Home » Tanker » Om livet hadde tatt en annen retning

Om livet hadde tatt en annen retning

260757-8-1272308209295
Bilde fra bloggarkivet, mai 2010

En sjelden gang i blant får jeg spørsmål om jeg tenker at jeg kanskje slo meg til ro litt for ung. På kjærlighetsfronten, that is. At det å finne kjærligheten som 13 åring, uten å ha rotet gjennom masse “gråstein” først, kanskje ikke er så lurt. Kanskje burde jeg ha “kysset flere frosker”, utforsket mer, “levd mer”, hatt noen one night-stands, men hvorfor? Jeg har alltid tenkt at jeg er glad for at jeg slapp å gå rundt grøten, glad for at jeg fikk gå rett på sak og har levd lykkelig siden da. Men, det betyr ikke at jeg ikke funderer på hvordan livet mitt hadde sett ut idag, om jeg ikke hadde funnet kjærligheten i mitt første tenåringsår!

Begge, både Åsmund og jeg, funderer vi over dette, og kan godt ha lange samtaler hvor vi prater om hvordan livene våre hadde sett ut per dags dato, om vi ikke hadde hatt hverandre, og ei heller hadde truffet hverandre på noe som helst tidspunkt.

Jeg for eksempel, er ganske sikker på at jeg hadde blitt værende i Risør, for jeg hadde jo som fortalt her tidligere ingen intensjoner om å forlate mitt Risør-paradis, før det ble nødvendig på grunn av Åsmunds utdannelse. Kanskje hadde jeg gått et tredjeår på medialinja på Risør VGS, og så gått ut som fotolærling? Kanskje jeg da hadde mistet gløden og lidenskapen for fotografering, og lagt det på hylla for godt? Eller kanskje hadde interessen bare vokst? Kanskje jeg hadde funnet ut at jeg ville bli noe helt annet enn fotograf lenge før videregående, og begynt på helt andre studier? Kanskje hadde jeg ikke fått mitt første kamera rundt konfirmasjonsalder, og dermed ikke hatt noen fotointeresse i det hele tatt?

Hvem ville ha vært omgangskretsen min? Ville jeg ha blitt en sosial og utadvendt person som likte å feste, og å rote med gutter, eller ville jeg ha blitt en mer innesluttet person, som trivdes best i rolig tempo? Hadde jeg reist like mye som jeg gjør idag? Hvordan hadde jeg sett ut? Hva hadde jeg tenkt om livet og dets mange spørsmål, uten den innsikten og erfaringen jeg har gjort meg gjennom disse årene i Oslo?

Jeg aner ikke, men det er morsomt å tenke på! For da jeg traff Åsmund som 13 åring, følte jeg at jeg hadde hele livet foran meg, og at verden var en skummel plass hvor jeg innerst inne drømte om å oppleve spennende ting, men når det kom til stykket egentlig ikke turte. Jeg var fortsatt ganske sjenert, fortsatt usikker, fortsatt redd for nye ting. Jeg var nervøs for å prate med fremmede (spesielt voksne), hadde ikke tro på meg selv, og hadde lite erfaring generelt, men følte meg samtidig ganske kul og annerledes, var klar for “alt”. Noe jeg tror de fleste på den alderen kjenner på, i grunn?

Så, sett at jeg hadde forblitt en ung tenåring uten fast følge på den tida, hvordan hadde jeg da utviklet meg? Jeg tenker at jeg mest sannsynlig hadde blitt seende mer nøytral ut enn per dags dato, og mest sannsynlig hadde hatt en mer “normal” jobb, for det hadde vært det tryggeste. Hadde jeg ikke flyttet til Oslo, og begynt å utfordre meg selv, er det ikke sikkert at jeg hadde hatt guts til alt jeg har idag, og derfor heller valgt en tryggere sti på de fleste punktene i livet, for det er egentlig det som faller meg mest naturlig. En normal look, en normal jobb. Kanskje hadde jeg drukket alkohol og spist kjøtt, hatt eget hus og et par forhold bak meg. Kanskje hadde jeg vært like lykkelig og tilfreds med tilværelsen som jeg føler meg nå, fordi jeg ikke visste om noe annet, akkurat som nå? Bildet av Ina, snart 25 år, uten Åsmund er rart, fremmed og helt utenkelig. For sett at vi hadde gått fra hverandre nå, forandrer det ikke noe på alle årene, hele ungdomstiden, vi har hatt sammen, og hva det har gjort med oss som mennesker.

Uansett hvordan jeg vender og vrir på det, er jeg glad for at livet mitt ble som det ble. Glad for at jeg har gått de veiene jeg har gått, og glad for at jeg har hatt den beste støttespilleren med meg hele veien. Glad for at han har vært med på å forme meg til den jeg er idag, for alt vi har gitt hverandre, lært hverandre og opplevd sammen. Kanskje har jeg gått glipp av mye, men sånn jeg ser det har jeg fått oppleve mye i retur, som absolutt ikke hadde vært en selvfølge dersom Åsmund ikke hadde dukket opp i livet mitt for alle de årene siden. Hvem vet?

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+
  1. Så bra innlegg! Det er absolutt interessant å tenke på hvordan “det kunne ha vært”. Jeg fant kjærligheten som 15-åring, nå er vi snart 23 og 24 år gamle :) det har ikke vært uproblematisk på veien, ved slutten av vgs hadde vi til og med et kort brudd. Det er ikke alltid lett å være unge kjærester, som enda ikke helt har funnet seg selv! Men bruddet gjorde at vi ble enda mer bevisste på at det var oss det skulle være :) Siden han var min første kjæreste, tenker jeg også noen ganger på hvordan mitt liv hadde sett ut hvis det ikke hadde blitt oss. Skummel tanke synes jeg, for vi har det så fint nå! Da vet man vel at det har vært fine år og et riktig valg :) Det å finne kjærligheten tidlig, og det at man får vokse opp sammen, gjør at man kjenner hverandre på en litt annen måte tror jeg. Jeg er stolt av veien vi har gått, fra å være usikre tenåringer til å bli voksne folk :) da har man på en måte kjent en person på alle måter gjennom livet, det er verdifullt :)

  2. Så fint du skriver! Jeg kan kjenne meg veldig igjen i dette, for jeg møtte mannen min da jeg var 17 og han var 16, og siden har vi vært sammen. I februar har vi 24 årsdag og det er både fantastisk og rart på samme tid. Vi har vært sammen mer enn halve livet, og jeg ville ikke byttet det ut for noen ting i verden. Jeg tror mange andre går glipp av mye mer enn deg og meg ;)

  3. Ja, man kan jo undre hvordan livet hadde blitt om man tok en annen vei. Heldigvis/dessverre får man aldri vite :)
    Har du sett filmen Sliding doors?

      1. Det er en todelt historie om en jente (Gwyneth Paltrow). I den ene historien ser man hva som skjer dersom hun rekker en t-bane og i den andre delen hva som skjer dersom hun ikke rekker den. Den er ganske interessant :)

  4. hade ingen aning om att ni träffades så tidigt! det är ju helt fantastiskt. strunta i dem som säger annat. jag kan tänka motsatt ibland, att jag får panik som inte har en partner, som bara flyttar runt i världen fast mina vänner börjar få massa barn. men jag älskar mitt liv och så länge man själv är glad så alltså struntsamma vad andra gör. KRAM!

  5. Fint og tankevekkende innlegg :)
    Jeg har tenkt mye på hvordan livet mitt ville vært dersom jeg ikke ble syk (jeg har hatt anoreksi), men har akseptert at jeg har vokst og lært mye om meg selv gjennom tilfriskningsprosessen. Og til tross for at jeg har tatt mange mindre heldige valg er jeg likevel takknemlig for at jeg er akkurat her, akkurat nå.
    Har vært sammen med samboeren min siden vi begge var… 18? Og vi er nå 32 år og han er fremdeles den mest spennende og interessante personen jeg vet om.

    Kjempefint innlegg, Ina :)

    1. Tusen takk! Ja, det er rart å tenke på hvordan ting kunne ha vært. Men, jeg er enig med deg; alle erfaringer er fine å ha med seg, og det er virkelig noe i dette “What doesn’t kill you makes you stronger” altså. Det tenker i alle fall jeg! Spesielt når det kommer til sykdom, for da setter en kanskje ekstra stor pris på det å være frisk! Klem til deg!

  6. Så gøy at du deler dette :D Jeg synes det er så rart når folk sier til kjærestepar som har vært sammen siden ungdommen at “vil du ikke utforske mer” og som mener det er meningen man skal kysse mange frosker før man finner sin prins. Jeg synes det er bra at ting klaffer så godt så tidlig og tenk så koselig å kunne si at man har vært gift i 70år og kjærester i 80år når man er gammel :D

  7. Jeg tenker av og til på hvordan mitt liv hadde vært om jeg ikke følte at jeg “måtte” finne noe annet etter 3,5 år med min første kjæreste. Av og til angrer jeg, men det er jo ikke noe man kan gjøre noe med :)

  8. Synes det er så godt at du setter ord på det jeg tenker også! Jeg møtte mannen min når jeg nettopp var fylt 16 og har mange ganger fundert på om jeg slo meg til ro for tidlig. Flere venner har jo kommet med spørsmål rundt dette og har flere ganger kommer med kommentarer om at DET kunne de aldri har gjort selv. Jeg ser på det som at selv om jeg kanskje ikke får oppleve spenningen ved å sveipe i øst og vest på tinder og sitte å fortelle venninnene mine om kleine dater, så er jeg overbevist om at jeg er mer lykkelig sammen med mannen min :) Det er den tryggheten ved å komme hjem til en du kan dele alt med og som alltid har tid til deg. En som holder deg i armkroken sin og smiler når du forteller om dine drømmer og framtidsplaner, eller trøster deg når alt bare er grått og trist. Følelsen av at du betyr mest i verden for en annen person er også fantastisk, og selv om jeg kanskje var litt tidlig ute så er det jo det alle sammen er ute etter uansett :) Jeg er bare glad for at jeg slapp å gå gå rundt grøten som du sier og kom rett til mandelen istedenfor!

    PS: Som Linn sa så passer Sliding Doors veldig bra til temaet!

    1. Så fint å høre! Jeg tenker at så lenge en gjør det som føles rett for seg selv, og er lykkelig, så er det meste greit. Men, jeg tror også at vi som har valgt som oss, ikke nødvendigvis har gått glipp av noe. Alle erfaringer er greie å ha med seg!

Kommentarer deaktivert.