Home » Gjesteinnlegg » Gjesteinnlegg: Reisebrev fra Sigrid i Sibir, del 2

Gjesteinnlegg: Reisebrev fra Sigrid i Sibir, del 2

All tekst og foto: Sigrid. Følg også reisen hennes via hennes Instagram-konto :-)


Hallo!

Her er det andre reisebrevet!

1
Nå har jeg vært i Russland i to måneder, og det kjennes helt bisart ut. Jeg avsluttet min måned i Gorno-Altaisk den 26. februar og tok en minibuss til Kosj-Agasj og taxi videre til Kokorya. Kokorya (som egentlig skives Kökörӱ og uttales ‘Køkøru’) er en bitteliten landsby som ligger ved kilden til elva Chuya. Dette er også opprinnelsen til elva Ob som er en av Sibirsk største elver. For Telengiter er denne landsbyen viktig fordi den ligger der den gjør. De kaller området ‘Chuidyŋ bazhy’, som betyr ‘hodet av Chuyaelva’, og ting som foregår her har evnen til å påvirke hele resten av regionen.  2
 
Verten min er en fantastisk dame kalt Maria (bilde vedlagt, for alle antropologer: hun ville ikke være anonym), hun har tidligere vært ordfører for byen og er en høyt respektert person. Huset jeg bor i er stort, jeg har et eget rom og hun lager mat til oss hver dag. Det er litt luksus altså. Det er selvfølgelig også ting som ikke er så luksus. Vi har utedo, og ikke innlagt vann. Jeg har blitt ekspert på å vaske håret i en bøtte uten å søle for mye på gulvet.
3 4 5
Kokorya er en liten by, med en skole, noen små matbutikker, et samfunnshus og en asfaltvei. Det går kyr fritt overalt, noe jeg var veldig satt ut av i begynnelsen. Jeg trodde først de hadde rømt fra gården eller noe. Det er også masse geiter og sauer her, men de gjetes rundt av bøndene. Det er utrolig vakkert her. Vi ligger liksom inne i en krok, med fjell mot nord-øst og en stor steppe så lang øyet kan se til sør-vest. 
 
Maria snakker både altaisk, russisk og kasakhisk. Engelsk snakker hun dog ikke. Vi har det veldig morsomt med å hver dag lære hverandre ord på engelsk, altaisk og russisk. Min russisk er veldig dårlig, så det er godt å ha noen som er villig og tålmodig nok til å hjelpe. 
 
Jeg har vært så heldig å møte en jente på egen alder som snakker perfekt engelsk. Hun jobber som lærer og har reist verden rundt. Hun er veldig uvanlig, sett fra det lokale standpunkt, men for meg er det deilig å ha noen som er lik meg selv som jeg kan slappe av med. Vi har blitt gode venner veldig fort og hun har også sagt ja til å være oversetter i mine intervjuer. 
6 7 8
Hverdagene er ofte enten veldig rolige eller veldig travle. På de rolige dagene er vi hjemme i Kokorya, gjør husarbeid, leser, prater, og ser på tv. Vi drar også ofte inn til Kosj-Agasj som er det administrative senteret i området. Dette er en litt større by som ligger 30 minutter unna, med to skoler, bank, bibliotek, basar, et moderne lite kjøpesenter og kafeer. Maria har også en søster og en datter som bor her og jeg har vært på besøk hos dem et par ganger. 
 
Det var på et slik besøk hos søsteren hennes at jeg ble servert den altaiske nasjonalretten. Jeg hadde tenkt at det var underlig, men fint at jeg hadde likt stort sett all mat jeg hadde fått servert så langt. Jeg synes Lévi-Strauss sa man måtte spise larver (antropologi-referanse, sorry til alle ikke-antropologer!). Men så kom det, i form av en stor tallerken med hestekjøtt, kumage, lammetarm, hestetarm, og poteter (bilde er vedlagt). Alt var kokt i samme gryte så alt smakte det samme, nemlig innvoller. Jeg kalkulerte kjapt i hodet, “Hvor mye MÅ jeg spise, hvor mye KAN jeg spise, og hvor mye er ok å la ligge igjen på tallerkenen?” Det var helt forferdelig, og jeg vil aldri, aldri, aldri spise det igjen, men jeg kan stolt si at jeg klarte meg igjennom måltidet med æren i behold. Jeg brekket meg kun én gang og det var mens mine vertinner så en annen vei. 
9 10
Fremover er det intervjuer, sikkert endel skolebesøk (jeg har blitt headhunted av så godt som alle engelsklærerne i området for å komme på besøk i timer), jeg håper å lære meg å melke kyr, kanskje ri på hest og lære så mye russisk og altaisk som hodet mitt klarer. Maria (og ganske mange andre) er veldig opptatt at jeg må lære altaisk, så jeg prøver å plukke opp så mange småord som jeg kan.
11
Ting jeg har lært så langt:
– Når du spiser mat man ikke liker er det viktig å tygge akkurat så mye du må, men ikke mer. 
– Det finnes små djevler/ånder som kan titte inn vinduet ditt når det er mørkt ute, derfor må du huske å lukke gardinene (dette har jeg lært fra Maria).
– Bokhvete er veldig godt.
– I Russland er du “over the hill” (ikke ung lengre) når du er 25 år gammel. Derfor vil absolutt alle mennesker yngre enn deg reagere med sjokk når du sier hvor gammel du er og de fortelle deg at “men du ser absolutt ikke ut som om du er 25 år. Jeg trodde du var 20!”. Min tanke er at det er ingenting galt i å se 25 år ut. Eller 55 år, for den saks skyld. 
– Kyr vet hvor de bor. De går ut på steppen på morgenen og når klokka er rundt 16/17 kommer de tilbake. Som en vanlig arbeidsdag altså.
– Oslo ligner tydeligvis på det russiske ordet for esel. Det fører til mye forvirring når jeg sier at jeg bor i Oslo. 
– Sigrid er et vanskelig navn for folk. Mange tror jeg heter ‘sigarett’ eller ‘secret’. Gøy.
– Hvis du ser på lenge (lenge er mer en 5 sekunder) på barn i Altai kan folk tro at du kaster en forbannelse på dem og det kan bli sykt dårlig stemning. 
12
Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+
  1. Så interessant og morsomt å lese! Studerer antropologi selv, så det var stas! :D

  2. Så utrolig moro å lese! Men gud så kvalmt det så ut med den maten…Jeg kjente at jeg beundrer Sigrid for at hun i det hele tatt smakte og ikke brakk seg mer enn én gang…!!
    P.S. Håper du legger ut boligannonsen når den er klar, Ina? :)

    1. Hah, ja, det tenkte jeg også! Jeg hadde ikke rørt det om jeg så spiste kjøtt, punktum, haha! Nope, tenkte ikke det, men den kommer jo på finn på mandag, så du vil kunne finne den der om du søker på Skullerud. Den er jo lett å kjenne igjen, heheh!

  3. Altså, jeg spiser kjøtt, men det der hadde jeg aldri smakt på uansett hvor uhøflig det hadde vært. Beklager, men nei!! Hahaha!!
    OK, skal se etter den :) tipper den går fort. Da jeg solgte min lille skoeske i Gamlebyen gikk den en time etter budrunden åpnet. Og mye over takst.

    1. Haha, ikkesant! Jeg er jo veldig for å teste ut de lokale stikkene, smake lokal mat, osv, men akkurat når det gjelder mat av animalsk opprinnelse er jeg… Skeptisk, hehe! Ja, gjør det! Så herlig at du fikk det! Vi er sinnsykt spente og nervøse og gleder oss veldig til å bli ferdig med salgsprosessen (så gjenstår bare kjøp, som er minst like nervepirrende!)

Kommentarer deaktivert.