Home » Gjesteinnlegg » Gjesteinnlegg: Reisebrev fra Sigrid i Sibir, del 4

Gjesteinnlegg: Reisebrev fra Sigrid i Sibir, del 4

All tekst og foto: Sigrid. Følg også reisen hennes via hennes Instagram-konto :-)


IMG_5105
​​Her kommer det fjerde reisebrevet!

Jeg har plutselig mindre enn en måned igjen på feltarbeid og det kjennes kjemperart ut.
Den 22. juni forlater jeg Kokorya og drar til Gorno-Altaisk. Der skal jeg tilbringe noen få dager før jeg den 27. vender nesen vestover og mot Moskva. I Moskva blir jeg møtt av søster, mamma, tante og søskenbarn for én uke med turistliv. Det blir deilig å få se dem igjen!

IMG_4839 IMG_4849

Jeg har reist litt rundt i Altai siden sist, har vært i Ust-Kan og i Gorno-Altaisk ved to anledninger.
Gorno-Altaisk er ikke en stor by, men når du har vært på landsbygda i noen måneder kjennes det ut som en metropol.
Ust-Kan var veldig vakkert og jeg fikk se masse spennende. En av dagene var vi på en gård og jeg red på hest for første gang, fikk prøve å klippe sauer og melke kyr. Jeg var ræva på alt, men det var i all fall gøy å prøve.

Russisken blir bedre og bedre og jeg er ikke lengre nervøs for samtaler.
Har dog driti meg ut ett par ganger. Tydeligvis er verbet for ”å tisse” og for ”å skrive” farlig like og jeg har gått rundt og sagt at jeg tisser om kultur eller ”kan jeg tisse dette?”. Har også mikset ordene for ”selvsagt” og ”kanskje”, noe som har ført til mye usikkerhet for de stakkars folka rundt meg.

IMG_5003 IMG_5052 IMG_5057

Været her er blitt godt og varmt, det er grønt og fint.
Det kjennes godt å kunne la vinterjakken ligge hjemme og ha på seg lette sko. Håper på skikkelig varmebølge, da får jeg kanskje badet i Chuya-elva før jeg drar hjem.

Jeg gleder meg selvfølgelig til å dra hjem og jeg tenker mer og mer på det nå som det nærmer seg.
Men det er også en tanke som kan få meg til å grine på sekundet. Det er underlig hvor sterkt man knytter seg til andre mennesker når man er så alene som man er på feltarbeid. Jeg har opplevd en stor ydmykhet ovenfor andre menneskers generøsitet. Folk her har stelt i stand en konferanse kun for meg, de inviterer meg hjem, gir meg mat og gaver og nyttig kunnskap. Dette er folk som egentlig ikke hadde trengt å være mine venner og hjulpet meg, men som gjør det uten å nøle. Jeg føler at jeg lærer mye om vennskap og medmenneskelighet og det er jo like viktig som den etnografiske kunnskapen.

IMG_5103

I de neste ukene skal jeg og folka mine (tolk, sjåfør, venner og Maria) kjøre rundt til ulike steder, enten for å snakke med folk eller for å se signifikante plasser. Jeg steller også i stand en større utflukt til en hellig kilde (denne er spesielt kjent for å hjelpe med lungeproblemer). Den 18. juni skal vi ha mitt avskjedsselskap og som Maria sa: ”da skal vi skåle og gråte”.

Ting jeg har lært så langt:
– Det er nesten umulig å takke nei til vodka. Folk skjenker deg og det øyeblikket du har tatt i mot glasset har du samtykket til å drikke hele greia. Så vil du la være å drikke, ikke ta i mot glasset!

– Månen kan ”make or break” et intervju. For telengiter er fullmånen eller nemånen dårlige tidsperioder. Spesielt gjelder dette for nemånen. Folk er mer forsiktig, de liker ikke å legge ut på reiser eller generelt være veldig aktive. Nymånen derimot er en periode av gode ting, og spesielt god tid for å reise eller gå/komme på besøk.

Det er fascinerende hvor lei man kan bli av å spise potet og kjøtt 80% av tiden. Jeg tror jeg skal holde meg unna kokte poteter resten av sommeren.

– Når telengiter skal ut på tur (og overnatte hjemmefra) legger man en kniv på sengen. Dette er fordi man mener at sjelen forlater kroppen når man sover og returnerer til din vanlige seng. Kniven er der for å ”stikke” sjelen din, slik at den returnerer til der kroppen din er før du våkner.

– Tydeligvis vet alle russere hvem Ole Einar Bjørndalen er. Jeg er nå omdøpt til ”søstra til Bjørndalen”.

IMG_5173

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+