TV vil fortelle oss noe annet, er det ikke sånn. Strekkmerker, appelsinhud (hei, det har jeg óg!), eksem, psoriasis og operasjonsarr er bare en brøkdel av det vi alle har i bagasjen vår, og det er så fryktelig trist å tenke på at så mange av oss har latt, og lar oss, stoppe av det. At vi sitter inne på solfylte dager, at vi dekker oss til når vi egentlig ikke vil, og unngår å leve skikkelig, bare på grunn av bagateller som det! For ja, det ER faktisk bagateller, selv om det så og si er umulig å tenke sånn når det står på som verst.

Jeg skriver dette fordi jeg vet at det er så mange som meg av dere som leser. Som er midt oppi en fase med usikkerhet rundt kropp, og kanskje nettopp strekkmerker. Med skam fordi en føler seg annerledes rent kroppslig. Vi går inn i julimåned med (forhåpentligvis) masse varme og sol, og jeg håper så inderlig dette innlegget kan inspirere dere som er midt oppi det til å prøve å pushe grensene deres litt. Prøve å gi faen i den indre stemmen som for eksempel sier at du må bruke badedrakt, og ikke bikini, på grunn av strekkmerker. Jeg håper, håper, håper dere tør ta steget, og i alle fall prøve! Jeg heier på dere, og roper et hurra for oss alle!

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+
  1. Syns nesten strekkmerker er litt fint, jeg. Som om vi har individuelle striper, sånn som sebraene og tigrene. :)

  2. gud som jeg elsker strekkmerker! som “villsaus” sier er det litt som andre dyrs stripede pels. de er liksom en del av historien til hvert individuelle menneske, føler jeg. har masse selv, som titter frem med sola, og æ lika det!

    1. Hehe, jeg liker dem ikke og synes ikke det er noe fint, MEN det er allikevel helt normalt og noe som er viktig å akseptere ved sin egen og andres kropp. De er en del av oss, rett og lett. En blir ikke noe mindre fin av å ha dem, og det er tross alt ikke andre enn en selv som virkelig legger merke til dem! Så flott at du liker dine, ingenting er bedre enn det!

  3. Ønsker at jeg var like positiv, men.. Eh, takler ikke badedrakt engang ;) det verste jeg vet er nok zombier, fellesdusj, ekle klovner og bikini. Jaja. Vet at jeg er redd for merkelige ting :)

Kommentarer deaktivert.