You’re awake in your dreams

fff
Igår var en helt normal  jobbmandag, med periodevis masse folk, mange telefoner å besvare og mye å gjøre. Da Åsmund møtte meg på Pinpoint for å ta følge hjem fra jobb, var det deilig å kunne låse seg ut derfra. Alle pappeskene jeg bar med meg, fikk jeg kastet i papppressa i søppelkjelleren, og brevet med sporeprøver som skulle sendes til Danmark, bar Åsmund for meg. Det skulle i den røde postkassa rett utenfor Strøget Passasjen, i Storgata. Idet vi passerte Mono, begynte jeg å fikle litt med mobilen mens vi spaserte nedover passasjen, og i enden av den står tre menn med ryggen til, og ser ut som de venter på noen. Jeg ser ned på telefonen igjen mens jeg går noen skritt nærmere, ser opp på dem igjen, og registrerer at den ene av mennene har samme tilsynelatende hjemmestrikka lue som mitt store idol, vokalist i Mew, Jonas Bjerre.

Jeg husker jeg tenkte “Jaja, det var jo litt rart, men den var vel ikke hjemmestrikka allikevel da”, og i samme øyeblikk skal jeg til å passere dem, og ser rett inn i ansiktet på personen med lua. Ansiktet er så alt for kjent, og javisst er det ikke Jonas!! Av alle mennesker i hele verden til å stå nettopp der, nettopp da, er det Jonas Bjerre! Jeg må ha sett ut som et eneste stort glis med spørsmålstegn blinkende i øynene, idet vi hilser hverandre med en klem og varme smil, som gamle kjente. Tusen tanker for gjennom hodet mitt, og jeg kunne virkelig ikke fatte hva han gjorde der, rett ved min arbeidsplass, på en helt vanlig mandagskveld!

Den andre av de tre mennene viste seg å være gitarist Bo, og vi ble stående å prate litt. De kan fortalte at de ankom Oslo på formiddagen, gjorde noen intervjuer i radio her i Oslo, og sto klare for å bli hentet av noen som skulle kjøre dem videre til Gardermoen, og derfra fly til Helsinki. Bo dro fram tre pingpongballer fra lomma si, og spurte om jeg ville ha en av dem. Haha, javisst ville jeg det! Så herlig sært! Det ble ikke mer enn tre, kanskje fem, minutter med småprating, før bilen deres kom for å hente dem, og vi måtte si hadet. Litt hyggelig småprat, litt latter og noen smil på en mandagskveld.

Da Åsmund og jeg gikk over gangfeltet i Storgata, mot t-banen, visste jeg ikke om det som nettopp hadde skjedd, var ekte. Det var da for sprøtt til å være sant?! Å møte på dem, nøyaktig der, har jeg fantasert om i alle de årene vi har bodd i Oslo, og i alle de fem årene jeg har jobbet på Pinpoint. Det er ikke bare én gang jeg har pratet med Åsmund og sagt noe sånt som at “tenk hvis jeg bare var ute og gikk, i jobbærend, eller på vei til eller fra jobb, og plutselig møtte på Jonas Bjerre! Tenk så sykt det hadde vært”, men jeg har naturligvis slått det fra meg, fordi det tross alt har vært så lite sannsynlig. Og så skjer dette.

Jeg har tenkt mye på det i timene etterpå; tenk hvis jeg brukte littegrann lengre tid på jobb, littegrann lengre tid i søppelrommet. Tenk hvis vi ikke skulle ha postet brevet i postkassa i Storgata, og gått ut i Torggata for å tabussen fra Stortorvet i stedet. Tenk hvis bare alt var bittelittegrann annerletes, og jeg ikke hadde støtt på dem. Noen minutter til eller fra, som gjorde at jeg ikke så dem. Tenk hvis! Da jeg kom hjem, fant jeg fram intervjuene og hørte på dem, og kunne lese på Facebook at de hadde postet at de var i Oslo allerede tidligere på dagen, noe jeg ikke hadde fått med meg i det hele tatt, fordi jeg hadde vært på jobb. Med andre ord ga hele opplevelsen litt mer mening, etter å ha lest og lyttet rundt besøket deres, men allikevel. Der og da var det helt sprøtt å støte på dem sånn.

Hva er sjansen for at noe sånt virkelig skjer? Den er forsvinnende liten, og jeg føler vel streng tatt at jeg kanskje har fantasert sammen det hele. At det bare er en hyggelig drøm, fabrikkert av min fangirl-hjerne. Men, den gang ei. Nå ser jeg desto mer fram til ny plate, og til å se dem live til sommeren. Jeg kan absolutt si at det var en fantastisk start på denne uka, og at jeg håper på å støte på dem igjen i løpet av året, kanskje like tilfeldig? Det er alltids lov å håpe og å drømme!

Har noen av dere opplevd noe like tilfeldig (eller skal jeg si random, hoho!) noen gang?

10 år og 9 måneder, samt et halvt år

1 2.5 2 3.5 3 4.5 4 6
Tenk at idag er det hele 10 år og 9 måneder siden Åsmund og jeg ble kjærester, og et halvt år siden vi giftet oss! Et halv år siden den varmeste dagen jeg kan huske, hvor det gjorde vondt i ansiktet etter all smilingen, og hvor det trykket i brystet hele dagen, fordi det var så himla stort og overveldende, alt sammen. Et halvt år siden jeg ble rørt til tårer over all kjærligheten den dagen, fra familie, venner og ikke minst fra ham som da ble min ektemann. Et halvt år siden den beste dagen i mitt liv!

Svært lite har endret seg for oss, fra å være kjærester/forlovet, til å være et ektepar. Det føles bare litt bedre, litt tryggere og litt finere. Å vite at vi har lovet hverandre på tro og ære å være oss to for bestandig, og at de fine gullringene vi bærer er et symbol på nettopp det. Jeg gleder meg til mange flere år med Åsmund, gleder meg til framtiden vår sammen, til hus og puser, frukttrær og svale sommernetter. Til hverdagene med jobb og frokoster sammen, teltturer, skjærgårdsturer, reisene vi fantaserer om og drømmene vi deler på. Livet, rett og slett, med mannen jeg elsker. Hurra for kjærligheten, og gratulerer med dagen vår, kjære!

5

Fem flotte år på Pinpoint

pinpoint1
Fem år har gått, ganske så nøyaktig. Fem år siden jeg begynte i min første jobb, nemlig på Pinpoint Piercing! Dere som har lest bloggen siden da, og litt før, husker kanskje at jeg sleit litt med å skaffe jobb da vi flyttet til Oslo? Jeg var usikker, hadde ingen kontakter her, og ingen arbeidserfaring. Rett og slett sto jeg på bar bakke! Jeg gikk på jobbsøkerkurs med Podium, i regi av NAV, hvor jeg lærte mye nyttig, og fikk en liten slant penger, høsten 2009. Da jeg fikk napp hos Pinpoint rundt oktober, og begynte å jobbe der i begynnelsen av januar 2010 var dermed gleden enorm!

Det kjennes ganske utrolig at det har gått så mange år allerede. Fra å nesten ikke kjenne noen i Oslo, og ikke ha noen arbeidserfaring, har jeg nå et finfint nettverk med venner, og føler meg veldig trygg i jobben min. Jeg har utviklet meg masse som person, har vokst mentalt, og føler meg generelt sett voksen (enda jeg er uerfaren og umoden på så mangt enda!). Jeg har gått fra å være under opplæring i en liten stillingsprosent, til å ha mye mer ansvar og jobbe mer eller mindre fulltid. Hurra!

Jobben har gitt meg så mye også:
– Gode kolleger, som også har blitt gode venner som betyr mye for meg, aller først og fremst
– Venner i utlandet, som for eksempel Italia, Japan og USA, takket være gjestepiercerjobber de har hatt hos oss
– Møtt masse spennende mennesker fra de ovenfornevntes vennekrets, og noen av dem har blitt nære venner
– Fått masse kundeerfaring! I jobben møter jeg alt fra sjenerte barn, bråkjekke tenåringer, nervøse voksne til rolige gamle
– Lært å være tålmodig, tolerant og diplomatisk i vanskelige situasjoner. Blitt en skikkelig serviceperson!
– Blitt mer åpen ovenfor nye mennesker, og lært meg å være en god menneskekjenner
– Praktisk erfaring i form av bedre hoderegning, og godt øyemål i forhold til størrelser på smykker
– Kunnskap om grotider, komplikasjoner, piercingproblemer, risikoer, metallmaterialer og smykkekvalitet
– Kunnskap om anatomi, førstehjelp, piercingteknikk, opplæring og utføring av piercing
– Erfaring med kontaminering/krysskontaminering, desinfisering, sterilisering og smittefare
– Blitt en kløpper på effektiv gulvvask med mopp, haha! Samt vasking, generelt
– Lært meg å ta sjanser, trå utenfor komfortsonen, være mer utadvendt, nøye og effektiv

Dessuten har jeg fått oppleve så mye hyggelig med jobb; middager ute, trivelige julebord, Oslo SusCon, konferanser i Tyskland og Italia, kurs på Rikshospitalet og fakirshow. Og mer skal det nok bli! Her er noen bilder fra de to utenlandskonferansene jeg har vært på:
pinpoint2

Jeg er så takknemlig for disse 5 årene, og alt de har gitt meg. Takknemlig for å være ansatt i en liten bedrift, hvor min innsats virkelig blir verdsatt og anerkjent, hvor jeg er med på å dra lasset, får ansvar og utgjør en forskjell. Det kjennes herlig! Så lenge jeg bor i Oslo, kan jeg ikke se for meg å ikke jobbe på Pinpoint, og den dagen vi flytter tilbake til Risør, er erfaringene jeg har fått med meg i ryggsekken fra årene der, gull verdt.

Så, noen spørsmål til dere:
1. Hva jobber dere med, og hvor lenge har dere gjort det?
2. Trives dere i jobben deres?
3. Hva er den desiderte drømmejobben?

Gjesteinnlegg: Åsmund om å være mobbeoffer

Tekst av min kjære, flotte, sterke, elskede og fantastiske ektemann Åsmund.



I media de siste åra har det vært en del fokus på mobbing i skole
(og ellers også, for den saks skyld), og jeg tenkte i den anledningen at jeg ville skrive litt om nettopp det. Siden jeg selv har levd store deler av mitt liv som mobbeoffer. Min historie ender absolutt godt, som dere vet, så kanskje det kan være til inspirasjon til dere der ute som opplever dette akkurat nå; det trenger ikke ende galt.

“Man skal tidlig krøkes” heter det, og i og med at det hele for min del begynte i barnehagen, stemmer det ganske godt. Som de fleste barn hadde jeg både venner og uvenner fra tid til annen, og krangler var ikke uvanlig. Men, fra så langt tilbake som jeg kan huske, startet også noe som ikke er like vanlig i alles barndom: Jeg hadde merkbart færre venner og andre barn jeg likte omgåes med, enn de andre barna. Som person var jeg langt ifra den tøffe typen som lett sto opp for seg selv, og forsvarte seg. Heller tvert imot. Jeg var et perfekt mål for mobbere, med andre ord. Jeg husker ikke at det var overdrevet mye fysisk mobbing, men det var ingen mangel på stygge, nedlatende kommentarer, og nok av føtter som spente bein på meg. Sølepytter stiftet jeg også tidlig bekjentskap med. Omstendighetene og tidsperspektivene husker jeg ikke helt, for mye har jeg prøvd å fortrenge, men jeg husker at jeg en dag sa at det var nok, og nektet å være i barnehagen over en, i min hukommelse, lengre periode.

Så, hvordan var hverdagen, etter endt barnehage, som barneskoleelev? Det begynte ganske greit i førsteklasse på barneskolen. Jeg fikk nye venner, og var rimelig gode venner med de fleste i klassen. I begynnelsen. Dessverre endte alle, utenom én av dem, opp med å bli mobber over de neste årene. Barn er fæle på den måten; det er ofte lettere å tråkke på, enn å støtte opp. Lettere å mobbe, enn å gå imot mobbingen.

Alltid var det noe. Å for eksempel være på besøk hos en “venn” var hyggelig mesteparten av tiden, men det var ofte jeg dro derfra med en håndfull stygge kommentarer i bagasjen. Det var viktigere for meg å ha en venn som tidvis var slem mot meg, enn ingen venner tenkte jeg. Hvis andre barn kom på besøk da jeg allerede var der, endte det som regel med at jeg dro hjem. Agendaen skiftet nemlig fort fra spill og moro, til moro på min bekostning. Sånt setter dype spor i et ungt sinn.

På skolen var hverdagen en rak nedoverbakke etter at jeg begynte i tredjeklasse (andre år, mitt kull hoppet over 2. klasse, da seksårsreformen trådte i kraft). Venner jeg til da hadde hatt, falt fra og ble venner med mine uvenner. Jeg lærte fort at å komme på skolen før det ringte inn, resulterte i å bli spyttet på, dytta i gulvet, verbalt trakassert eller hva enn barn kan finne på for å være ekle. Å oppholde seg på samme sted et helt friminutt kunne også fort bli problematisk, og det ble mye løping for å komme unna mobbere. Jeg husker å ha overhørt planer fra mobberene om at jeg skulle bankes opp diverse dager. Det er begrenset hvor lenge et barn orker å løpe for livet, med 10 personer som aktivt er etter seg. Jeg ble som regel tatt igjen, og heldigvis endte det ikke verre fysisk enn med skrubbsår, etter møte med grusen, men nok av sår i selvbilde og livsglede.

Jeg prøvde å ta igjen én gang. En gutt jeg ikke hadde noe kontakt med kom med en negativ bemerkning, og da det bare var oss to der (og jeg følte meg tøff i øyeblikket), tok jeg et klypegrep i nakken på ham. Ut av det blå fikk jeg et voldsomt klypegrep i min egen nakke, og falt sammen på bakken i smerte. En damestemme sa strengt over meg: (parafrasert) “det er ikke så gøy når noen gjør det mot deg, eller?”. Det var en lærer. 10 år gamle meg lærte en lekse den dagen. Å prøve å stå opp for seg selv, var ikke noe poeng.

Men, var det ikke noen som prøvde å få en slutt på all mobbingen? Tja, de tilfellene som ble oppdaget ble forsåvidt tatt opp i den form at begge parter måtte unnskylde og ta hverandre i hånda. De gangene jeg prøvde å si ifra, ble det en ny uke med helvete på jord, så det slutta jeg fort med. Når det ble stilt spørsmål fra foreldre og lærere om jeg ble mobba, begynte jeg med å si “njaaa, joo”, men husket fort hva som skjedde sist, og i vill panikk insisterte jeg på at det IKKE foregikk noe som helst mobbing mot meg. Jeg løy til foreldrene mine om hvordan jeg hadde det på skolen og var ofte “syk”. Jeg fortalte dem for eksempel ikke at jeg en dag hadde opplevd at en elev fra en annen klasse hadde kommet rasende inn i klasserommet, rappa til seg den nærmeste matboksen og kastet den midt i ansiktet mitt, og forlatt klasserommet. Samme person likte også å spytte på meg, for så å skjelle meg ut for å stå i veien for spyttet hans. Eller stjele jakka mi på vinteren, så jeg måtte gå hjem i bare genseren, i -10 grader.

“På ungdomsskolen er man mer voksen, og mobbing blir stoppet fortere”
Nei, det ble om mulig verre. (Bortsett ifra at jeg traff Ina! Som dessverre også periodevis fikk de samme mobberene etter seg, fordi hun var kjæreste med meg)

“På videregående er man mer voksen og mobbing blir stoppet fortere”
Eeeeh, nei. Ikke i mitt tilfelle, i alle fall.

Da jeg endelig begynte på andreåret på videregående, var jeg så heldig at skolen var i nabobyen Arendal. Endelig skulle jeg komme meg vekk fra disse folka! Og det hjalp. Endelig et friår! Tenk at det var mulig å slappe av på skolen. Jeg vokste mye dette året, psykisk. Det eneste jeg opplevde i den sammenheng var da klassekameratene fikk høre mitt fulle navn. “Seriøst, er det DU som er Åsmund?”. Oh yes, jeg var “kjendis” i Arendal takket være all mobbinga. Egen nettside og Facebook-side hvor mobberene hang meg ut hadde jeg også hatt, fant jeg ut seinere. Jeg fikk aldri se noen av de, da de var fjernet innen da. Tror ikke jeg gikk glipp av noe viktig, egentlig.

Det endte da godt til slutt.
Midt oppi alt dette fikk jeg altså av en eller annen utrolig grunn oppmerksomhet av en jente! Det var en verden jeg ikke var kjent med, for å si det mildt! Den jenta driver også denne bloggen, tilfeldigvis. Jeg ble totalt, hodestups forelska, men innerst inne var det noe som sa at det var for godt til å være sant. Det tok flere år før jeg klarte å tro på både meg selv og oss, men ettersom tiden gikk vokste vi bare mer og mer sammen, og vi kom oss sammen gjennom de motbakkene som oppsto. Vi flyttet sammen til Oslo, jeg la tiden som mobbeoffer bak meg for godt, og jeg fikk tatt utdannelsen min på NITH og fikk en bachelor i programmering. Like etter, en jobb jeg fortsatt har og trives med. I Oslo møtte jeg bare hyggelige mennesker, noen få jeg fortsatt omgåes med fra skolen, og på toppen av det hele er jeg meget lykkelig gift, med en fantastisk jente som holdt ut med meg og mitt gjennom tykt og tynt fra dag én. Egen leilighet har vi kjøpt også, og jeg føler jeg kan si jeg har lyktes. Ina kaller meg et løvetannbarn, og kanskje har hun rett?

Det jeg håper på å oppnå med dette innlegget, er å la andre dere som enten sliter selv, eller kjenner noen som sliter, med mobbing få vite at det blir bedre. Tør å rekk ut en hånd og be om hjelp. Ikke gjør samme feil som jeg gjorde i barn- og ungdommen, ved å late som ingenting, nekte hjelp, og å stenge alt inne. Det er alltid hjelp å få, selv om det kanskje ikke føles sånn der og da, og det blir bedre.

knis

Dyreverndagen 21. mars 2015!

dyrevern1

Det er en stor glede og ære å endelig kunne dele dette med dere!:
dyrevern
Sånn apropos å si nei til ting, så var jeg absolutt ikke i tvil om å si JA da jeg ble spurt om å være ambassadør for Dyreverndagen, som arrangeres for første gang lørdag 21. mars 2015! Dagen skal passe oss alle som er opptatt av dyrevern, enten du er en “militant veganer”, eller en som nettopp har sluttet å bruke pels. Alle som er opptatt av dyrs ve og vel, til stor eller litt mindre grad!

I stedet for å omskrive informasjonsteksten fra nettsiden, får dere like gjerne klipp-og-lim derfra:


Dyreverndagen blir en dag med inspirasjon for alle som er opptatt av dyrevern. Vi satser på å arrangere på årlig basis. Dette skal bli Norges største event innen dyrevern!

Dyreverndagen 2015 arrangeres på DogA i Oslo 21. mars.

Dyreverndagen er et dagsarrangement som vil bestå av to deler:

01 – Inspirasjonsseminar

Her ønsker vi at du som publikum skal bli inspirert til dyrevern!  Vårt mål er å ha minst 10 inspirerende bidrag på programmet.

Vi vil vise frem bredden i dyrevernbevegelsen. Derfor vil både enkeltpersoner, organisasjoner, fagfolk og konkrete kampanjer være representert.

Innslagene blir noe for enhver smak. Enten du vil ha faglige presentasjoner, innlegg  fra aktivister, paneldebatt eller andre former for debatt – du finner det her.

Har du forslag til bidragsytere på seminaret? Tips oss! E-post: hilde@dyreverndagen.no

02 – Fest med prisutdeling

Dette blir en fest for å hedre alle som gjør en innsats for dyr! Her kan du nettverke og ha det hyggelig med andre som er interessert i dyrevern.

Vi kommer til å ha flere underholdningsinnslag på festen, og har mål om å få med minst 3 kjente navn for å tiltrekke media, oppmerksomhet og skape stemning med rød løper. Hittil er stjerneskuddet Signe Eide og DJ/Diskoduoen Fukuyama bekreftet til festen.

Det vil også være prisutdeling hvor Minding Animals Norge-prisen deles ut.

NB! Festen har 18-års aldersgrense

Har du forslag til andre underholdningsinnslag på festen?
Tips oss! E-post: hilde@dyreverndagen.no

Billetter til Dyreverndagen 2015 finner du her


Jeg er veldig spent på å holde tale og å få være med, og kjempeglad for å kunne bidra! Dette arrangeres av frivillige (Minding Animals Norge), jeg tjener ikke noe på å skrive om dette eller å delta, og alt finansieres av sponsorer og billettsalg. For dyra, såklart! Jeg håperhåperhåper vi sees der!

Om å si nei når det trengs

I flere år var jeg for flink til å si ja. Ja til ekstravakter på jobb, ja til avtaler før og etter jobb, når jeg egentlig var helt utslitt og tømt for energi, ja til småting i hverdagen. I det hele tatt var det mye jeg sa ja til, selv om kroppen forsiktig pep nei. Fordi jeg fra naturens side er snill og pliktoppfyllende, ble det å si nei ekstra vanskelig. Nei var da hverken snilt eller pliktoppfyllende? Eller?

Sånn holdt jeg det gående i et par år etter at jeg flyttet til Oslo. Det gikk ganske bra! Og jeg koste meg, selv om jeg var sliten i hodet og kroppen. Følte jeg fikk masse ut av dagene, og levde på den “rusen” det ga å føle at jeg konstant strakk til. Lyserosa og fint var det hele, fram til det plutselig ikke var greit mer.

Jeg skal ikke påberope meg å ha blitt utmattet, møtt den såkalte veggen, eller fått andre seriøse “diagnoser” som følge av dette, altså. Så ille var det ikke. Men! Jeg ble sliten. Mistet litt gnisten, uten å kunne kalles deprimert. Var trist fordi jeg ikke følte jeg kunne holde tempoet jeg hadde satt meg. At jeg ikke lenger strakk til, på en måte var god nok. I det stille tærte det på meg i et par år, hvor jeg samtidig forsøkte å holde tritt med å være et ja-menneske til alt.

Så gikk det et lys opp for meg: Jeg må sette foten ned, og si nei. Si nei til ekstravakter å jobb, trappe ned på hyppig blogging, nei til avtaler når det egentlig ikke er energi til overs, nei til småting i hverdagen. I starten var det knalltøft, og jeg følte meg både slem og gjerrig som ikke tilbød mer. Sett fra utsiden var det nok ikke store forandringene, for jeg sa fortsatt ja til alt som var viktig, og strakk meg fortsatt,  men inne i meg var det storm. Jeg gikk flere runder med meg selv, for å finne ut om det virkelig var det rette. Å si litt mer nei, sette foten litt oftere ned og å lytte skikkelig til kroppen. Omsider kom jeg fram til at ja, det er det.

Året som har gått, er det første året jeg virkelig har fått praktisert dette. Jeg takket ja til mer jobb på Pinpoint året i forveien, men måtte dermed også si opp jobben på Lush i vår, fordi det ikke var tid nok (å jobbe omlag 110% tilsammen, og samtidig være fleksibel og ha et sosialliv, funger ekstremt dårlig!) til å beholde den. Det var et slag i fleisen og en stor sorg, men samtidig godt. Så godt å bare ha én jobb å forholde meg til! Bare ett sted å putte kreftene, kjenne på å vokse i jobben og å mestre, fordi jeg hadde, og har, energi og overskudd!

Jeg fant igjen blogglysten, og kjenner ikke lenger på et “press” til å poste hyppig, men en lyst til det, og glede over å gjøre det. Én dag i uka har jeg satt av til egentid etter jobb. Det betyr at jeg ikke treffer venner og sosialiserer hver ettermiddag (som det har vært i perioder tidligere), men at jeg har mer energi og overskudd til de møtene jeg da har. At jeg kjenner mer på en glede, enn en plikt, over å si ja til ting som gir meg energi. Å få nok hvile, lytte nok til egen kropp og være flinkere til å sette skikkelig pris på de rundt meg, og tiden jeg har med dem. Ikke si ja til alt, bare fordi jeg tror det gir mer på sikt, når det egentlig ikke er sånn.

Kort sagt vil jeg slå et slag for å si nei litt oftere. Naturligvis: Si ja til alt som gir deg energi og glede, ta i et tak, push grenser og stå på, for all del! Å si nei betyr ikke at en skal være en unnasluntrende sofagris på noen måte (knis!). Men, lytt til egen kropp. Ikke jobb syv dager i uka, hver uke, fra tidlig til seint, etterfulgt av sosialisering og oppgaver, om kroppen din sier nei til det. Det gjelder å finne den gylne middelveien, det som kjennes rett for deg. Å gi alt, men allikevel sitte igjen med med selv oppi det hele. For til syvende og sist, hvem har du egentlig her i livet, annet enn deg selv?

 

Noen som kjenner seg igjen, eller har innspill

3 år har gått

Idag er det tre år siden min kjæreste Timmi-pus døde så brått. Savnet er ikke lenger like utholdelig, men innimellom griner jeg fortsatt, fordi savnet i blant tar helt overhånd. Jeg tenker på ham nesten daglig og minnes de fine tingene med et smil om munnen, og er så glad for at jeg fikk kjenne den fine pusegutten i periodevis vanskelige ungdomsår. Innlegget jeg skrev om bortgangen hans, kan dere lese ved å klikke her, forresten.

For noen uker siden ryddet Åsmund på harddisken sin, og kom over en video jeg helt hadde glemt jeg filmet. Den filmet jeg på sommeren samme år som han døde, og jeg er ganske sikker på at den ble filmet ved mitt siste Risørbesøk før han forlot oss. Da Åsmund og jeg så filmen sammen, begynte vi begge å gråte. Det var så rart og vondt og fint og trist på samme tid, å se ham i live. Å vite at han selv antagelig visste at han var syk på det tidspunktet, og å se hvor uvitende jeg var over det faktum at det var siste gang vi så hverandre. Jeg er så glad for at denne filmen eksisterer, for det gjør det så mye lettere å minnes ham nøyaktig som han var, og jeg tenkte jeg skulle dele den med dere:

Ina og Timmi from ina on Vimeo.

Å føle på noe “ulovlig”

IMG_5598

Jeg starter denne grå tirsdagsmorgenen med kaffi sammen med Lille My. På en og samme tid er det rart, vemodig og fint å være tilbake på jobb etter sommerferie i år. Ferien forsvant så usedvanlig fort avsted, nemlig! Helt sikkert fordi den gikk med til bryllup (både forberedelser, selve bryllupet og nedrigg/diverse etterpå). Allikevel fikk jeg badet mye i havet, vært i skjæra, spist is og kost meg masse, så jeg kan strengt tatt ikke klage heller! Og, vi hadde tross alt det beste bryllupet vi kunne drømt om, så dét er heller ikke feil!  Jeg kjenner allikevel bare på en følelse av at jeg ikke er helt mett på ferie enda, sånn som jeg pleier å være tilbake i Oslo etter at den er over. Jeg pleier å glede meg til å komme tilbake til jobbhverdagen i Oslo, men nå er det en liten grå sky i magen min, som lengter etter litt mer ferie, mer Risør, mer alt. Ferien ble liksom (naturlig nok) så stresset på det jevne, og jeg fikk aldri den skikkelige feriefølelsen over meg. Samtidig er det for all del godt å være tilbake i rutiner med å stå opp etter klokka om morgenen, kunne treffe Oslovenner og å jobbe med fine kollegaer igjen, altså! Jeg tror bare jeg trenger en aldri så liten tur tilbake til Risørbyen ganske snart, mens det forsatt er littegrann sommer; nyte et par (forhåpentligvis) solfylte dager i feriemodus, en helg eller så. Vi får se!

Er det flere av dere som sitter med denne følelsen i år? Og, hva synes dere i så fall om det? Er dere som jeg, at dere føler dere ikke har “lov til” å kjenne på følelsen rundt dette, fordi vi tross alt ikke egentlig kan klage? Eller har dere kanskje helt andre innspill?

1 3 4 5