Home » By Request » Tanker » Ønskeinnlegg: Om ikke å ha en utdannelse

Ønskeinnlegg: Om ikke å ha en utdannelse

For en tid tilbake fikk jeg et spørsmål fra en av dere som lød sånn her: “Jeg lurte på om du kunne skrive et innlegg om det å ikke ha utdannelse og hvordan det var for deg å komme deg ut i jobb?”. I og for seg har jeg skrevet litt om det tidligere i dette innlegget, men jeg kan vel kanskje komme med litt til? For de av dere som har lest bloggen grundig i årevis, er nok en del av dette gjentakelser, men for dere andre blir det nytt og kanskje både oppklarende, inspirerende og fint. Jeg håper i alle fall det!

Planen var jo hele tida å bli fotograf av yrke. To år på medialinja i Risør gikk jeg, mens Åsmund gikk sitt siste år på påbygg, og deretter jobbet et år for å tjene opp litt startkapital til vårt liv sammen. Som innlegget jeg linket til innledningsvis her sier, ble det livet (på det tidspunktet) uheldigvis i Oslo, og jeg måtte begynne å se etter lærlingplasser som fotograf i Tigerstaden.

På media følte jeg ikke at jeg hadde fått lære noe spesielt nytt; det meste innen foto kunne jeg fra før av, og det andre vi lærte var på det tidspunktet mer eller mindre unyttig (har dratt litt nytte av noe av det i årene i ettertid, da, det må sies!), så da jeg fikk komme på et intervju hos et fotograffirma i Oslo var jeg både spent og uerfaren. Jobb, ikke en gang sommerjobb, hadde jeg aldri hatt, så CV’en var mildt sagt blank. Riktignok hadde jeg vært utplassert hos en dyktig frilansfotograf i forbindelse med skolen, og sett hva det innebar å jobbe selvstendig med foto, og visste derfor litt hva jeg gikk til. Intervjuet husker jeg ikke stort av, og jeg fikk naturligvis ikke lærlingplassen der. Jeg husker allerede da at jeg var litt lettet, for etter intervjuet, hadde det gått opp for meg at å jobbe med foto på den måten, ikke var rett for meg.

Frilandsfoto var greia, men på mine premisser. Å få det til å rulle uten erfaring er vel ikke så lett, og jeg så for meg hvordan de frilandsfotografene jeg hadde kjennskap til måtte ta på seg kjedelige og uinspirerende oppdrag, kun for å få salt til grøten. Det var ikke det jeg drømte om, og jeg skjønte derfor at jeg like godt kunne droppe å “bli fotograf”. Det føltes som å skulle kvele all kreativitet og fotoglede, å skulle fullføre en lærlingsperiode med foto, og da vi flyttet til Oslo i august 2009, var jeg derfor innstilt på å jobbe med noe helt annet.

Illustrasjonsbildet er fra august 2009, da vi nettopp hadde flytta til Oslo:
mewkid_2009Men med hva?! For jeg hadde NULL erfaring, og ikke engang en fullført utdannelse! Dessuten var jeg livredd og deprimert i en ny og skummel by, ikke hadde jeg troa på meg selv heller, og ikke noe nettverk. Det var rett og slett ikke så mye som lå an til å skulle kunne gå min vei, men jobb måtte jeg naturligvis ha.

Søkeprosessen ble passiv. Jeg søkte elektronisk på alt som virket ok på NAV sine sider; fylte ut søknadsskjemaer og klikket send hjemme fra sofaen. Ingen av søknadene ble fulgt opp (ikke visste jeg at man burde det?), og for hver søknad jeg sendte ut, jo mer nedbrutt ble jeg. Hvor mange jobber jeg søkte på totalt, aner jeg ikke. Passiv jobbsøkning som det, fungerer som regel ikke i det store og det hele. Det lærte jeg meg senere.

For, jeg fikk ikke napp noe sted. Månedene gikk, og vi trengte en inntekt, og jeg gikk på veggen av å ikke ha noe som helst å gjøre. Følet meg maktesløs, verdiløs og ubrukelig, som ikke fikk til noe. Følte at jeg kjempet mot strømmen, og at jeg var helt alene om å ikke få napp noe sted. Det var da jeg meldte meg på et jobbsøkerkurs med Poduim i regi av NAV. For meg ble det et vendepunkt, og en veldig lærerikt opplevelse. På kurset lærte jeg å bli en aktiv jobbsøker; skrive åpen søknad, tro på meg selv og å sette opp en god CV. Den ekstreme viktigheten av å MØTE OPP der man søkte jobb, FØLGE OPP hver eneste søknad, og å gi 110% av seg selv. Det var kjempegivende, og jeg er veldig glad for at jeg fikk den erfaringen.

Underveis i kurset, fikk jeg svar på en e-post jeg hadde sendt avsted til Pinpoint Piercing. Jeg hadde piercet septumen min der året i forveien, og kjøpt øresmykker der like etter at vi flyttet til Oslo. Jeg visste at det var en arbeidsplass hvor det å se litt annerledes ut sikkert ikke var en ulempe, og at de ansatte virket trivelige. Derfor sendte jeg en e-post hvor jeg spurte om de muligens kunne trenge “en til å besvare telefoner, og å vaske” eller noe i den duren. Med sendte jeg CV’en og, krysset fingrene hardt.

Så kom altså svaret, midt oppi kursdager og all håpløshet. De ønsket meg på intervju og en liten “prøvedag”, for å se hvordan jeg fungerte som ansatt. Resten vet dere vel (jobben ble min, det tok litt tid å komme seg inn i den på grunn av mye surr fra NAV, osv). Opplæringstida var på et halvt år, og da den var overstått sommeren 2010, måtte jeg finne atter en jobb, da Pinpointjobben ble fast to dager i uka. Å skulle ut i søkeprosessen igjen var skummelt, men jeg hoppet ut i det med støtte fra kolleger, venner og familie.

Det viste seg heldigvis å bli en lek. Jeg troppet først opp på Body Shop med søknad, CV og mitt blideste fjes, og ble møtt med positivitet og interesse. Noen dager i etterkant, etter å ha fått vite at Lush fantes i Oslo (det hadde ikke falt meg inn engang!), troppet jeg på samme vis opp der, og kjente med det samme at brikkene falt på plass. De to som var på jobb da jeg kom dit første gang, ble jeg stående å prate med i sikkert en time, og etter en intervju- og utplukkingsprosesss blant flere søkere, ble også den jobben min. Hurra! Da hadde jeg flittig fulgt opp søknaden, vist at jeg var interessert og dedikert til å jobbe hos dem, og det bar altså frukter.

Mangel på utdannelse ble ikke noe hinder i mitt tilfelle, da jeg ikke søkte jobber hvor utdannelse var påkrevd. Erfaring fra arbeidslivet hadde nok derimot framskyndet ansettelsesprosessen en del, men sett på en annen side hadde jeg nok heller ikke søkt på jobben hos Pinpoint i så tilfelle. Hadde jeg ikke jobbet der, aner jeg ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag, for jobben der har virkelig formet og utviklet meg i disse årene.

Selv om jeg kun har hatt to jobber i mitt liv, og ikke har noen utdannelse, føler jeg at jeg sitter inne med erfaringer som er gode å ha i livets ryggsekk. Jeg føler meg rustet til å ta meg en jobb hvor jeg enn måtte ønske (så fremt ikke utdannelse er påkrevd, naturligvis!), og jeg vet at om jeg skulle få et ønske om å ta en utdannelse en vakker dag, så er den muligheten der (svigermor tok en utdannelse rundt 50 årsalderen!). Framtidsdrømmene jeg bærer på i forhold til jobb, krever heller ikke en utdannelse av meg, og derfor ser jeg meg fornøyd med tilværelsen.

Det ble kanskje ikke som jeg hadde tenkt, da jeg begynte på medialinja for alle de årene siden. Ting endret seg, og jeg endret meg. Kanskje var det like godt? Kanskje hadde det å skulle jobbe som fotograf på heltid, i et studio eller frilans, ført til mindre kreativ utfoldelse, mindre fotoglede? Kanskje hadde det å leve av foto, gjort at jeg ikke gadd å holde på med det som en hobby, la ned bloggen og lot kameraet støve ned på hjemmebane? Det er veldig mulig, kjenner jeg på. Og ble veldig riktig, og viktig, for meg å unngå det.

Utdannelse er bra, og essensielt i veldig mange jobber. Å “bli noe” er vel selve fundamentet i vårt samfunn, og jeg synes naturligvis det er riktig å ta en utdannelse om man har noe en ønsker å utdanne seg innen. Ha noe å “falle tilbake på”. “Bli noe”, rett og slett. Det er veldig lurt! Samtidig mener jeg at vi kun har dette ene livet, og må gjøre det som føles riktig for oss. Ta et valg, gi alt og jobbe hardt for å oppnå mål og drømmer. Enten det er å studere hardt, eller å komme seg ut i en jobb så fort som mulig. Unge idag har et stort press på å skulle bli den beste utgaven av seg selv, få toppkarakterer, ta lange utdannelser med glimrende resultater. Det er kanskje ikke det rette for absolutt alle? Å slentre unna er naturligvis ikke greit det heller (med mindre man er syk, naturligvis. Det stiller i en egen klasse), men hva meg en middelvei? Hva med å gjøre det som gjør deg lykkelig, om det så måtte være en jobb som krever drøssevis av år med utdannelse, eller en kassajobb på matbutikken? En blir kanskje ikke så rik på penger av å ha en jobb uten utdannelse, men en kan bli rik på opplevelser og erfaringer! Whatever floats your boat, som jeg pleier å si :-)

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+
  1. Dette var et flott innlegg! Man kan fint få en god jobb uten lang utdannelse :-) så lenge man gjør det som føles riktig. Selv har jeg kun videregående utdannelse, men har nå jobben jeg pleide å drømme om :-) jobber i interiørbutikk. Marthine

  2. Dette fant jeg nylig ut av ogsaa, etter et halvt aar paa universitetet sluttet jeg aa lyve for meg selv, og jeg droppet ut. Naa har jeg kanskje et studielaan aa betale tilbake, men paa den annen side er jeg i full jobb i England sammen med samboeren min, og jeg har det bedre enn jegnoen gang har hatt det. :-) Aa vaere aerlig mot seg selv er saa viktig, og det er jo kun da man virkelig kan faa det godt! Herlig innlegg :-)

    1. Gratulerer! Så herlig at det ordnet seg, og at det lønte seg å følge hjertet! Jeg er glad du likte det!

  3. Selv om jeg gleder meg til den dagen jeg blir frisk nok til å jobbe, gruer jeg meg også. Det virker helt umulig å få en jobb når jeg knapt har jobbet en eneste dag i mitt liv, og ikke har jeg gått vidergående heller. Jaja. Får ta det som det kommer :) Merker jeg blir ganske sprø av spørsmål som “hva vil du jobbe med når du blir frisk da?” “hva vil du bli?”, for det er liksom ikke akseptert å svare “ingenting”. Jeg bryr meg ikke om hvor jeg jobber, om det er kassa på rimi eller en blomsterbutikk, jeg vil bare jobbe og tjene penger. Virker som om folk flest syns det er kjemperart.

    1. Jeg synes ikke det er rart at det er det som står på ønskelista di nå. Jeg synes rett og slett det virker ganske naturlig! Og jeg tror heller ikke at du stiller så dårlig som du tror. Du er mye mer enn en CV og skolegang. Personen har mye å si, og siden du er åpen for mange jobber (virker det som?), så har du også mye å velge i!

  4. Har heller ikke fullført vgs, gikk bare to år som deg uten å bli lærling, og håper jeg også kan klare å få en jobb når jeg kommer hjem. Skal jo jobbe et år i Disney World nå, så får jo en del arbeidserfaring hvertfall, noe jeg virkelig trenger. Mye fine tips, så dette innlegget blir nok mye brukt når jeg flytter til norge igjen og skal søke jobber :-)

    1. Gratulerer, igjen, med jobben der! Arbeidserfaring er gull verdt, og året borte kan jo by på mange opplevelser og gi mye inspirasjon. Jeg krysser fingrene for deg!

  5. Veldig fint og viktig innlegg. Selv har jeg nesten seks år høyere utdannelse, men fant ut etter det at jeg ønsket å jobbe med noe helt annet. Litt kjipt, men sånn er det noen ganger.

    1. Tusen takk!! Ja, jeg tror ikke du er alene om å ha opplevd det. Jeg håper allikevel utdanningen føltes veldig riktig der og da, og tommel opp for å følge hjertet og innse at det ikke ble riktig!

  6. Helt enig i at man må gjøre det man har lyst til her i verden! For min del ble det utdannelse, og jeg føler at i mitt tilfelle har nettverket og lærdommen fra skolen vært gull. Nå har jeg ett år igjen, og da har jeg fullført fem år! :O Og etter det er det ut å skape noe å leve av :D

    1. Iiiik, da er du snart i mål, tenk! Så innmari spennende! Det er veldig godt å høre at du trives så godt!

  7. Ser ut som utdannelse stadig blir viktigere. Har selv treårig utdannelse fra høyskole. Som teknisk informasjonsmedarbeider(IT programmerer). Ha ei fin helg :)

    1. Jeg føler nesten det motsatte; at mange sitter med utdannelser de ikke får brukt, da arbeidsplassene er begrensede, og de ender opp med jobber som ikke er relevante. Det er fint at du trives med det du driver med, og at det var det rette for deg! Takk det samme!

  8. Synes innlegg som dette er viktige, og synes det er flott at du deler! Selv studerer jeg noe jeg ikke brenner skikkelig for, og det gjør at det av og til er litt tungt. Jeg begynte vel på studiet jeg går nå for å ikke bli hengende for langt etter alle som hadde bestemt seg. Selv har jeg opplevd at det er vanskelig å få seg jobb (selv sommerjobb), en må jo helst ha en del erfaring. Men, erfaringer får man jo ikke før man får en jobb heller. Jeg lever i håpet om at ting snart går min vei utdannings- og jobbmessig. Takk for at du deler din historie :-)

    1. Takk, så fint at du likte det! Det er helt sant som du sier, at en ofte ikke får jobb uten erfaring, og at erfaringen krever en jobb! Ond sirkel det der. Jeg håper du finner ut av det som føles riktig for deg, og ender opp med en jobb du gleder deg til å gå til hver dag!

  9. Åh! Det er så utrolig beundringsverdig at du alltid følger dine egne veier her i livet, og at du alltid følger hjertet ditt! Jeg har fulgt bloggen din helt siden den ble startet opp etter “nettbytiden”, og jeg er så glad for at jeg har fått være med på å følge deg og livet ditt så lenge! Du har vært en veldig stor inspirasjonskilde, ettersom du alltid har dine egne synspunkt på ting og står ved dem, heller enn å gi etter for samfunnets press slik mange andre ender opp med å gjøre.

    Selv begynte jeg å jobbe et år etter videregående i en butikk. Jeg fant etterhvert ut at dette ikke var noe for meg på lengre sikt, og begynte heller å studere psykologi. Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver om at det er et press om å prestere med lang utdanning og glimrende resultater. Jeg gikk inn i studiet med en mentalitet om at jeg ikke skulle overarbeide meg og heller nyte studietiden, men det er ikke alltid like lett å tenke at livet er nå og at det må nytes når det er et så utrolig høyt A-press på studiet. Det er ikke helt enkelt dette samfunnet vi lever i, men det er vel hva man gjør det til selv :-)

    Håper du fortsetter å følge dine egne stier videre, og at kafédrømmen du sitter inne med en vakker dag blir realisert! Ha en flott helg! :-)

    1. Åh, tusen takk for en så fin kommentar, Rebecca! Det varmer langt inn i sjela (og tenk at du har fulgt meg så lenge! Det er til å bli rørt av, hihi!) Jeg tror på at det er hardt med presset på studiet, og at det kan være vanskelig å holde ut. Men, så lenge du trives og vet at det er et lys i enden av tunnelen (=en utdannelse), tenker jeg at det er tommel opp! Får si som pappa alltid har sagt til meg: “Stå på, hold ut, ikke gi opp”! Tusen takk for lykkeønskninger, og lykke til videre med studiet! Ha en finfin helg!

  10. Her var det mye interessant å lese, Ina. Jeg så for meg en gang i tiden at jeg skulle “få meg en utdannelse”, og begynte rett på universitetet etter vgs. Kort fortalt har all utdannelse jeg har tatt (3 år +/- med forskjellige prøvninger og feilinger) ikke ført meg noensteds, og jeg startet heller å jobbe. Etter 8(!) år i samme firma har jeg nå endelig tatt steget og sagt opp, og skal begynne på en kort, yrkesrettet utdannelse til høsten. Det føles ganske skummelt, men samtidig riktig – for meg. Jeg tror jeg trengte noen år for å “finne meg sjæl”, for jeg hadde virkelig ingen peiling på hva jeg ville da jeg gikk ut av vgs. De 19åringene som vet det burde anse seg selv som heldige :)

    1. Ooooh, det skjønner jeg at du er spent for! Så gøy! Jeg håper det blir så bra som du tror, og at det gir deg en finfin utdannelse med en drømmejobb i enden av det hele. Jepp, det synes jeg også. Det er ikke så lett!

  11. Må si tusen takk siden det var meg som spurte om dette! :)
    Det var et veldig bra innlegg og jeg skal absolutt ta med meg dette videre i livet!
    Må du ha en kjempefin helg :D

    1. Å, så fint at du likte det, Renate! Det er veldig hyggelig å høre. Tusen takk, det samme til deg!

  12. Superflott innlegg! Har ingen utdannelse selv, har prøvd FEM ganger, men har droppet ut. Ikke for at jeg ikke taklet fagene, men jeg eier ikke tålmodighet til de. Jeg vil ut i jobb og få erfaring så fort som mulig. Alleredet i 8ende klasse var jeg så lei, men heldigvis kunne man droppe språk to timer i uken (tysk/fransk) og heller velge praktisk prosjekt arbeid. Så fra jeg var 14 til jeg ble 16 år jobbet jeg 2 timer i uken på en skobutikk som et “fag”. Fikk innimellom litt lørdagsjobbing. Og da jeg skulle søke på jobb på “ordentlig” fikk jeg en ekstrahjelp/helgejobb på en annen skobutikk, og det tok ikke mange måneder før jeg hadde en 50-70% stilling. Siden da har det jo selfølgelig skjedd mye!
    Så det hele med at folk mener at man burde ha det, er jo bare fjas. Det kommer jo helt ann på hvilke drømmer man har. Selv har jeg en drøm om å starte en liten skobutikk før jeg blir for gammel, trenger kanskje et regnskapskurs eller noe, men kurs er det flust av :P Ble mye skriving, hehe. Men flott du tar dette opp, greit at de som ikke har helt fått til en utdannelse enda har håp :)

    1. Takk! Lykke til med skobutikkdrømmen! Du ansetter bare en god regnskapsfører, så slipper du å tenke på det ;) Lykke til, og kos deg!

  13. Det beviser bare at man kan klare seg uten høyre utdannelse.
    Det er et skikkelig “karrierejag” som pågår nå, og om noen ikke tar seg høyere utdannelse blir de sett rart på.

    Jeg jobbet på et sykehjem i 7 år som assistent, men er veldig vanskelig å få seg noe fast jobb, hvertfall som assistent. Jeg var lei av å “jage” på ekstravakter. Så etter 6 år bestemte jeg meg for å hive meg på skolebenken, og etter litt over et år var jeg hjelpepleier. Gikk skole via voksenopplæringen. Jeg fikk meg en stilling på 41,20%
    Dette var i 2009. I 2013 byttet jeg ganske så på impuls arbeidssted, og begynte i et 50% vikariat på 1 år. Før det året var omme fikk jeg en kjempefin telefon rett før jeg skulle gå på ferie, og det var at jeg hadde fått meg fast 100%
    Trodde jeg skulle svime av…. :D

    Dette ble litt langt, men… Det jeg skulle fram til at selv med litt utdannelse, så er det utrolig at det skal være så vanskelig å få seg jobb. I mitt yrke er det mye deltidsstillinger, men det er da ikke noe å leve av?
    Jeg har holdt på å gi opp mange ganger, og bare finne meg noe annet i stedet. Men jeg elsker å jobbe med mennesker, og synes det er en utrolig givende jobb. Beboerne kan jo ikke noe for at systemet er på den måten.

    Og nå har folk rundt meg begynt å spørre om jeg ikke vil gå sykepleien.
    Der kommer “karrierejaget” inn, og det er ikke helt akseptert å bare være en hjelpepleier….

    Stå på, Ina! Du er kjempeflink :)

    1. Gratulerer med fulltid og fast jobb! Jeg synes yrket du har valgt deg virker veldig fint. Jeg kunne faktisk tenke meg noe av det samme, om ikke planene mine går etter forhåpningene. Det virker veldig givende! Jeg skjønner godt at du ikke ønsker å bli sykepleier. Det er jo noe “helt annet”, og ikke nødvendig om du trives med å være hjelpepleier, spør du meg! Stå på! Tusen takk!

  14. Dette var et kjempefint innlegg. Jeg er selv i slutten av 20-åra og lege (det var til tider både kjempehardt og en tålmodighetsprøve av dimensjoner å bli ferdig med studiene, men riktig for meg). Nå jobber jeg som fastlege og syns det er litt fortvilende hvor vanskelig det kan være for unge å komme seg inn på arbeidsmarkedet når de “bare” vil ha en jobb. Det er veldig imponerende hvordan du sto på for dette og ikke gav deg før du klarte det. Det er mange der ute som dessverre ikke klarer å stå på slik, og noen av disse møter jeg – de blir syke. Du er inspirerende på så mange måter. Jeg liker bloggen din veldig godt. Ønsker deg en god helg!

    1. Tusen takk, Ane! For både innspill og veldig fine ord. Det er ekstra godt å høre deg si det, med den bakgrunnen du har! Jeg kan tro det var en hard vei å gå ja, men det er godt at du lyktes! Ha en herlig helg, og jeg håper du fortsetter å trives her inne!

  15. Flott innlegg, Ina!! Jeg beundrer alle som tørr å gå sine egne veier og klarer seg godt med det :) For meg har det liksom ikke vært noe valg å ikke ta utdanning, og det har vært hardt til tider, spesielt når jeg blir usikker på valgene mine. Jeg begynte jo på sykepleier-utdanning og droppet ut, og det nederlaget jeg følte da kommer jeg aldri til å glemme. Heldigvis fikk jeg sjansen til å jobbe litt det året og fant min store interesse av å jobbe med barn og hoppet på en deltidsutdanning, og med en eksamen igjen er jeg straks ferdigutdannet førskolelærer. Sikret meg drømmejobben har jeg også gjort (endelig!!) Jeg kjenner meg dessuten kjempegodt igjen i det du skriver om å komme til en ny plass uten arbeidserfaring eller noe særlig nettverk rundt seg, slik var det for meg da jeg kom til Kristiansund. Nå har jeg bodd her i 5 år, og det er først de to siste årene at jeg føler meg vel i det jeg gjør og den jeg er :)

    1. Tusen takk, Katrine!! Leit å høre at du du måtte droppe ut. Jeg tror på at det var vanskelig. Gratulerer så mye med drømmejobben, og hurra for snart fullført utdanning! Så bra at du trives der du bor også. Ønsker deg alt godt framover!

  16. Jeg synes dette er viktig. Å ikke ha utdannelse blir ofte sett negativt på. At man har mindre verdi av den grunn.

  17. Fantastisk innlegg, Ina. Jeg måtte selv avbryte mine studier grunnet sykdom, og nådde ikke det målet jeg så for meg at jeg “måtte” for å få verdi (utdannelse var ekstremt viktig for meg fordi jeg hadde så lav selvfølelse, trodde jeg skulle føle meg sterk og verdifull bare jeg fikk en grad – og da var det jo litt krise når jeg ikke gjorde det.)
    Måtte jobbe mye med meg selv for å innse at vi ikke defineres av hva vi gjør – ingen av oss. Nå har jeg funnet noe jeg virkelig liker. Ser verdien i en utdannelse, og ønsker ofte noe mer stabilt, men er egentlig veldig glad for at jeg fant ut av hva jeg egentlig vil og nok trives best med :-)

    Du er en sterk og utrolig inspirerende person, Ina. Jeg beundrer deg og er så glad for at jeg kom over bloggen din!

    Og en siste ting: jeg kjenner flere med høy utdannelse som har problemer med å skaffe jobb, så det er ikke alltid lett
    God søndag

    1. Tusen takk, Kristine!! Jeg er glad for at du har funnet fram til noe du virkelig liker! Det betyr så mye mer enn all verdens utdannelse, om enn det krever noe. Jeg ønsker deg all lykke til videre, og blir helt rørt av å kunne være til inspirasjon! Tusen mange takk; jeg er så glad for at du leser, kommenterer og deltar her. Klem til deg, og god søndagskveld videre!!

Kommentarer deaktivert.