Hallo oktober!

oktober-2014-mewkid

Oktober er her!
Bildene ovenfor er fra oktober i fjor, og jeg kjenner at jeg ser fram til denne måneden litt ekstra. Oktober er liksom skikkelig høst, med klar luft, fine farger og den første nattefrosten. I oktober skal, og vil, jeg:

– Tråle bruktbutikker etter et lite bord som kan stå inne på kontoret, mellom datapultene våre (ikke lett!)
– Besøke minst ett spisested/en kafé i Oslo som jeg ikke har besøkt tidligere
– Skrive en handleliste over Lush-saker jeg vil kjøpe på Lush Oxford Street i London (to uker igjen!)
– Benytte fridagene jeg og Åsmund har sammen til å gjøre noe ekstra hyggelig (spise ute, gå tur eller lignende)
– Lage en omvisningsvideo av leiligheten vår! Den forrige er jo allerede blitt noen år gammel
– Lage en video, eller skrive en tekst, om dette med å ha energi og overskudd i en travel hverdag
– Finne fram varmere kåper og jakker, vanter og votter, og støvlettene, fra kottet
– Knipse massevis av bilder, både i London og Bergen! Inkludert mobilbilder til Instagram
– Begynne så smått på julegavehandelen (i år prøver jeg å være fornuftig på den fronten, på flere måter!)
– Nyyyte dagene hvor sola skinner! I oktober varmer fortsatt sola, og det skal sannelig NYTES!

Hva med dere? Hva skal, og vil, dere gjøre i oktober?

August og seks år

August er her! Den siste sommermåneden, som i blant kan by på tropevarme og fine dager. Måneden som alltid er litt vemodig, fordi det etter den kommer høst, og sommeren for denne gang vil være over. Akk! Men, august er også måneden hvor jeg kan markere to ting:

5. august er det 6 år siden jeg og Åsmund flyttet hjemmefra, flyttet sammen, til Sagene i Oslo
30. august er det 6 år siden jeg sluttet å spise kjøtt, hurra!

IMG_9710

Jeg har tenkt mye på det første punktet i det siste. Helt sikkert relatert til at jeg er så himla klar for å flytte tilbake til Risør for å komme igang med hus- og kafédrømmen, og at jeg derfor reflekterer mye over livet mitt her i Oslo. Jeg føler jeg står i et veiskille og stamper med føttene, ivrig på å komme videre. På en måte tenker jeg veldig lett på disse Oslo-årene, at de liksom ikke har hatt noe å si for meg og mitt liv, at det bare har vært “år på vent”.

Men, så begynner hodet mitt å vandre til alle menneskene jeg har blitt kjent med, og glad i, i løpet av disse seks årene. Så og si alt jeg har av nettverk idag, er her i Oslo, og vennene jeg føler jeg har hatt i “alle år”, ante jeg ikke hvem var for seks år siden. Arbeidsplassen min, som jeg også føler jeg har jobbet på “i alle år”, hadde jeg ingen peiling på at jeg skulle komme til å jobbe på for seks år siden. Livet slik jeg kjenner det som voksen, er her i Oslo. Da vi forlot Risør, var jeg et barn som bodde hos foreldrene mine.

IMG_5346

Alle gatene i Oslo som var så skumle og fremmede, kjenner jeg nå så veldig godt. Kollektivtransport har gått fra å være et mareritt til en lek, jeg utforsker, oppdager og opplever i denne byen, noe jeg absolutt ikke hadde sett for meg å gjøre for seks år siden. Jeg kjenner til gode spisesteder, bra butikker, støter på kjentfolk i parken og hilser på gode kunder i sentrum.

Årene her i Oslo har vært hektiske og innholdsrike, med så mye sosialisering, så mye jobbing, så mye spennende og gøy. Så mange gleder, så mange sorger og lengsler. Fantastiske mennesker som har blitt til kjære og nære venner har dukket opp i livet mitt, og Risør virker på en måte som en fjern drøm og lengsel. For den dagen vi flytter tilbake, da er det bare oss. Oss og litt familie, og noen puser. Vennene vil være igjen i Oslo med sine liv og jobber, og kanskje vil jeg miste kontakten med noen av dem med årene. Nye vennskap vil dannes i Risør, og livet vil gå videre, sånn er det.

IMG_6639

Jeg ser fram til et langsommere og roligere liv i Risør, men jeg tror årene i hovedstaden har gjort meg godt. Gjort meg sterkere, mer reflektert, mer utadvendt, mer sikker, mer erfaren. Dette er ting jeg kan ta med meg videre i livet og i arbeidslivet. Jeg ser fram til et eget hus, med hage og frihet. Å ikke føle seg “fanget” i en leilighet, med mennesker over, under og vegg-i-vegg. Jeg ser fram til å få venner på helgebesøk, varte opp og være Risørguide. Ser fram til å realisere kafédrømmen, kunne invitere familie på middag på en helt vanlig hverdag og å våkne opp i byen jeg elsker hver morgen. Å kunne ta Oslo-turer for å besøke venner; sove på sofaen deres og dra på oppdagelsesferd i høyt tempo i Oslo, for så å vinke adjø og vende snuta mot min lille hjemby.

IMG_3890

Dette ble et langt innlegg, og jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å oppnå med å dele det. Kanskje har jeg bare så mange tanker rundt dette for tida, at det er godt å få rablet dem ned et sted. Kanskje tenker jeg at flere av dere sitter med de samme tankene og følelsene, og kanskje vil synes det er fint å lese om. Uansett, takk for at dere leste <3

Tolv viktige blogginnlegg

21
Foto: Karina Jensen

Her har jeg samlet linker til et knippe med forskjellige viktige bloggposter fra mitt lille bloggunivers. Mange av dere har sikkert lest dem alle fra før, mens noen av dere har kanskje ikke sett dem i det hele tatt. God lesning!:

Om å velge et barnefritt liv og Om å fortsatt stå ved valget om et barnefritt liv
Åsmund om å være mobbeoffer. Åsmunds innlegg om å bli mobbet stort sett hele livet
Om hvordan jeg traff Åsmund. En kjærlighetshistorie, rett og slett
Om min storesøster. Et innlegg om min storesøster som ble født med Cerebral Parese
Om kroppspress. Med skråblikk på kroppspresset de fleste av oss kjenner litt på
Fem flotte år på Pinpoint. Om jobben min, takknemlighet og utvikling
Om å være avholds. Hvorfor jeg ikke drikker, og tanker rundt det
Om å være redd for noe nytt. Angsten rundt å flytte hjemmefra, og starte et liv i en fremmed by
Om farger og stil. Litt om det å tidvis minne om en vandrende regnbue, og hvorfor farger er så bra
Om strekkmerker og sånt. Fokus på å akseptere kroppen sin, på tross av det ene og det andre
Om å ikke ha en utdannelse. Litt om mine valg rundt dette, og mine syn på saken
Om bryllupet. En tekst om bryllupsdagen, tanker og følelser, fra start til slutt

Repost: Om strekkmerker og sånt

Dette innlegget skrev og postet jeg i fjor sommer, og jeg føler det fortjener en repost i disse pre-sommertider. Mange av dere leste det sikkert den gang da, men til dere som ikke har lest det enda: jeg håper dere setter pris på det!


Strekkmerker. Så dypt hatet av så inderlig mange. Samtidig så utrolig vanlig og normalt! Kropper i alle fasonger, størrelser og aldre har dem, damer som menn. De dukker opp både her og der, er små og hvite, store og rødlilla, eller en plass midt i mellom. Jeg har en passe stor samling av dem, og brukte mine tenår på å hate dem. Skamme meg over dem, skjule dem og unngå å vise meg i bikini blant fremmede på grunn av dem. De ble årsaken til alt for mange tårer, i alt for mange år. Tenk at noen små streker i huden kunne gjøre så mye skade?

De første dukket opp på innsidene av lårene mine i fjerdeklasse på barneskolen. Jeg husker enda at vi satt på bassengkanten i svømmehallen. Alle jentene, og guttene, i klassen satt på rad og rekke, og vi skulle svømme. Jeg kom tidlig i puberteten, var høyere enn de andre, og fikk det klassiske “valpefettet” lenge før de andre jentene. Jeg smugtittet på de andre jentenes lår, som i mine øyne var plettfrie. Mine var så smått begynt å bli mer kvinnelige i formen, og på innsiden av dem var det kommet små, lyserosa striper i huden. Jeg passet på å presse lårene sammen, så ingen av de andre skulle se dem og vemmes. Det skulle være min hemmelighet, for jeg var nok helt sikkert alene om å ha slike. Trodde jeg!

Såklart ble det ikke bare med de få små. I årene framover vokste jeg meg naturligvis enda høyere, gikk fra en jentekropp til en ung kvinnekropp. Strekkmerkene ble flere, og spredte seg utover baksiden av lårene, rumpa og så smått på puppene. Jeg la, som kjent, også på meg midt i tenårene, og ble overvektig. Det gjorde for mitt vedkommende ikke saken bedre på den fronten, og det dukket opp fire dype, lange, brede og mørkelilla striper på hver side av hoftene mine. Lårene var allerede dekket, baksiden av knærne kom like etter. Undersiden av armene, puppene og rompa var heller ikke fri for striper. Alle i fargen lyserød eller lilla, og jeg følte meg uhyre stygg. I mine øyne så huden min helt forferdelig ut, den var i mine øyne ødelagt og jeg hatet dem.

Sånn følte jeg det i flere år, uheldigvis. Flere år kastet jeg bort på å la den indre stemmen i meg rakke ned på kroppen min, på grunn av dem. I skrivende stund har fargen på strekkmerkene bleknet helt, men de er fortsatt synlige om man ser etter. Men hvem gjør vel det, andre enn meg selv?! Det er hva jeg heldigvis innså for et par år siden. Tiden leger alle sår heter det, og det vil også si strekkmerker! Selv flere år etter at de var bleknet på farge, var jeg veldig bevisst på dem, og passet på å skjule dem. Men, i senere tid har jeg innsett at jeg ikke orker å la strekkmerker stoppe meg i å leve. De bryr meg ikke lengre, og jeg har for lengst akseptert at de er en del av kroppen min. At jeg er fin som jeg er, med striper både her og der. Nesten alle har dem jo i større eller mindre grad, uansett!

Untitled-1

IMG_2410
(De er ikke lett å få med på bilde! Kjørte opp skarpheten i bildene en god del for å få dem fram)

Å la noen striper i huden hindre meg i å kle meg som jeg vil, bade med venner eller sole meg offentlig er jo bare idiotisk. Arr, hudlidelser og diverse er jo noe vi alle har i større eller mindre grad! Selv om retusjerte bilder i blader, på nett og på TV vil fortelle oss noe annet, er det ikke sånn. Strekkmerker, appelsinhud (hei, det har jeg óg!), eksem, psoriasis og operasjonsarr er bare en brøkdel av det vi alle har i bagasjen vår, og det er så fryktelig trist å tenke på at så mange av oss har latt, og lar oss, stoppe av det. At vi sitter inne på solfylte dager, at vi dekker oss til når vi egentlig ikke vil, og unngår å leve skikkelig, bare på grunn av bagateller som det! For ja, det ER faktisk bagateller, selv om det så og si er umulig å tenke sånn når det står på som verst.

Jeg skriver dette fordi jeg vet at det er så mange som meg av dere som leser. Som er midt oppi en fase med usikkerhet rundt kropp, og kanskje nettopp strekkmerker. Med skam fordi en føler seg annerledes rent kroppslig. Vi går inn i julimåned med (forhåpentligvis) masse varme og sol, og jeg håper så inderlig dette innlegget kan inspirere dere som er midt oppi det til å prøve å pushe grensene deres litt. Prøve å gi faen i den indre stemmen som for eksempel sier at du må bruke badedrakt, og ikke bikini, på grunn av strekkmerker. Jeg håper, håper, håper dere tør ta steget, og i alle fall prøve! Jeg heier på dere, og roper et hurra for oss alle!

Ønskeinnlegg: Om ikke å ha en utdannelse

For en tid tilbake fikk jeg et spørsmål fra en av dere som lød sånn her: “Jeg lurte på om du kunne skrive et innlegg om det å ikke ha utdannelse og hvordan det var for deg å komme deg ut i jobb?”. I og for seg har jeg skrevet litt om det tidligere i dette innlegget, men jeg kan vel kanskje komme med litt til? For de av dere som har lest bloggen grundig i årevis, er nok en del av dette gjentakelser, men for dere andre blir det nytt og kanskje både oppklarende, inspirerende og fint. Jeg håper i alle fall det!

Planen var jo hele tida å bli fotograf av yrke. To år på medialinja i Risør gikk jeg, mens Åsmund gikk sitt siste år på påbygg, og deretter jobbet et år for å tjene opp litt startkapital til vårt liv sammen. Som innlegget jeg linket til innledningsvis her sier, ble det livet (på det tidspunktet) uheldigvis i Oslo, og jeg måtte begynne å se etter lærlingplasser som fotograf i Tigerstaden.

På media følte jeg ikke at jeg hadde fått lære noe spesielt nytt; det meste innen foto kunne jeg fra før av, og det andre vi lærte var på det tidspunktet mer eller mindre unyttig (har dratt litt nytte av noe av det i årene i ettertid, da, det må sies!), så da jeg fikk komme på et intervju hos et fotograffirma i Oslo var jeg både spent og uerfaren. Jobb, ikke en gang sommerjobb, hadde jeg aldri hatt, så CV’en var mildt sagt blank. Riktignok hadde jeg vært utplassert hos en dyktig frilansfotograf i forbindelse med skolen, og sett hva det innebar å jobbe selvstendig med foto, og visste derfor litt hva jeg gikk til. Intervjuet husker jeg ikke stort av, og jeg fikk naturligvis ikke lærlingplassen der. Jeg husker allerede da at jeg var litt lettet, for etter intervjuet, hadde det gått opp for meg at å jobbe med foto på den måten, ikke var rett for meg.

Frilandsfoto var greia, men på mine premisser. Å få det til å rulle uten erfaring er vel ikke så lett, og jeg så for meg hvordan de frilandsfotografene jeg hadde kjennskap til måtte ta på seg kjedelige og uinspirerende oppdrag, kun for å få salt til grøten. Det var ikke det jeg drømte om, og jeg skjønte derfor at jeg like godt kunne droppe å “bli fotograf”. Det føltes som å skulle kvele all kreativitet og fotoglede, å skulle fullføre en lærlingsperiode med foto, og da vi flyttet til Oslo i august 2009, var jeg derfor innstilt på å jobbe med noe helt annet.

Illustrasjonsbildet er fra august 2009, da vi nettopp hadde flytta til Oslo:
mewkid_2009Men med hva?! For jeg hadde NULL erfaring, og ikke engang en fullført utdannelse! Dessuten var jeg livredd og deprimert i en ny og skummel by, ikke hadde jeg troa på meg selv heller, og ikke noe nettverk. Det var rett og slett ikke så mye som lå an til å skulle kunne gå min vei, men jobb måtte jeg naturligvis ha.

Søkeprosessen ble passiv. Jeg søkte elektronisk på alt som virket ok på NAV sine sider; fylte ut søknadsskjemaer og klikket send hjemme fra sofaen. Ingen av søknadene ble fulgt opp (ikke visste jeg at man burde det?), og for hver søknad jeg sendte ut, jo mer nedbrutt ble jeg. Hvor mange jobber jeg søkte på totalt, aner jeg ikke. Passiv jobbsøkning som det, fungerer som regel ikke i det store og det hele. Det lærte jeg meg senere.

For, jeg fikk ikke napp noe sted. Månedene gikk, og vi trengte en inntekt, og jeg gikk på veggen av å ikke ha noe som helst å gjøre. Følet meg maktesløs, verdiløs og ubrukelig, som ikke fikk til noe. Følte at jeg kjempet mot strømmen, og at jeg var helt alene om å ikke få napp noe sted. Det var da jeg meldte meg på et jobbsøkerkurs med Poduim i regi av NAV. For meg ble det et vendepunkt, og en veldig lærerikt opplevelse. På kurset lærte jeg å bli en aktiv jobbsøker; skrive åpen søknad, tro på meg selv og å sette opp en god CV. Den ekstreme viktigheten av å MØTE OPP der man søkte jobb, FØLGE OPP hver eneste søknad, og å gi 110% av seg selv. Det var kjempegivende, og jeg er veldig glad for at jeg fikk den erfaringen.

Underveis i kurset, fikk jeg svar på en e-post jeg hadde sendt avsted til Pinpoint Piercing. Jeg hadde piercet septumen min der året i forveien, og kjøpt øresmykker der like etter at vi flyttet til Oslo. Jeg visste at det var en arbeidsplass hvor det å se litt annerledes ut sikkert ikke var en ulempe, og at de ansatte virket trivelige. Derfor sendte jeg en e-post hvor jeg spurte om de muligens kunne trenge “en til å besvare telefoner, og å vaske” eller noe i den duren. Med sendte jeg CV’en og, krysset fingrene hardt.

Så kom altså svaret, midt oppi kursdager og all håpløshet. De ønsket meg på intervju og en liten “prøvedag”, for å se hvordan jeg fungerte som ansatt. Resten vet dere vel (jobben ble min, det tok litt tid å komme seg inn i den på grunn av mye surr fra NAV, osv). Opplæringstida var på et halvt år, og da den var overstått sommeren 2010, måtte jeg finne atter en jobb, da Pinpointjobben ble fast to dager i uka. Å skulle ut i søkeprosessen igjen var skummelt, men jeg hoppet ut i det med støtte fra kolleger, venner og familie.

Det viste seg heldigvis å bli en lek. Jeg troppet først opp på Body Shop med søknad, CV og mitt blideste fjes, og ble møtt med positivitet og interesse. Noen dager i etterkant, etter å ha fått vite at Lush fantes i Oslo (det hadde ikke falt meg inn engang!), troppet jeg på samme vis opp der, og kjente med det samme at brikkene falt på plass. De to som var på jobb da jeg kom dit første gang, ble jeg stående å prate med i sikkert en time, og etter en intervju- og utplukkingsprosesss blant flere søkere, ble også den jobben min. Hurra! Da hadde jeg flittig fulgt opp søknaden, vist at jeg var interessert og dedikert til å jobbe hos dem, og det bar altså frukter.

Mangel på utdannelse ble ikke noe hinder i mitt tilfelle, da jeg ikke søkte jobber hvor utdannelse var påkrevd. Erfaring fra arbeidslivet hadde nok derimot framskyndet ansettelsesprosessen en del, men sett på en annen side hadde jeg nok heller ikke søkt på jobben hos Pinpoint i så tilfelle. Hadde jeg ikke jobbet der, aner jeg ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag, for jobben der har virkelig formet og utviklet meg i disse årene.

Selv om jeg kun har hatt to jobber i mitt liv, og ikke har noen utdannelse, føler jeg at jeg sitter inne med erfaringer som er gode å ha i livets ryggsekk. Jeg føler meg rustet til å ta meg en jobb hvor jeg enn måtte ønske (så fremt ikke utdannelse er påkrevd, naturligvis!), og jeg vet at om jeg skulle få et ønske om å ta en utdannelse en vakker dag, så er den muligheten der (svigermor tok en utdannelse rundt 50 årsalderen!). Framtidsdrømmene jeg bærer på i forhold til jobb, krever heller ikke en utdannelse av meg, og derfor ser jeg meg fornøyd med tilværelsen.

Det ble kanskje ikke som jeg hadde tenkt, da jeg begynte på medialinja for alle de årene siden. Ting endret seg, og jeg endret meg. Kanskje var det like godt? Kanskje hadde det å skulle jobbe som fotograf på heltid, i et studio eller frilans, ført til mindre kreativ utfoldelse, mindre fotoglede? Kanskje hadde det å leve av foto, gjort at jeg ikke gadd å holde på med det som en hobby, la ned bloggen og lot kameraet støve ned på hjemmebane? Det er veldig mulig, kjenner jeg på. Og ble veldig riktig, og viktig, for meg å unngå det.

Utdannelse er bra, og essensielt i veldig mange jobber. Å “bli noe” er vel selve fundamentet i vårt samfunn, og jeg synes naturligvis det er riktig å ta en utdannelse om man har noe en ønsker å utdanne seg innen. Ha noe å “falle tilbake på”. “Bli noe”, rett og slett. Det er veldig lurt! Samtidig mener jeg at vi kun har dette ene livet, og må gjøre det som føles riktig for oss. Ta et valg, gi alt og jobbe hardt for å oppnå mål og drømmer. Enten det er å studere hardt, eller å komme seg ut i en jobb så fort som mulig. Unge idag har et stort press på å skulle bli den beste utgaven av seg selv, få toppkarakterer, ta lange utdannelser med glimrende resultater. Det er kanskje ikke det rette for absolutt alle? Å slentre unna er naturligvis ikke greit det heller (med mindre man er syk, naturligvis. Det stiller i en egen klasse), men hva meg en middelvei? Hva med å gjøre det som gjør deg lykkelig, om det så måtte være en jobb som krever drøssevis av år med utdannelse, eller en kassajobb på matbutikken? En blir kanskje ikke så rik på penger av å ha en jobb uten utdannelse, men en kan bli rik på opplevelser og erfaringer! Whatever floats your boat, som jeg pleier å si :-)

11 år siden den første samtalen

mewkid_kjærlighet_Åsmund
Datoen idag er 22. april, og på denne dagen for 11 år siden, kom jeg i prat (eller skal jeg kanskje si chat?) med verdens beste gutt. Vi var oppvokst i samme lille by, men hadde allikevel ikke kjennskap til hverandre. To års forskjell i alder er mye når en er tretten år gammel, og den ene går på barneskole og den andre på ungdomsskole. Heldigvis har Jonas, Åsmunds lillebror, isblå øyne, fregner og mørkt, mørkt hår, noe som fanget min interesse. Da vi så smått ble kjent, kom det fram at han hadde en storebror som var både “voksen”, kjekk, mørk og mystisk. Jeg var solgt, og historien kan dere lese her. Vi ble altså et par fire dager seinere, 26. april 2004, og resten vet dere kanskje?

For der og da tenkte jeg vel strengt tatt at det bare var “atter en barndomskjæreste”, og la ikke så mye i det. Men, da jeg lærte Åsmund å kjenne, innså jeg at det dreide seg om noe mye viktigere enn som så. Kjærlighet. Han virket så skjør, usikker og redd på mange vis, samtidig som han hadde en modenhet, godhet og trygghet i seg, som jeg aldri hadde sett maken til. Bortgjemt i sorte hettegensere, lut i ryggen og med et nervøst smil da vi var ute blant jevnaldrende, skjønte jeg at det var noe som hadde formet ham slik. Vi kom nærmere hverandre, og åpnet oss for hverandre. Han fortalte om årevis med mobbing (les hans innlegg om det her), og jeg prøvde å støtte, trøste og hjelpe. Det var en lang vei å gå, å komme ut av mørket, men vi greide det. Hverdagen sammen var så bra, vi var så forelsket og så lykkelige sammen. Sakte, sakte, ble alt forandret; han ble den trygge og sikre gutten som hele tiden hadde bodd i ham også utad, jeg ble selvsikker og sterk, og vi vokste sammen. Sammen, i stedet for fra hverandre, gikk vi igjennom tenårene, delte gleder og sorger.

Flyttet sammen til Oslo, og kom oss atter en gang igjennom en vanskelig tid sammen (les om det her). Støttet hverandre, var der for hverandre. Ble voksne, sammen. Å gifte seg ble så selvsagt. Klart vi skulle dele livet sammen! Vi er hverandres beste venn, store kjærlighet og sjelvenn, og vi har greid så mye sammen. Bygget et liv, en hverdag. Deler drømmer om framtid, og koser oss sammen i nuet. Å satse på hverandre er det beste jeg har gjort i mitt liv. Å gå for ham, enda jeg “var alt for ung”, usikker og umoden. Å holde fast ved ham, fordi jeg følte det var det rette. Å la ham slippe helt inn, få lære meg å kjenne 110%. Å dele absolutt alt med ham.

11 år har gått siden den første samtalen. Om fire dager er det 11 år siden vi ble kjærester. Det føles så uendelig lenge, nesten som i et annet liv. Allikevel håper jeg vi har mengder med år igjen, sammen. At vi får levd ut drømmene våre, delt gode og vonde dager, og har hverandre, bestandig. Tusen takk Åsmund, for at du er den du er<3!
114

Om kroppspress

jjj
Uretusjert eller retusjert versjon: Hvilken lever opp til dagens kroppsideal?
Og hvorfor er ikke originalen “bra nok”?

Jeg har små pupper, celulitter og strekkmerker. Ikke er jeg veldig trent og fast i fisken, ei har jeg plettfri hud. Betyr det at jeg ikke er bra nok? Nei, overhode ikke. Men en skulle kanskje tro det, i dagens samfunn?

For hvordan har det seg at vi stadig blir mer kroppsfikserte? Stadig mer opptatt av å strebe etter det vi tror er det perfekte. Det perfekte håret, de perfekte puppene, den perfekte huden. Perfekt trent, perfekte løsvipper, perfekte lepper, perfekte negler. Men hvorfor? Streber vi utelukkende for vår egen del, eller er det for å leve opp til det vi tror omgivelsene liker? Et ideal som de færreste virkelig klarer å leve opp til, og som rett og slett hverken er menneskelig eller ønskelig? Jeg tror dessverre sistnevnte er tilfellet, for de aller fleste.

Hva er deres tanker rundt dette? Om kroppspress og idealer.
Streber vi for andres, eller for vår egen del? Og hvorfor?

Jeg tenker at så lenge en behandler kroppen godt, gir den sunn og næringsrik mat, mosjonerer litt i ny og ned, gjør ting som gjør en glad, samt putter inn en god dose kos på toppen av det, spiller det ikke noen rolle om en er rett som en strek eller myk i kantene. Om puppene er små eller store, ekte eller uekte. Om huden er plettfri, uren eller knallsolbrun. Så lenge du behandler den bra, gjør det som føles riktig for DEG og tar de skjønnhetsvalgene du tar for DIN del, spiller ikke resten noen rolle. Sånn jeg ser det, har vi bare ett liv, dette ene, og livet er absolutt for kort til å være grått!

Dypdykk i bildearkivet på dataen

Ferier hjemme i Risør byr ofte på mye daffing og mange late dager, nøyaktig som ferie skal være! På daffe dager blir det i blant meningsløs surfing på nettet, titting tilbake i eget bloggarkiv og gamle mapper på dataen. Under dagens klikkerunde, kom jeg over veldig koselige saker, i et album jeg har laget på dataen under navnet “Bloggsaker”!

I det albumet lå nemlig massevis av bilder av meg ilag med blogglesere! Bildene har flittige lesere knipset sammen med meg da de traff på meg (oftest på jobb på Lush), og sendt meg i etterkant. Som om jeg var en skikkelig kjendis, hihi! Det er kjempehyggelig, sjarmerende og morsomt å titte på bildene, og de eldste er nok i alle fall 4 år gamle, vil jeg tro. Jeg lurer på om noen av de avbildede fortsatt leser bloggen (rop ut i så fall!)? Uansett, megakoselig!:
mewkid
Noe annet jeg fant i albumet, er utrolig flotte tegninger jeg har fått av lesere opp igjennom. Å bli tegnet får meg til å føle meg beæret, stolt og glad, og tegningene jeg har fått har betydd utrolig mye for meg! Så himla fint og snilt og æææ. Bra! Her er noen av dem, også disse flere år gamle:
christinahelene
(Maria som har tegnet denne under her, har forresten en blogg! Se bare her.)
maria tegnehanne emily

Var dette morsomme gjensyn? Jeg håper det!

Kjære Ane

IMG_3366 DSCF4151
Jeg har mange bekjente, og er så heldig å ha et knippe nære venner i livet mitt. Et enda mindre knippe skikkelig nære bestevenner, som jeg setter enormt stor pris på, og som betyr så mye for meg. Og så er det den ene da. Den som er den aller nærmeste av de nærmeste, for å rangere. Dette er et innlegg viet til denne ene.

Ane. Ane, som jeg er så glad i at jeg får lyst til å grine. Ane, som har vært en så viktig del av livet mitt i 20 år. Ane, som jeg har vokst opp med, delt alt med, og som føles som en søster for meg. Ane, som alltid stiller opp hvis det er noe, var forlover og arrangerte “utdrikningslag”. Ane, som jeg både har ledd og grått med i alle de årene vi har kjent hverandre, som har vært der gjennom oppturer og nedturer, som jeg kan prate med absolutt alt om. Ane, som spanderer kaffi om lommeboka er slunken, som alltid har en klem på lur og et smil som tiner selv de kaldeste hjerter. Ane, som jeg kan være stille sammen med, senke skuldrene med, smile med. Ane, som har kommet ekstra nært de siste årene (jeg trodde ikke det var mulig?), som jeg elsker av hele mitt hjerte. Tusen takk for at du er den du er, og for at jeg får ha deg i livet mitt! Du aner ikke hvor mye det betyr for meg!
004
IMG_0001
Takk til alle de flotte menneskene jeg har i livet mitt. Dere vet hvem dere er, og jeg er uendelig glad i dere! Livet er for kort til å være grått, og til å ikke verdsette vennskap!

Grenser som viskes ut

Untitled-1
Et prosjekt jeg har i år, er å pushe mine egne grenser, og trå ut av komfortsonen min.
Ting jeg kanskje kvier meg for, prøver jeg å gjøre allikevel. Joda, viktige grenser skal naturligvis ikke pushes, men noen grenser kan godt flyttes litt på, sånn som for eksempel skrekken for bukser. Jeg prøver å overvinne den, sakte men sikkert. Jeg bruker skjørt eller kjole 99% tiden jeg er ute blant folk, og har skikkelig problemer med å bruke bukser.

Jeg føler meg rett og slett ikke fin i det, for jeg har et helt forvridd bilde på hvordan jeg ser ut i bukser. Et bilde jeg skapte da jeg var en god del kilo større enn idag, og vokste ut av den ene buksa etter den andre i klesskapet, til jeg omsider gikk over til kun skjørt og kjoler. Buksene kvittet jeg meg med, da ingen av dem passet lengre, og jeg følte meg enorm i dem (jeg vet jeg langt i fra var det, men hodet har en tendens til å forvri bilder når en allerede føler seg usikker og selvbildet er på bunn). Minnene har lagt der, og gjort forholdet mitt til bukser svært dårlig, og selv om jeg har eid to par dongeribukser de siste 5 årene, har jeg følt meg lite fin i dem, og kun dratt dem på meg på skikkelig dårlige dager (for jeg føler meg jo elendig uansett?).

I år har jeg derimot tatt et valg. Et valg om at jeg skal kunne kle meg i bukser om jeg har lyst til det, uten å føle meg uvel, og jakten på et perfekt par dongeribukser satt jeg igang i vinter. Bukseprøvinga gikk elendig den første tida. Alt jeg prøvde på, så helt forferdelig ut, i mine negativt innstilte øyne, men jeg fortsatte jakten i det stille. Så ble jeg tipset av ei venninne om at Lindex hadde fine bukser som var høye i livet, og behagelige å ha på seg. Kanskje var det greia for meg? Jeg dro i alle fall dit så fort jeg hadde mulighet, og tok med meg en bunke dongeribukser inn i prøverommet. Først ut var modellen jeg hadde fått anbefalt, og *pang*. Der var den. Buksa med stor B. Jeg kikket på meg selv i speilet, og smilte. Følte meg for første gang på så lenge jeg kunne huske ordentlig fin i bukse. En helt vanlig dongeribukse for alle andre, men for meg en redning. Buksa har jeg allerede brukt to ganger, og jeg har følt meg like fin i den begge gangene. Hurra!

Buksejakten er avsluttet for nå, for planen er jo ikke å legge om stilen til å bli en buksebruker. Neida, jeg har bare hatt lyst til å kunne bruke bukser uten å føle meg uvel. Ha et par bukser som jeg føler meg bra i, og det har jeg endelig lyktes med. Bukseeksempelet er bare én av flere grenser jeg pusher i år, for å ikke føle meg bundet av dem, for å kunne føle meg friere. Det føles veldig godt! Enda det bare er småtterier i andres øyne, er det stor stas i mitt indre å kjenne at jeg lykkes i de målene jeg setter meg, at jeg nærmest vokser på å mestre. Yesss!

Har dere noen redsler dere prøver å overvinne? Grenser dere prøver å pushe? 

1 2 3 4 5