Home » By Request » Tanker » Om en fortid med raseriutbrudd og dårlig samvittighet

Om en fortid med raseriutbrudd og dårlig samvittighet

IMG_9240

Det jeg skal skrive om nå, har jeg såvidt luftet her inne tidligere, men aldri fortalt dere skikkelig om.
Jeg tror ikke jeg har pratet med alle vennene mine om dette heller, da de fleste vennene jeg har er venner jeg har fått etter at vi kom oss skikkelig til rette i Oslo, og på det tidspunktet var livet ikke sånn lengre. Fullt av raseri, that is.

For, det første halvåret etter at Åsmund og jeg forlot Risør, og flyttet sammen til Oslo, var veldig vanskelig for meg. Det vet dere jo alt. Og, jeg slet med raseriutbrudd. Seriøse utbrudd, som jeg virkelig ikke klarer å fatte at faktisk skjedde, sånn sett i etterkant. Med årene har jeg klart å være sårbar og søke trøst når noe er tungt, men den gangen, for snart sju år siden, dukket jeg derimot ned i et bunnløst hull, og lot alt rundt meg svartne.

Jeg fikk ofte blackouts, og mye fra den tiden har jeg rett og slett fortrengt. Generelt var jeg veldig langt nede, deprimert, og ekstremt sårbar, men hadde voldsomt store problemer med å vise det, og å innrømme det, selv ovenfor meg selv. Resultatet var at lunta mi ble kortere enn nesetippen min, og den minste ting som ikke gikk min vei, kunne få det til å svartne for meg; At mobilen hang seg opp, at jeg mista en gaffel på gulvet.. Nok til at alt svartnet, totalt. Det var som om småting som det i mitt hode var en slags unnskyldning for å få et utbrudd, sinne for å få utløp for all frustrasjonen som herjet inni meg.

Det jeg husker best er at jeg skrek og brølte noen primalskrik uten like, til jeg ble knallrød i fjeset og mistet stemmen. Skrek inn i en pute, helt til det ikke var mer lyd igjen, og jeg sovnet utmattet, tom for luft, tom for futt. Kastet ting i gulvet, smalt med dørene så en skulle tro veggene falt ned. Åsmund prøvde så godt han kunne å trøste meg, mens jeg ikke kunne gjøre annet enn å skjelve i raseri. Utrøstelig.

Andre ganger bet jeg meg sjøl i hånda, hardt, hardt, hardt, mens jeg freste av raseri, også da knallrød i fjeset, snørrete nese og med tårevåte kinn. En gang tok jeg en kjøkkenkniv og kjørte inn i en skapdør, en annen gang vred jeg en mobiltelefon så den knakk, alt i fullt raseri. Jeg skar tenner så hardt at litt av den ene jekselen min knaste av en bit. Jeg var aldri fysisk slem mot Åsmund, og sa aldri stygge ting til ham i raseri, men jeg gjorde tilværelsen hans veldig vanskelig, fordi jeg var så rasende hele tida, og fordi han visste at det var “hans skyld”, i og med at det var han som hadde villet/måttet flytte til Oslo p.g.a skole. Dette har jeg tenkt på om igjen, og om igjen, i årene i etterkant. Kinnene mine er igjen tårevåte når jeg skriver dette, for å såre den jeg elsker aller høyest i hele verden, er helt forferdelig smertefullt..

Jeg tror det også var noe av grunnen til at jeg kom inn i en vond sirkel: Jeg hadde det vanskelig fordi jeg hadde hjemlengsel, følte meg usikker, redd, ubrukelig, og som et null, i en stor, ukjent by, full av fremmede ansikter. Prøvde å søke jobb, prøvde å komme meg ut, prøvde å gjøre noe. Følte jeg stanget i en vegg, følte meg motløs, sårbar. Men, i stedet for å la meg knekke, ble jeg rasende, for sinne var så mye enklere enn å knekke sammen, søke trøst.

Det igjen gjorde at jeg bygget meg et skall rundt meg, som Åsmund ikke klarte å knekke, uansett hvor mye han trøstet. Åsmund, som hadde gått gjennom en barndom og ungdomstid fylt med mobbing, og som endelig hadde kommet inn på en skole han virkelig likte, som hadde flyttet sammen med kjæresten sin, fått venner, som trivdes. Endelig. Og der satt jeg, full av raseri, kaos, og en haug med dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet tror jeg er det som gjorde at jeg var så rasende. For det var, i mitt hode, mer akseptert å være sinna og klikke totalt på “småting”, enn å bryte sammen i tårer. Hvor logikken i det er, det vet jeg ikke idag, men den gangen følte jeg det i alle fall sånn. Den dårlige samvittigheten hadde jeg ovenfor ham, for at jeg ikke klarte å være glad, klarte å få til noe, klarte å nyte livet vårt sammen.

Nå i ettertid har både Åsmund og jeg fortrengt det meste av disse tøffe månedene. At jeg virkelig kunne ha mye eksplosivt sinne inne i meg, det fatter ingen av oss. Så fort jeg kom meg ut i jobb, fikk venner, nettverk, og sakte, men sikkert, ble sikker på meg selv, ble alt mye bedre. Åsmund var der for meg, gjennom tykt og tynt, trøstet så godt han kunne, selv om jeg ikke lot ham. Han var der, sto stødig, og lot meg ikke falle. Kjærligheten vår vokste seg sterkere på de månedene, som om det egentlig var en bra ting, at vi lærte noe av det. Jeg ville ikke vært den vonde tiden foruten, for den har vært med på å forme meg som jeg er idag, forme oss. Gjøre oss enda sterkere, gjøre at vi kunne være 110% åpne med hverandre til enhver tid, gjorde at vi kan lese hverandre som åpne bøker. Det ville jeg ikke ha vært foruten.

Hvis noen av dere som leser dette, kjenner dere igjen, og kanskje selv befinner dere midt i et slikt raseri som spiser dere opp fra innsiden; vær så snill, søk trøst og hjelp. Det blir ikke bedre av se selv, uten hjelp på en eller annen måte. Åpne deg for familie, venner, kolleger, hva som helst. Å være sårbar er ikke noe negativt, å trenge trøst er ikke noe negativt, du er ikke mindre sterk om du rekker ut en hånd for å få hjelp til å komme i land. Heller tvert imot<3

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+
  1. Så utrolig viktig og bra at du skrev dette, Ina. Det er veldig modig av deg, og jeg tipper det er mange der ute som fikk stor trøst i dette innlegget. To tomler opp!

    1. Det var virkelig ikke et lett innlegg å skrive, men jeg deler allikevel i håp om å kanskje hjelpe noen der ute. Tusen takk<3

  2. Heller tvert i mot! Helt enig. :) Man er jo hele mennesker, og ikke de delene av livet man plukker ut fordi man liker dem best. Nå synes jeg bare du er enda tøffere! :D

    1. Det har du helt rett i. Det er bare lett å glemme, og å fortrenge, det vanskelige i blant. Tusen takk, jeg er glad du likte innlegget<3

  3. Takk for at du deler dette! Tror det er flere som trenger å lese dette, for å se at de ikke er alene om å føle disse følelsene.
    Husker tilbake da jeg leste bloggen din på den tiden, og tenkte at du var såå modig og sterk som turde å flytte heeelt til Oslo! Å se at du fikk deg jobb og begynte å trives i Oslo, gjorde det litt mindre skummelt å ta steget selv, og flytte til kjæresten i Oslo i 11 :-) Du var, og fortsatt er, ett forbilde for meg :-)

    1. Åå, Marit, TUSEN TAKK for det! Det varmer utrolig mye å lese dette!! Jeg er takknemlig for at jeg får inspirere deg. Klem! <3

  4. Så tøff du er som deler dette!

    Venner og nettverk er så viktig. Selv ble jeg ganske deppa en periode etter jeg flyttet hjemmefra. Lite nettverk, ingen nære venner i byen, trivdes rett og slett ikke. Mye hjemlengsel til sørlandsbyen min, familien og såklart katten. Noen dager var det bare umulig å gå ut døra. Nå som jeg studerer noe jeg liker og har vennene mine i nærheten er livet sååå mye bedre. Virkelig! :-)

    1. Så godt at du trives nå! Jeg tror vi har godt av å gå igjennom sånne kjipe perioder, for å lettere sette pris på det som er bra her og nå. Takk for at du leste!

  5. Takk for at du deler slike vanskelege ting, Ina! Kan ikkje seie eg kjenner meg att i teksten din (heldigvis!), men eg veit godt kor skummelt og fælt det kan vere å kaste seg ut i framandt vatn når ein ikkje kjenner seg klar for det. Eg set veldig pris på desse litt meir personlege tekstane dine (og det trur eg mange andre gjer også!). Du skriv så godt. :)

    1. Tusen hjertelig takk! Det er godt du ikke kjenner deg igjen, egentlig! Vi har vel alle vårt, og vår bagasje, og jeg tenker at om jeg, ved å dele dette, kan bli en trøst for noen som står midt oppi det nå, da er det verdt det. <3

  6. Så tøft og flott at du deler dette! Jeg tror det er viktig at vi snakker om ulike måter å reagere på forandring og ting som er vanskelig på, så takk for at du gir et så ærlig og viktig bidrag til den samtalen! <3

    1. Tusen takk! Ja, det har du rett i. Det er jo liksom ikke noe fasit på hvordan det er “riktig” å reagere på slike forandringer.. Takk for at du leste!

  7. Åhh, dette fikk jeg tårer i øynene av å lese. Dels fordi jeg får vondt i magen av å tenke på at du hadde det så vondt, og dels fordi jeg blir rørt og glad over at dere kom dere gjennom det (og det til gangs!). Det er så viktig å akseptere at man ikke alltid kan ha det godt og flott, men som oftest “ser” man det kanskje ikke like godt før i ettertid. Jeg er glad for at du (dere!) har det bedre nå <3

    1. Tusen takk, Linn!! Nei, jeg tenkte jo ikke at det var SÅ ille der og da; det var liksom bare sånn tilværelsen var. Nå, som jeg er langt borte fra den sinnsstemningen, så ser jeg jo hvor riv ruskende gærent det var! Klem!

  8. Hei, og tusen takk for at du deler. Det hjelper meg med å sette perspektiv på ting. Jeg er selv, akkurat nå, i en dårlig periode. Og jeg må klare å gjøre det beste ut av hverdagen, fordi jeg ikke kan endre noe før tidligst mars 2017. I motsetning til deg som ble sint på utsiden også, så holder jeg det inni meg, og bryter meg ned der. Og jeg vil ikke snakke med noen om det, fordi jeg er redd for å skuffe. Kanskje aller mest redd for å skuffe meg selv, egentlig. Heldigvis har jeg, som deg, en omsorgsfull kjæreste som gjør sitt aller beste for å være der for meg. Og jeg, som deg, føler at jeg sårer han selv om det absolutt ikke er det jeg vil, eller mener eller har lyst til. Ok, dette ble utrolig rotete, men kanskje jeg trengte å få det ut. Uansett, du fikk meg til å innse at jeg må endre på tankegangen min, og kanskje snakke med noen om hvordan jeg har det. Takk for det. Nå skal jeg gå og kysse på kjæresten min.
    Du er et fint menneske, Ina. Og jeg er glad for at jeg har fått følge deg i så mange år. Du er blitt et lyspunkt i hverdagen :) Klem!

    1. Hei AM! Åh, vet du, jeg ble både trist og glad av denne mailen. Trist, åpenbart,m fordi du går igjennom en sånn tid nøyaktig nå. Det unner jeg deg så absolutt ikke! Men, jeg er samtidig glad fordi du sier jeg fikk deg til å innse at du må snakke med noen om dette, og prøve å komme ut av det. Jeg håper du gjør det, for det hjelper så veldig! Om du føler for å prate med meg, er det bare å sende en e-post, så kan vi skrive mer privat (hvis du tror det hjelper). Uansett! Jeg ønsker deg lykke til, sender deg gode tanker, og krysser fingrene. Det ordner seg! Og det hjelper så utrolig å prate med noen (hurra for snille kjærester!)! Tusen takk for fine ord<3 Klem!

  9. Takk for at du skrev om dette Ina. Jeg hadde en periode for 1-2 år siden der jeg gikk igjennom en lignende periode hvor jeg kunne bli fryktelig fryktelig sint. Etter å ha lest dette ga den tiden mer mening, hvorfor det var slik og hvorfor det gikk over. Takk <3

    1. Takk for at du leste, og jeg er glad teksten ga deg noe! Det er godt å høre at du er over den perioden nå, og jeg håper du kanskje føler at du sitter igjen sterkere? Klem til deg!

  10. Kjære Ina
    Takk for at du skriver dette, for jeg gikk igjennom det samme for 8 år siden…
    Den samme leksa: jeg flyttet sammen med kjæresten min (nå er vi gift) og han fikk en dødsbra jobb og godt betalt, mens jeg var ferdig med skole og sommerjobb (og deretter arbeidsledig),og satt hjemme mens han fant nye connections og hobbyer.
    Jeg gjorde akkurat som deg: hyle inn i en pute og sovne utmattet av å ha grått så mye, slenge ting og tang rundt i stua (de som leide ut til oss må jo ha trodd vi var gale, de bodde i etasjen under oss! )

    Av en eller annen grunn, sto han ved min side og jeg klarte tilslutt å få annet syn på livet mitt, og bare lære og forstå at livet er vanskelig i enkelte perioder,man må bare jobbe seg igjennom det.

    Sykt at vi nesten gikk igjennom dette samtidig, og det var godt å lese dette innlegget ditt: jeg er ikke alene om å ha hatt det tøft og jeg er heller ikke alene om å ha hatt en skikkelig kort lunte. Vi er flere.

    Klem fra en som leser bloggen din nesten daglig

    1. Hei du!
      Så leit å høre at du også har gått i gjennom en sånn periode. Jeg er glad for at du nå har kommet deg ut av det, forhåpentligvis sterkere og sikrere, og at du kanskje, som jeg, klarer å se tilbake på det som en erfaring det er helt ok å ha i bagasjen. Sender deg masse gode ønsker for framtida! Klem tilbake!

  11. Hadde det faktisk slik en periode da jeg flyttet til en ny by 19 timer hjemmefra, der kjæresten min fikk seg jobb. Jeg prøvde også å få meg jobb, for første gang. Husker jeg fikk raseriutbrudd noen ganger da, og det som utløste det var så klart små filleting. Føltes veldig irrasjonelt der og da, men det gir jo mening nå. Har ikke vært sånn siden.

Kommentarer deaktivert.