Smetter innom for å komme med et par kunngjøringer

IMG_0543

Hei folkens, lenge siden sist?!
Jeg håper alt står bra til med dere? Nei, jeg nok ikke “tilbake” her inne, men jeg tenkte allikevel jeg skulle gi en liten lyd fra meg. Dere som følger meg på Snapchat (hvor jeg er svært lite aktiv, *kremt*), har nok mest sannsynlig fått med dere dette allerede, men dere andre, dere skal også bli informert. For ja, det er jo mange av dere som har fulgt meg og mitt i veldig mange år nå, og dermed også fulgt med på mine planer, drømmer, ønsker, oppturer og nedturer.

To (for meg i alle fall) spennende ting vil jeg fortelle dere. Er dere klare?!:

Jeg og Åsmund blir boende i Oslo, på ubestemt tid. Iiik!
Risør og kafédrømmen er langtifra gruset, men den er lagt på is inntil videre. Etter at vi flytta til Kampen (for snart et år siden! Som tida flyr!), har jeg for første gang siden vi flytta til Oslo sommeren 2009, trivdes skikkelig. Det tok meg et nesten et helt år å innse det, og jeg var nok kanskje psykisk lengre nede enn jeg hadde trodd, men omsider var det som en åpenbaring; Kampen føles hjemme. Oslo føles bra, og jeg trives. Ingenting er vel bedre enn det?! Da jeg innrømmet for Åsmund at jeg hadde kommet fram til at Kampen i grunn føltes som hjemme, og at jeg kanskje kunne vente litt med å flytte tilbake til Risør, ble han både rørt og glad, for han har tross alt trivdes i hovedstaden siden dag én. Heldigvis tok familie og venner (nettverket mitt er tross alt nesten utelukkende basert i Oslo!) det på mer eller mindre samme positive måten som Åsmund, og det hele var en stor lettelse for meg. Herlig! Jeg er ikke engang tretti år, det er ikke noe hast med å flytte tilbake og “settle down”, vel? Nope! Så i Oslo blir vi, på ubestemt tid. Hurra!

IMG_3504 IMG_3610

Den andre tingen jeg vil fortelle dere? Jo:

Jeg skal bli piercer!
Jepp, jeg, som aldri skulle begynne å pierce, skal starte som lærling i april. Woho! Hvorfor? Jo, fordi nå blir vi boende i Oslo, jeg trives så godt i jobben på Pinpoint, og vil gjerne fortsette å jobbe der. Som resepsjonist og daglig leder (hehe!), kjenner jeg at jeg har hatt lyst på nye utfordringer, lyst til å vokse, lære nye ting.. Og da føles det naturlig å bli piercer. For det har lokket mer og mer å stikke nåler i folk (knis), og jo mer jeg grunnet på det, jo sikrere ble jeg i min sak; jeg skal bli piercer! Jeg er så spent på å sette i gang, en herlig blanding av glede og nervøsitet. Dette blir knall, og det blir så moro å lære, vokse, og utvikle meg innen noe jeg brenner for! Hurra!

IMG_4021 IMG_4367
IMG_4739 IMG_6192 IMG_6439 IMG_7294 IMG_8523-1

Så ja, det var det jeg hadde på hjertet, som jeg ville dele med dere. Hvis dere vil følge ferden min videre, er det på Instagram (der heter jeg naturligvis Mewkid) jeg er mest aktiv, så heng dere gjerne på! Vi sees her eller der! :-)

Høstmelankolien er her igjen

img_1214
Illustrasjonsbilde fra i fjor høst

Å kalle det en tradisjon er vel kanskje liiitt drøyt, men jo, dere som har hengt med her i noen år, har nok fått med dere at overgangen sommer/høst for meg alltid er litt tøff. Det er liksom noe ved at sommeren er på hell som får meg til å føle meg så innamri tom, melankolsk, umotivert og uinspirert. Jeg synker liksom inn i meg selv, oppsøker trist musikk, filmer og tekster, for å gråte litt, bruker mye tid for meg selv, spaserer mye, bare for å la tankene fare. Som vanlig går det utover blogginga, noe jeg vet dere har merket de siste ukene, rett og slett fordi jeg i år ikke engang har orket å late som. Å poste noe her bare for å poste noe har ikke vært et tema i år i det hele tatt, og jeg synes egentlig det er ganske fint. At jeg kan være såpass ærlig og åpen, både med meg selv og med dere. Er dere ikke enige?

Når det er sagt, kan jeg som vanlig ikke sette noe tidspunkt på når denne perioden er overstått. Det må nesten bare gå sin vante gang, i det tempoet som trengs. Blogging i rykk og napp, som det har vært den siste tida her inne, blir nok vedvarende litt framover, og jeg håper dere synes det er greit. Ellers håper jeg at dere er i bedre humør, enten dere er tilbake på skolebenken, på jobb, eller fyller dagene med noe annet moro!

Bryllupsdag på hver vår kant av verden

39
Foto: Karina Jensen Photography

2 år som ektepar feirer Åsmund og jeg idag, på hver vår kant av jordkloden.
Som dere som har fulgt bloggen en stund har fått med dere, er vi veldig glade i å feire den minste lille ting, og kjærestedagene våre (26. april hvert år), samt bryllupsdag er ekstra spesielt. Vi har pleid å spise en bedre middag, reise bort, ta en natt på hotell eller lignende for å markere dagen, men for første gang siden vi ble kjærester for over 12 år siden, forbigår en slik dag i “stillhet”.

Det er vemodig og rart, og det var noe av det første jeg tenkte på da jeg takket ja til å bli med til Las Vegas, at jeg ikke kom til å være hjemme på bryllupsdagen vår. Men, sett på en annen side; vi ser for oss å feire maaaange bryllupsdager i årene som kommer, men når vil jeg få muligheten til en tur som den jeg er på nå igjen? Trolig aldri! Valget var altså ganske så lett, selv om det kjennes litt tungt å ikke kunne kysse og klemme på mannen min på bryllupsdagen vår idag. Heldigvis finnes mobiltelefoner, og om ikke så fryktelig lenge er jeg hjemme hos ham igjen.

Hurra for kjærligheten, og gratulerer med bryllupsdagen vår, Åsmund-pus<3

Selvgjort er velgjort, og borte bra, men hjemme best?

Risør-ferien er over for denne sommeren, og vi er trygt tilbake i Oslo. Jeg har fortsatt flust med bilder fra fine feriedager, så det blir nok litt mer Risør-glimt her inne i tida framover ;-) Uansett! Vel hjemme igjen fant jeg fram saks og barbermaskin, og ga meg selv en skikkelig sommerklipp, så jeg er fresh og klar for Las Vegas!:
IMG_1596 IMG_1597
En slags hockeysveis, kind of. Godt å få håret litt mer vekk fra ansiktet! Hva synes dere?

Om bare et par uker markerer vi at det er 7 år siden vi flytta til Oslo, og denne sommeren opplevde jeg noe merkelig. Tidligere, ved hvert eneste Risør-besøk gjennom disse snart syv åra, har jeg nemlig gruet meg innmari for å reise tilbake til Oslo, og sittet med en klump i halsen på bussturen tilbake til hovedstaden, etter endt Risør-visitt. Men, denne gangen har jeg faktisk sett fram til å komme hjem til leiligheten vår! Det er et gigantisk steg for meg, og det kjennes såååå godt! Jeg har hatt det helt fantastisk  hjemme i elskede Risør, ikke misforstå meg, men jeg kjente altså at jeg på samme tid var glad for å komme hjem til leiligheten vår også. For første gang, ever! Merkelig og fint på samme tid, og innmari godt å endelig føle meg hjemme i denne byen. Hurra!

Krydderjenter, Girlpower og nittitallet

how-the-spice-girls-made-me-a-better-global-citize__1500x670_q85_crop_subsampling-2
2440748.main_image Spice-Girls

Ah, Spice Girls!
I år er det 20 år siden de virkelig slo igjennom med låta Wannabe, og tok verden med en enorm storm. Et års tid etter sånn ca, da jeg gikk i førsteklasse på barneskolen, ble jeg også hodestups betatt av denne jentegruppa, i likhet med resten av jentene i vårt langstrakte land.

Spice Girls-feberen herjet i noen år, og jeg var forelska i både Geri og Emma (enda Mel B og Mel C nok er de to jeg liker best i voksen alder!), fikk tak i CD’ene som jeg spilte på repeat til det uendelige, fikk videokasetter med konsertopptak og selveste Spice Girls the Movie, fikk Spice Girls-klær, samlet på Spice Girls-kort (dette var en stor greie, og jeg var besatt!), fantaserte og drømte med bort. Alt som hadde med Spice Girls å gjøre var brennaktuelt for meg, og jeg sugde til meg alt som en svamp. Sang med på sangene, og ønsket å bli like kul som dem når jeg ble voksen.

Der og da føltes det som om mitt liv som fangirl varte i evigheter, men når jeg ser tilbake på det nå, så ser jeg at det ikke gjorde det i det hele tatt; jeg sluttet å like dem ikke såå lenge etter at Geri forlot gruppa i 1998, men tid føles jo så annerledes når man er barn. Kanskje digget jeg dem i et par år, totalt?

Spice Girls frontet Girlpower, at vi jenter er sterke, at vi kan være råtøffe og få til ting, selv om vi sminker oss og kler oss pent; man må ikke være enten eller! De pushet grenser, var innovative og spennende, rett og slett et friskt pust! Det tror jeg var bra forbilder for en 6 årig Ina :-) Jeg husker jeg drømte om piercing i tunga, nesa og etterhvert øyebrynet fordi noen av jentene i gruppa hadde det, samt kule små tatoveringer. Kule hårfrisyrer og fargerike klær sto også på ønskelista, og selv nå når jeg ser tilbake på dem og hvordan de var da jeg forgudet dem, synes jeg de ser innmari bra ut! Musikken er fortsatt fengende, og jeg har null problemer med å høre på de gamle favorittene den dag idag!

spice-girls-hd-wallpapers-top-hd-desktop-wallpapers-of-spice-girls-free-download

Jeg har en del bilder fra min tid som Spice Girls-fan, og dette er nok kanskje det morsomste. Herlighet så tøff jeg følte meg i dette antrekket, idet jeg poserte for mamma eller pappa som knipset bildet, på utsiden av barndomshjemmet mitt. Det ser jo ikke ut i måneskinn, hverken antrekket eller poseringa, men det er det som gjør det så herlig, haha!:
011

Og til slutt, mine topp tre favorittsanger fra mine dager som Spice Girls-fan! Jeg elsket også musikkvideone til disse sangene; jentene var jo så pene, de hadde så kule klær, var så tøffe og sang så nydelig. Dessuten er Wannabe spesielt kul, siden den er filmet i kun et segment!:

Så folkens! Fortell meg!:
– Hadde dere noe forhold til Spice Girls? Fortell!
– Hvem var deres favorittkrydderjente?
– Hvilken var deres favorittsang?
– Hvor gamle var dere da dere var fans?
– Hva samlet dere på av Spice Girls-merch?

Prosjekt Sunn Fornuft

Idag lanseres Sunn Fornuft, og sammen med over 60 andre norske bloggere, har jeg valgt å delta i dette viktige prosjektet. Jeg føler allerede jeg lever opp til punktene i Sunn Fornuft-plakaten ganske godt, men ønsker allikevel å støtte prosjektet, og i samme omgang forhåpentligvis inspirere andre bloggere og internettpersonligheter til å gjøre det samme. Det handler om å tenke over hva vi deler i blogger og sosiale medier, og om å tenke litt mer over den påvirkningskraften vi faktisk har ovenfor vårt “publikum”. Det går nok dessverre nemlig fort i glemmeboka for mange av oss idet vi klikker publiser!

SunnFornuft

Uten å si så mye mer med egne ord, deler jeg en tekst fra Sunn Fornufts egen nettside:


Sunn Fornuft-plakaten er et samarbeid mellom Kvinneguiden.no, United Influencers,Bonnier Media, Aller Media og psykiater Finn Skårderud ved Villa Sult. Vårt formål er å bevisstgjøre digitale opinionsledere på deres rolle og påvirkningskraft på unge jenter når det kommer til kroppsbilde og idealer.

Bakgrunnen for dette er at bloggere har en sterk kvinnelig målgruppe som i stor grad er i alderen 18-34 år, og det er nettopp denne målgruppen (15-34 år) utgjør den mest rammede gruppen av spiseforstyrrelser i Norge. Sammen har vi et samfunnsansvar på å ikke bidra til økt kroppspress.

Psykiater Finn Skårderud har spurt flere av sine pasienter av hva som påvirker de mest negativt på sosiale medier som deles av opinionsledere de ser opp til:

– porsjonsstørrelser

– vekt, BMI og klesstørrelse

– bastante meninger om sunne vaner

– retusjering av bilder

– mangel på spesifikasjon av hvem “målgruppen” er i visse trening- og ernæringsrelaterte innlegg

Sunn fornuft-plakaten fungerer som en veiledning for publisister og bloggere om å være en positiv innflytelse når det gjelder kropp og helse for leserne. Dette er altså ikke tenkt som et lovverk, men som retningslinjer som hjelper publisister å være bevisste når de snakker om mat, trening, kropp og helse.


Og sånn helt på tampen:
Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummer:  116 123
De som synes det er vanskelig å snakke med noen, kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no

8 år! På tide å legge bloggen på hylla?

Vet dere, jeg skrev mitt aller første blogginnlegg i april 2008, og noen måneder seinere, nærmere bestemt i juli samme år, opprettet jeg en blogg på blogg.no. Det er den samme bloggen som jeg blogger på den dag idag (men, domenet ble byttet og flyttet etter noen år, for å være mer selvstendig!). Tenk, 8 år har gått siden da! Wow!

Arkivet på bloggen dateres dog kun tilbake til desember 2008, og derfor tenkte jeg å vise dere noen bilder fra de aller, aller første blogginnleggene mine noen sinne. Selv om jeg synes det er litt pinlig, haha!:
mewkid 2008
Knis! Sjekk den gamle mobiltelefonen min da. Sånne ser en ikke noe særlig til lengre! Veska bruker jeg fortsatt, og kjæresten er den samme, men ellers er vel det meste ganske så annerledes?!

8 år med jevnlige bloggposter, knipsing av bilder i alle mulige situasjoner, uhorvelige timer foran dataskjermen med bilderedigering og bloggskriving. Svært få, og kortvarige, pauser tatt i betraktning, svingende lesertall, periode med tørke i både kommentarfelt og i kreativitet. Allikevel har jeg holdt ut, jobba, posta og (stort sett) kost meg veldig.

Noen av dere som leser her, har vært med siden den spede begynnelsen (jeg kaller dere kjernen<3), og ellers har mange kommet og gått i årenes løp. Jeg har delt så utrolig mye, bydd så mye på meg selv og mitt, delt tanker, meninger, bilder. Dere har vært med meg fra de siste årene mine som tenåring, flyttet med meg til Oslo, vært med på reiser, bryllup, oppturer og nedturer. Sett meg vokse opp, rett og slett! Og alt ligger her, rubbel og bit, samlet i arkivet, så jeg når som helst kan dykke ned i det, og mimre tilbake til fortida.

Hvor lenge skal jeg holde på med disse blogg-greiene, da? Er det ikke på tide, nå som jeg har blitt voksen og holdt på med dette i så mange år, og legge det på hylla? Slutte å blogge, og heller bruke den tida som i alle år har gått med til det, på noe viktigere? Vel, sånn jeg ser det er bloggen viktig nok, så lenge dere er med meg. Så lenge jeg ser at dere klikker dere inn, så lenge jeg får kommentarer fra dere i kommentarfeltet. Så lenge jeg føler at jeg kan være med på å spre fargeglede, inspirasjon til mat/interiør/stil, så lenge jeg kan være et talsrør på en eller annen måte, så lenge jeg får bety noe for noen gjennom en dataskjerm. Så lenge det er tilfelle, kommer bloggen til å bestå, år etter år. Tro meg, jeg håper det blir mange år til, og at dere vil være med meg! Hurra for bloggen!

Om en fortid med raseriutbrudd og dårlig samvittighet

IMG_9240

Det jeg skal skrive om nå, har jeg såvidt luftet her inne tidligere, men aldri fortalt dere skikkelig om.
Jeg tror ikke jeg har pratet med alle vennene mine om dette heller, da de fleste vennene jeg har er venner jeg har fått etter at vi kom oss skikkelig til rette i Oslo, og på det tidspunktet var livet ikke sånn lengre. Fullt av raseri, that is.

For, det første halvåret etter at Åsmund og jeg forlot Risør, og flyttet sammen til Oslo, var veldig vanskelig for meg. Det vet dere jo alt. Og, jeg slet med raseriutbrudd. Seriøse utbrudd, som jeg virkelig ikke klarer å fatte at faktisk skjedde, sånn sett i etterkant. Med årene har jeg klart å være sårbar og søke trøst når noe er tungt, men den gangen, for snart sju år siden, dukket jeg derimot ned i et bunnløst hull, og lot alt rundt meg svartne.

Jeg fikk ofte blackouts, og mye fra den tiden har jeg rett og slett fortrengt. Generelt var jeg veldig langt nede, deprimert, og ekstremt sårbar, men hadde voldsomt store problemer med å vise det, og å innrømme det, selv ovenfor meg selv. Resultatet var at lunta mi ble kortere enn nesetippen min, og den minste ting som ikke gikk min vei, kunne få det til å svartne for meg; At mobilen hang seg opp, at jeg mista en gaffel på gulvet.. Nok til at alt svartnet, totalt. Det var som om småting som det i mitt hode var en slags unnskyldning for å få et utbrudd, sinne for å få utløp for all frustrasjonen som herjet inni meg.

Det jeg husker best er at jeg skrek og brølte noen primalskrik uten like, til jeg ble knallrød i fjeset og mistet stemmen. Skrek inn i en pute, helt til det ikke var mer lyd igjen, og jeg sovnet utmattet, tom for luft, tom for futt. Kastet ting i gulvet, smalt med dørene så en skulle tro veggene falt ned. Åsmund prøvde så godt han kunne å trøste meg, mens jeg ikke kunne gjøre annet enn å skjelve i raseri. Utrøstelig.

Andre ganger bet jeg meg sjøl i hånda, hardt, hardt, hardt, mens jeg freste av raseri, også da knallrød i fjeset, snørrete nese og med tårevåte kinn. En gang tok jeg en kjøkkenkniv og kjørte inn i en skapdør, en annen gang vred jeg en mobiltelefon så den knakk, alt i fullt raseri. Jeg skar tenner så hardt at litt av den ene jekselen min knaste av en bit. Jeg var aldri fysisk slem mot Åsmund, og sa aldri stygge ting til ham i raseri, men jeg gjorde tilværelsen hans veldig vanskelig, fordi jeg var så rasende hele tida, og fordi han visste at det var “hans skyld”, i og med at det var han som hadde villet/måttet flytte til Oslo p.g.a skole. Dette har jeg tenkt på om igjen, og om igjen, i årene i etterkant. Kinnene mine er igjen tårevåte når jeg skriver dette, for å såre den jeg elsker aller høyest i hele verden, er helt forferdelig smertefullt..

Jeg tror det også var noe av grunnen til at jeg kom inn i en vond sirkel: Jeg hadde det vanskelig fordi jeg hadde hjemlengsel, følte meg usikker, redd, ubrukelig, og som et null, i en stor, ukjent by, full av fremmede ansikter. Prøvde å søke jobb, prøvde å komme meg ut, prøvde å gjøre noe. Følte jeg stanget i en vegg, følte meg motløs, sårbar. Men, i stedet for å la meg knekke, ble jeg rasende, for sinne var så mye enklere enn å knekke sammen, søke trøst.

Det igjen gjorde at jeg bygget meg et skall rundt meg, som Åsmund ikke klarte å knekke, uansett hvor mye han trøstet. Åsmund, som hadde gått gjennom en barndom og ungdomstid fylt med mobbing, og som endelig hadde kommet inn på en skole han virkelig likte, som hadde flyttet sammen med kjæresten sin, fått venner, som trivdes. Endelig. Og der satt jeg, full av raseri, kaos, og en haug med dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet tror jeg er det som gjorde at jeg var så rasende. For det var, i mitt hode, mer akseptert å være sinna og klikke totalt på “småting”, enn å bryte sammen i tårer. Hvor logikken i det er, det vet jeg ikke idag, men den gangen følte jeg det i alle fall sånn. Den dårlige samvittigheten hadde jeg ovenfor ham, for at jeg ikke klarte å være glad, klarte å få til noe, klarte å nyte livet vårt sammen.

Nå i ettertid har både Åsmund og jeg fortrengt det meste av disse tøffe månedene. At jeg virkelig kunne ha mye eksplosivt sinne inne i meg, det fatter ingen av oss. Så fort jeg kom meg ut i jobb, fikk venner, nettverk, og sakte, men sikkert, ble sikker på meg selv, ble alt mye bedre. Åsmund var der for meg, gjennom tykt og tynt, trøstet så godt han kunne, selv om jeg ikke lot ham. Han var der, sto stødig, og lot meg ikke falle. Kjærligheten vår vokste seg sterkere på de månedene, som om det egentlig var en bra ting, at vi lærte noe av det. Jeg ville ikke vært den vonde tiden foruten, for den har vært med på å forme meg som jeg er idag, forme oss. Gjøre oss enda sterkere, gjøre at vi kunne være 110% åpne med hverandre til enhver tid, gjorde at vi kan lese hverandre som åpne bøker. Det ville jeg ikke ha vært foruten.

Hvis noen av dere som leser dette, kjenner dere igjen, og kanskje selv befinner dere midt i et slikt raseri som spiser dere opp fra innsiden; vær så snill, søk trøst og hjelp. Det blir ikke bedre av se selv, uten hjelp på en eller annen måte. Åpne deg for familie, venner, kolleger, hva som helst. Å være sårbar er ikke noe negativt, å trenge trøst er ikke noe negativt, du er ikke mindre sterk om du rekker ut en hånd for å få hjelp til å komme i land. Heller tvert imot<3

Bra/kjipe ting med å flytte, del I

IMG_7352

Ting ved å flytte som jeg virkelig ser fram til!:

  • Å være på plass! Med den siste flytteeska på plass i den nye leiligheten, kan vi endelig puste skikkelig ut
  • Gangavstand til det meste. Det har vært herlig å bo landlig til her på Skullerud, men de to siste årene våre i Oslo, skal det bli godt å kunne spasere eller ta en bysykkel til jobb, og for å besøke venner
  • Frokost på kafé. Jeg er en sånn som er sulten fra det øyeblikket jeg slår opp øynene, og blir mildt sagt amper om jeg ikke får i meg mat kort tid etterpå. Dermed har det å spise frokost ute på kafé, falt helt bort. Nå når vi flytter mer sentralt, vil det bli mye enklere å få til!
  • Mindre tid på transport. Jepp, det er jo ikke til å stikke under en stol at det er mange timer som går med til transport, hver dag. Sånn er det å bo utenfor sentrumskjernen, gitt! Å kutte ned litt på det, vil bli godt for oss begge, tror jeg
  • Interiør/innrede. Åh, som jeg gleder meg! Møblere, henge opp bilder og hyller, kanskje male noen vegger. Rydde fram alle tinga våre fra flytteeskene, organisere og ordne. Få system og orden, rett og slett, til og med i oppbevaringsbodene (merke alle esker, kjøpe smarte oppbevaringsbokser osv. Orden, altså!)
  • Kjøkken med vindu! Det er et av kriteriene våre nemlig, at vi skal ha vindu på kjøkkenet/i kjøkkenkroken. Da kan jeg enkelt få knipset fine matbilder (hehe), og kanskje også få morgensola eller kveldssola som selskap mens jeg lager frokost/middag. Gleder meg også til å forhåpentligvis finne fram igjen gleden over å eksperimentere med matlagning!
  • Invitere til innflytningsselskap, med hjemmebakte kaker og god stemning i fleng
  • Nærhet. Selv om jeg kommer til å savne nærheten til skogen og marka, savne å kunne spasere dit for å telte, bade i tjern og nyte frisk skogsluft bare et steinkast unna blokka vår, blir det fint med nærhet til alt annet Oslo har å by på. Jeg føler liksom at disse siste to årene våre i hovedstaden, skal vi virkelig utnytte byen til det fulle!
  • Nytt. Nytt er skummelt, men også veldig spennende. Jeg er spent på å bli kjent i den nye leiligheta, spent på å bli kjent med blokka, med nærområdet. Med luktene, lydene. Bli kjent med nærbutikken, finne fine spaserruter til jobb, lære meg snarveier, lære meg buss/trikk/t-bane-tidene. Oppleve årstidene fra en ny bydel, og rett og slett bli kjent med bydelen
  • Høytidene. Det blir så koselig å pynte til jul i vårt nye hjem, f.eks!

    Ting ved å flytte som jeg ikke ser spesielt fram til:

  • Pakke. Mye av livet vårt er allerede studd vekk på et oppbevaringslager, men det er en god del som gjenstår! Alle kopper og kar som må surres i bobleplast, avispapir og koppehåndklær, og forsiktig pakkes ned i esker merket med “kjøkken”, for eksempel. Det resterende nipset, alle klærne, alt vi har studd vekk i bodene våre, alle møbler, alt i skuffer og skap. Heldigvis fikk vi fin oversikt og orden da vi klargjorde til foto og visning, men som sagt; det gjenstår en del!
  • Selve flyttinga. Å få bært ut, fraktet, bært inn.. Alt det der er en heftig jobb! Det skal nok gå fint, men det er sannelig styrete allikevel
  • Savn. Som de tingene jeg nevnte ovenfor; savnet etter å ha marka i umiddelbar nærhet, f.eks. Jeg kommer til å savne stillheten her ute, savne å føle meg helt tilbaketrukket fra storbylivet, savne all snøen om vinteren. Savne lydene, luktene, fuglesangen utenfor vinduet. Savne mange av minnene herfra, som da Åsmund gikk ned på kne i stua vår, og fridde til meg <3
  • Å igjen bo midt i kaos. Etter å ha fått bort alle eskene fra sist, som nå har stått på oppbevaringslageret, har det føltes fritt og fint her hjemme, men når vi nå skal i gang med å pakke igjen, blir det atter en gang unntakstilstand i treroms’en vår, med esker stablet opp til taket, søppelsekker her og der, irritasjonen over å ha pakket ned noe vi glemte at vi trengte (hehe!), og den slags

Ellers? 
Det blir bra, så himla bra! Jeg er så gira og klar for å flytte (kunne i grunn ha flyttet igår, sånn rent teoretisk!), motløsheten er som blåst vekk (men, den kommer nok igjen når vi står med kaos opp til halsen), og jeg klør i fingrene etter å sette igang med pakkinga. Gleder meg til å reise på visninger til søndag, grugleder meg til budrunder. Det er masse som er skummelt, spennende, usikkert og æææ, men jeg prøver å ta en dag av gangen, puste med magen, holde hodet kaldt og å tenke positivt. Det må jo bare bli bra, eller hva?

IMG_0861

Litt om å være kjøttfri, og tips til deg som vil prøve det

Først ut må jeg bare få takke for alle de flotte kommentarene dere la igjen på det forrige innlegget mitt!! Herlighet, jeg ble sååå glad og rørt, og det hjalp virkelig utrolig mye å lese igjennom dem! Jeg har begynt med listeskriving, pusteøvelser og prøver å fokusere på én dag av gangen, blant annet, etter deres tips. Tusen takk, dere er fantastiske!! <3


Å velge bort kjøtt er i vinden som aldri før, og jeg tenkte jeg skulle skrive litt om nettopp det i denne bloggposten!

Selv sluttet jeg å spise kjøtt i slutten av august 2009, og har ikke rørt det siden. Sjømat spiser jeg derimot, men gått over til å kun spise det når jeg får det servert, og ikke hverken lage det hjemme, eller spise det ute (helst). Økologiske egg og meieriprodukter får jeg også i meg, og jeg er ikke streng på om maten jeg spiser inneholder for eksempel gelatin. Med andre ord passer jeg ikke særlig godt inn i noen bås (vegetarianer, pescetarianer, veganer eller noe sånt), og det har jeg også alltid vært opptatt av å få fram. Det viktigste for meg, er at jeg gjør det som føles riktig for meg, og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme.

Hitchhiker-Oslo-3

For, det finnes jo flere båser, eller kategorier, en kan plassere seg i, og her kommer noen av dem:
(Det finnes naturligvis flere begreper enn dette, samt undergrupper og flere forholdsregler de forskjellige gruppene tar)
Vegetarianer: Spiser ingen former for kjøtt eller sjømat (noen spiser heller ikke egg eller meieriprodukter)
Veganer: Spiser ingen former for kjøtt eller sjømat, og heller ikke noe som helst annet av animalsk opprinnelse (egg, melk, honning, gelatin, osv)
Pescetarianer: Spiser ingen former for kjøtt, men spiser sjømat
Fleksitarianerne: Spiser helst ikke noen former for kjøtt, fisk, egg og meieriprodukter

På verdensbasis er det stadig flere som får øynene opp for hvordan det enorme kjøttforbruket påvirker planeten vår, og ikke minst dyreholdet. Hvordan det at kjøttprisene skal være så lave som mulig, gjør at millioner av dyr lider seg gjennom totalt uverdige liv, kun for å ende opp i magen vår. Det funker bare ikke i lengden, på noen måte, med kjøttkonsumet vi har idag! Så, hvorfor ikke prøve å kutte ned, eller kutte ut?

Tips til deg som vil kutte ned, og kanskje på sikt kutte ut, kjøttinntaket:

– Sett deg litt inn i mat og ernæring. Å bare kutte ut kjøttbiten på tallerkenen, og spise saus og poteter i stedet, funker dårlig. Se etter alternativer til kjøtt, som f.eks bønner, linser, kikerter, soyakjøtt eller andre kjøtterstatninger (finnes i de aller fleste matbutikker og helsekoster, selv i mindre byer).  Disse er proppfulle av proteiner, vitaminer, og næringsstoffer kroppen blir glad for å få i seg, er magert, og metter godt

– Kjøp tørre belgfrukter i store pakker på innvandrerbutikker, hell dem over på bokser og glass, og bløtlegg det du tenker å bruke kvelden i forkant. Da sparer du masse penger i forhold til å kjøpe dem på boks i matbutikken, og konsistensen på belgfruktene blir også bedre i maten

– Fortell venner og familie at du kutter ned/kutter ut kjøttet. Du vil sikkert støte på noen som er negative til valget ditt, men også minst like mange som er utelukkende positive. At de rundt deg er informert om prosessen du er i, vil også gjøre det lettere for dem å invitere deg på middag

– Vær åpen. Åpen for å smake på nye ting, men også for at vi alle er forskjellige. Svært få liker å få en pekefinger i fleisen, etterfulgt av en lang lekse om hvor kjip kjøttindustrien, eller lignende, er. Det blir mye bedre stemning av å la de kjøttspisende rundt deg, få smake god veggismat og forsiktig inspirere!

– Jeg har i løpet av disse snart sju årene ikke opplevd å være på et spisested ute, hvor de ikke har hatt noe som helst vegetarisk å tilby. For, hvis det ikke finnes på menyen, er det bare å spørre betjeningen, og de vil antakelig kunne ordne en vegetarisk rett til deg. På den måten opplever også spisestedet du besøker at vegetarmat er etterspurt, og i framtiden vil de kanskje kunne tilby vegetarretter fast. Tommel opp!

– Start i det små; kutt ut kjøtt én dag i uka, spis kun ett måltid med kjøtt i løpet av en dag, kjøp kun økologisk kjøtt eller spar kjøttspisingen til begivenheter. Det kan være lett å kutte ned, i stedet for å kutte ut med det første. Og, føles det mer riktig å kun kutte ned på sikt, så er det bedre enn ikke noe!

IMG_0639 IMG_0701

Veggismat for meg er i hovedsak retter basert på masse fargerike grønnsaker, nydelige belgfrukter, gode sauser og krydre. Retter som er lette å lage, som smaker godt oppvarmet til lunsj dagen etter, og hvor ingrediensene ikke koster skjorta. Men, en kan også smelle til med ferdige kjøtterstatningsprodukter og diske opp en middag som minner skremmende mye om en kjøttbasert en. En kan også bruke f.eks belgfrukter, nøtter eller sopp til å lage burgere, “steiker” eller andre kjøttprodukter. Mulighetene er så mange, og det finnes så mye godt der ute!

IMG_1761 IMG_2287

Topp tre fordeler jeg ser ved å ikke spise kjøtt:
(I tillegg til å ikke støtte opp under kjøttindustrien og å ikke spise dyr da, naturligvis!)

– Smak. Å ikke spise kjøtt, gjør deg gjerne kreativ i matveien. Jeg har lært å bruke ingredienser jeg ikke har vært vant med hjemmefra, jeg spiser mer grønnsaker, og mer variert. Smaker spennende matretter, og savner ikke kjøtt det grann!

– Helse. Jeg har holdt en stabil vekt i disse kjøttfrie årene, jeg er lite syk og sover godt om natta. Kroppen kjennes lett og frisk, og ikke “tung og trøtt”, som etter en stor kjøttmiddag. I fare for å bli for detaljert, kan jeg også si at tarmsystemet fungerer utmerket på en kjøttfri kost, hoho!

– Penger. Ute koster ofte en veggisrett mindre enn en kjøttrett (noe som jo er bra, da kjøtt absolutt bør koste penger!), og en sparer dermed litt på å velge kjøttfritt. De ferdige kjøtterstatningsproduktene i matbutikken er nok dessverre ikke så rimelige, men går en i hovedsak for belgfrukter, tofu og soyakjøtt i tørrform, kjøpt i innvandrerbutikker, vil en merke at matbudsjettet kuttes ned

IMG_2743 IMG_3437

Dette var altså en liten preken til fordel for dette å kutte ned på/kutte ut kjøtt.
Jeg håper den har vært til inspirasjon! Hvis dere har noen spørsmål, tilbakemeldinger eller innspill, så er det bare å poste dem i kommentarfeltet her, så skal jeg svare dere så godt jeg kan!

Litt mer veggismat først, bare. Mmmmm!:
IMG_3798 IMG_6169 IMG_7313 IMG_8454 Kolonihagen Nord TukTukThai

1 2 3 5