Gjesteinnlegg: Reisebrev fra Sigrid i Sibir, del 4

All tekst og foto: Sigrid. Følg også reisen hennes via hennes Instagram-konto :-)


IMG_5105
​​Her kommer det fjerde reisebrevet!

Jeg har plutselig mindre enn en måned igjen på feltarbeid og det kjennes kjemperart ut.
Den 22. juni forlater jeg Kokorya og drar til Gorno-Altaisk. Der skal jeg tilbringe noen få dager før jeg den 27. vender nesen vestover og mot Moskva. I Moskva blir jeg møtt av søster, mamma, tante og søskenbarn for én uke med turistliv. Det blir deilig å få se dem igjen!

IMG_4839 IMG_4849

Jeg har reist litt rundt i Altai siden sist, har vært i Ust-Kan og i Gorno-Altaisk ved to anledninger.
Gorno-Altaisk er ikke en stor by, men når du har vært på landsbygda i noen måneder kjennes det ut som en metropol.
Ust-Kan var veldig vakkert og jeg fikk se masse spennende. En av dagene var vi på en gård og jeg red på hest for første gang, fikk prøve å klippe sauer og melke kyr. Jeg var ræva på alt, men det var i all fall gøy å prøve.

Russisken blir bedre og bedre og jeg er ikke lengre nervøs for samtaler.
Har dog driti meg ut ett par ganger. Tydeligvis er verbet for ”å tisse” og for ”å skrive” farlig like og jeg har gått rundt og sagt at jeg tisser om kultur eller ”kan jeg tisse dette?”. Har også mikset ordene for ”selvsagt” og ”kanskje”, noe som har ført til mye usikkerhet for de stakkars folka rundt meg.

IMG_5003 IMG_5052 IMG_5057

Været her er blitt godt og varmt, det er grønt og fint.
Det kjennes godt å kunne la vinterjakken ligge hjemme og ha på seg lette sko. Håper på skikkelig varmebølge, da får jeg kanskje badet i Chuya-elva før jeg drar hjem.

Jeg gleder meg selvfølgelig til å dra hjem og jeg tenker mer og mer på det nå som det nærmer seg.
Men det er også en tanke som kan få meg til å grine på sekundet. Det er underlig hvor sterkt man knytter seg til andre mennesker når man er så alene som man er på feltarbeid. Jeg har opplevd en stor ydmykhet ovenfor andre menneskers generøsitet. Folk her har stelt i stand en konferanse kun for meg, de inviterer meg hjem, gir meg mat og gaver og nyttig kunnskap. Dette er folk som egentlig ikke hadde trengt å være mine venner og hjulpet meg, men som gjør det uten å nøle. Jeg føler at jeg lærer mye om vennskap og medmenneskelighet og det er jo like viktig som den etnografiske kunnskapen.

IMG_5103

I de neste ukene skal jeg og folka mine (tolk, sjåfør, venner og Maria) kjøre rundt til ulike steder, enten for å snakke med folk eller for å se signifikante plasser. Jeg steller også i stand en større utflukt til en hellig kilde (denne er spesielt kjent for å hjelpe med lungeproblemer). Den 18. juni skal vi ha mitt avskjedsselskap og som Maria sa: ”da skal vi skåle og gråte”.

Ting jeg har lært så langt:
– Det er nesten umulig å takke nei til vodka. Folk skjenker deg og det øyeblikket du har tatt i mot glasset har du samtykket til å drikke hele greia. Så vil du la være å drikke, ikke ta i mot glasset!

– Månen kan ”make or break” et intervju. For telengiter er fullmånen eller nemånen dårlige tidsperioder. Spesielt gjelder dette for nemånen. Folk er mer forsiktig, de liker ikke å legge ut på reiser eller generelt være veldig aktive. Nymånen derimot er en periode av gode ting, og spesielt god tid for å reise eller gå/komme på besøk.

Det er fascinerende hvor lei man kan bli av å spise potet og kjøtt 80% av tiden. Jeg tror jeg skal holde meg unna kokte poteter resten av sommeren.

– Når telengiter skal ut på tur (og overnatte hjemmefra) legger man en kniv på sengen. Dette er fordi man mener at sjelen forlater kroppen når man sover og returnerer til din vanlige seng. Kniven er der for å ”stikke” sjelen din, slik at den returnerer til der kroppen din er før du våkner.

– Tydeligvis vet alle russere hvem Ole Einar Bjørndalen er. Jeg er nå omdøpt til ”søstra til Bjørndalen”.

IMG_5173

Gjesteinnlegg: Reisebrev fra Sigrid i Sibir, del 3

All tekst og foto: Sigrid. Følg også reisen hennes via hennes Instagram-konto :-)


IMG_4583IMG_4533
Her i Kokorya begynner ting å falle på plass.
Det er ikke lengre rart å våkne opp her og jeg tenker ikke på hjemreise hele tiden. Jeg er jeg blitt veldig glad i denne plassen og har allerede lovet Maria at jeg skal returnere.

IMG_4415 IMG_4421 IMG_4566

Jeg har vært her i to måneder nå
(i Russland i tre) og skal være her til 22. juni. Jeg gleder meg til å se steppene bli grønne og til å bade i elva.
Det er allerede blitt varmere og snøen er smeltet.

Jeg og Maria trives usedvanlig godt i hverandres selskap. Det er underlig hvor morsomt en 25-åring fra Harstad kan ha det med en 65-åring fra Kokorya. Det tøyses også med at jeg er datteren hennes og hvis hun går ut alene lurer folk på hvor hun har gjort av ungen sin.
Det ble også tøyset med at jeg hadde sõõk-tilhørighet og at jeg er en sagal. En sõõk er en altaisk klan som vanligvis er patrilineær (du er fra samme klan som faren din), men for tilfeller der man ikke vet hvem faren er blir man en del av morens sõõk. Maria er sagal, så da er jeg det også.
Jeg ble også fortalt at jeg var et ekorn her om dagen. Altaiere klassifiserer også folk etter alder og hvert tiår har sitt eget symbol. Når man er i 20-årene er man et ekorn, når man blir 30 blir man en ulv og når man blir 40 blir man en kamel. Så får man håpe at man blir 100 fordi da blir man et egg.

IMG_4407 IMG_4444 IMG_4474  IMG_4515 IMG_4572

Jeg fikk delta i en begravelse for noen uker siden og det var både veldig trist og veldig interessant. Det er masse symbolikk i altaiske begravelser og man har en idé om at mennesket lever videre i en verden under vår egen. Der må de ha mat og utstyr og derfor legger man med den døde klær, kniver, tekjeler, vodka, juice, mat og ting personen har likt. I flere år etterpå legger slektninger mat på gravene til sine slektninger. Godteri, vodka og øl er populært å legge ned. Jeg så til og med noen tenne en sigarett og legge den ved hodet av graven. Det er litt fint tenker jeg, en slags omsorg som varer forbi døden.

IMG_4487 IMG_4493 IMG_4507

Det antropologiske er ikke alltid like lett og jeg merker at å være på feltarbeid er stressende saker. Man er aldri fornøyd med egen innsats. Men så snubler man over fantastiske oppdagelser som gir mening og inspirasjon til å ikke gi opp. Det er noe av det fineste og tyngste jeg har opplevd, men jeg tar meg selv i å smile dagen lang, så det er vel mest fint.

I neste uke skal jeg og Maria dra til Ust-Kan (et område i Altai) og Gorno-Altaisk (delstadshovedstaden) for å besøke døtrene hennes. Det blir nok utrolig hyggelig og jeg gleder meg til å se mer av dette vakre landskapet.

IMG_4634

Ting jeg har lært så langt:
Jeg er ikke så flink å drikke vodka som jeg trodde. Russisk standardstørrelse er 1dl og fikk meg til å brekke meg som en 16-åring som smaker øl for første gang.
Det russiske ordet for edderkopp er ‘pauk’ og av en eller annen grunn gjør det alle edderkopper litt mindre skumle. Noe som heter ‘pauk’ kan liksom ikke vær så farlig.
Det finnes blonde og blåøyde altaiere. Jeg er like fascinert hver gang jeg ser en og tøyser med at vi er i slekt.
Noen kameler beiter sammen med kyr og de ser litt ut som om de har glemt at de er kameler. Kanskje de tror de er kyr?
Når man har vært uten dusj i to måneder er det å komme over en litt som å vinne lotto og ha bursdag på samme dag.
Hvis man spiser hjernen til et dyr sies det at man kommer til å få et bedre hode og bli smartere. Jeg spiste sauehjerne og forventer nå A på masteren.
Å si til noen at de har lagt på seg ansees for å være et kompliment. Det betyr at du trives og har det godt i livet. Og når folk sier det til deg så klyper de deg gjerne i magen. Jeg var ikke like glad i det komplimentet, for å si det sånn.
Det russiske ordet for frisør er ‘parykkmaker’. Dette synes jeg er utrolig komisk, men har ikke funnet noen russere som synes det er morsomt.

IMG_4641

Gjesteinnlegg: Reisebrev fra Sigrid i Sibir, del 2

All tekst og foto: Sigrid. Følg også reisen hennes via hennes Instagram-konto :-)


Hallo!

Her er det andre reisebrevet!

1
Nå har jeg vært i Russland i to måneder, og det kjennes helt bisart ut. Jeg avsluttet min måned i Gorno-Altaisk den 26. februar og tok en minibuss til Kosj-Agasj og taxi videre til Kokorya. Kokorya (som egentlig skives Kökörӱ og uttales ‘Køkøru’) er en bitteliten landsby som ligger ved kilden til elva Chuya. Dette er også opprinnelsen til elva Ob som er en av Sibirsk største elver. For Telengiter er denne landsbyen viktig fordi den ligger der den gjør. De kaller området ‘Chuidyŋ bazhy’, som betyr ‘hodet av Chuyaelva’, og ting som foregår her har evnen til å påvirke hele resten av regionen.  2
 
Verten min er en fantastisk dame kalt Maria (bilde vedlagt, for alle antropologer: hun ville ikke være anonym), hun har tidligere vært ordfører for byen og er en høyt respektert person. Huset jeg bor i er stort, jeg har et eget rom og hun lager mat til oss hver dag. Det er litt luksus altså. Det er selvfølgelig også ting som ikke er så luksus. Vi har utedo, og ikke innlagt vann. Jeg har blitt ekspert på å vaske håret i en bøtte uten å søle for mye på gulvet.
3 4 5
Kokorya er en liten by, med en skole, noen små matbutikker, et samfunnshus og en asfaltvei. Det går kyr fritt overalt, noe jeg var veldig satt ut av i begynnelsen. Jeg trodde først de hadde rømt fra gården eller noe. Det er også masse geiter og sauer her, men de gjetes rundt av bøndene. Det er utrolig vakkert her. Vi ligger liksom inne i en krok, med fjell mot nord-øst og en stor steppe så lang øyet kan se til sør-vest. 
 
Maria snakker både altaisk, russisk og kasakhisk. Engelsk snakker hun dog ikke. Vi har det veldig morsomt med å hver dag lære hverandre ord på engelsk, altaisk og russisk. Min russisk er veldig dårlig, så det er godt å ha noen som er villig og tålmodig nok til å hjelpe. 
 
Jeg har vært så heldig å møte en jente på egen alder som snakker perfekt engelsk. Hun jobber som lærer og har reist verden rundt. Hun er veldig uvanlig, sett fra det lokale standpunkt, men for meg er det deilig å ha noen som er lik meg selv som jeg kan slappe av med. Vi har blitt gode venner veldig fort og hun har også sagt ja til å være oversetter i mine intervjuer. 
6 7 8
Hverdagene er ofte enten veldig rolige eller veldig travle. På de rolige dagene er vi hjemme i Kokorya, gjør husarbeid, leser, prater, og ser på tv. Vi drar også ofte inn til Kosj-Agasj som er det administrative senteret i området. Dette er en litt større by som ligger 30 minutter unna, med to skoler, bank, bibliotek, basar, et moderne lite kjøpesenter og kafeer. Maria har også en søster og en datter som bor her og jeg har vært på besøk hos dem et par ganger. 
 
Det var på et slik besøk hos søsteren hennes at jeg ble servert den altaiske nasjonalretten. Jeg hadde tenkt at det var underlig, men fint at jeg hadde likt stort sett all mat jeg hadde fått servert så langt. Jeg synes Lévi-Strauss sa man måtte spise larver (antropologi-referanse, sorry til alle ikke-antropologer!). Men så kom det, i form av en stor tallerken med hestekjøtt, kumage, lammetarm, hestetarm, og poteter (bilde er vedlagt). Alt var kokt i samme gryte så alt smakte det samme, nemlig innvoller. Jeg kalkulerte kjapt i hodet, “Hvor mye MÅ jeg spise, hvor mye KAN jeg spise, og hvor mye er ok å la ligge igjen på tallerkenen?” Det var helt forferdelig, og jeg vil aldri, aldri, aldri spise det igjen, men jeg kan stolt si at jeg klarte meg igjennom måltidet med æren i behold. Jeg brekket meg kun én gang og det var mens mine vertinner så en annen vei. 
9 10
Fremover er det intervjuer, sikkert endel skolebesøk (jeg har blitt headhunted av så godt som alle engelsklærerne i området for å komme på besøk i timer), jeg håper å lære meg å melke kyr, kanskje ri på hest og lære så mye russisk og altaisk som hodet mitt klarer. Maria (og ganske mange andre) er veldig opptatt at jeg må lære altaisk, så jeg prøver å plukke opp så mange småord som jeg kan.
11
Ting jeg har lært så langt:
– Når du spiser mat man ikke liker er det viktig å tygge akkurat så mye du må, men ikke mer. 
– Det finnes små djevler/ånder som kan titte inn vinduet ditt når det er mørkt ute, derfor må du huske å lukke gardinene (dette har jeg lært fra Maria).
– Bokhvete er veldig godt.
– I Russland er du “over the hill” (ikke ung lengre) når du er 25 år gammel. Derfor vil absolutt alle mennesker yngre enn deg reagere med sjokk når du sier hvor gammel du er og de fortelle deg at “men du ser absolutt ikke ut som om du er 25 år. Jeg trodde du var 20!”. Min tanke er at det er ingenting galt i å se 25 år ut. Eller 55 år, for den saks skyld. 
– Kyr vet hvor de bor. De går ut på steppen på morgenen og når klokka er rundt 16/17 kommer de tilbake. Som en vanlig arbeidsdag altså.
– Oslo ligner tydeligvis på det russiske ordet for esel. Det fører til mye forvirring når jeg sier at jeg bor i Oslo. 
– Sigrid er et vanskelig navn for folk. Mange tror jeg heter ‘sigarett’ eller ‘secret’. Gøy.
– Hvis du ser på lenge (lenge er mer en 5 sekunder) på barn i Altai kan folk tro at du kaster en forbannelse på dem og det kan bli sykt dårlig stemning. 
12

Gjesteinnlegg: Reisebrev fra Sigrid i Sibir, del 1

All tekst og foto: Sigrid. Følg også reisen hennes via hennes Instagram-konto :-)


Her er det første reisebrevet fra Sibir!

Jeg har nå vært i Russland i cirka 4 uker og i Gorno-Altaisk i 3 uker.
Gorno-Altaisk er delstatshovedstaden i Republikken Altai og her skal jeg befinne meg til den 25. februar. Da drar jeg ut på landsbygda til en landsby som heter Kokorya. Der skal jeg bo med en gammel dame og prøve å samle så mye relevant informasjon som mulig.
Jeg skal være i Altai til den 30. juni.
Prosjektet
For de av dere som ikke er helt oppdatert så er jeg her for gjennomføre masterprosjektet mitt i sosialantropologi som har fått navnet “Experience of healing among the Telengits in the Russian Republic of Altai”. Jeg er altså interessert i hvordan en folkegruppe kalt telengiter (https://en.wikipedia.org/wiki/Telengits) opplever tradisjonell medisinsk praksis, hvordan dette knyttes til området de bor i, og til deres syn på kropp og tilhørighet.

IMG_3261 IMG_3263

Reise

Jeg hadde én dag i Moskva som jeg brukte på diverse turistattraksjoner. Byen er veldig fin og jeg drar gjerne dit igjen. Jeg var innom Tretyakov Galleriet for å se Ilya Repins verker, Frelseren Kristus-katedralen, Arbat, og selvfølgelig Vasilijkatedralen.

IMG_3284

Jeg tok den Transsibirske Jernbanen til Novosibirsk (Russlands 3. største by). Reisen tok tre dager og jeg var heldig å hadde en hel kupé for meg selv. Transsibirske var fin, men det er nok bedre å reise i turistsesongen, da skal det visstnok være russiske babusjkaer som selger mat på stasjonene og en veldig sjarmerende stemning.
Vel fremme i Gorno-Altaisk ble jeg innkvartert på “общежитие 2” (studenthus nr. 2). Her deler jeg leilighet med en antropologistudent fra Belgia som heter Eva og hun er veldig hyggelig!

IMG_3322

Livet i Gorno-Altaisk
Hverdagen her består av språkkurs på morgenen med en veldig søt altaisk dame. Deretter er det enten intervjuer eller planlegging av intervjuer. Jeg skriver feltnotater, vandrer mye rundt i byen med Eva (hun snakker russisk), gjør hjemmelekser, o.l. Dagene blir altså fylt med mye rart. Det er noen gode kafeer her, en helt fantastisk biliniplass (blinier er russiske pannekaker som kan fylles med kjøtt/fisk/grønnsaker/syltetøy), mye god sushi, et stort torg der det noen gang er markeder, et kjøpesenter, og et veldig fint museum.

IMG_3371 IMG_3391

I helgene drar man ofte ut av byen på tur. Jeg har tatt turen til Mancherok og til Chemal. Altai er kjent for å ha vakkert landskap og folk som bor her er glad i å vise det fram til utlendinger.
Ellers er det ikke så mange europeere her, vi er derfor oppfattet som svært eksotiske. Folk snur seg på gata når de hører at vi snakker engelsk, og alle vet visstnok hvem vi er. Byen er liten og ryktet om at det var kommet en norsk jente spredde seg raskt.

IMG_3454 IMG_3465 IMG_3483


Ting jeg har lært så langt
For meg selv og for dere samler jeg sammen lærdommer jeg har fått med meg på godt og på vondt.
Så hvis du drar til Russland eller Altai, husk:
– Service i Russland er veldig annerledes, ikke forvent noen smil eller hyggelig småprat
Ikke gidd å smil noe særlig tilbake, da blir folk litt mistenksomme
– Russere generelt snakker ikke engelsk
– De ELSKER Pusjkin (og kål)
– Når blir kjent med folk slutter de å virke sure og er plutselig de hyggeligste menneskene noensinne
Hvis du blir invitert hjem til noen må du ha kjøpt med deg sjokolade (eller en annen gave)
– Russiske utflukter eller “turer” er IKKE som norske turer. De kjører til en fin plass, stopper, går ned i det jeg ville karakterisert som en litt fin “grøft”, pakker ut enorme mengder kjøtt, og griller det. Det spises med sylteagurker, litt brød og veldig søt te
– Russiske damer ser alltid plettfrie ut. Aksepter at du alltid vil se ut som et skandinavisk troll ved siden av dem og husk at troll også kan være kule
– Øl i Russland er ikke godt (tips mottas med takk!)
– Folk har sitt eget toalettpapir og hvis man bor flere sammen er det faux pas å bruke andres papir
– Hvis du klemmer en kompis på gata tror folk at man er kjærester
– Hvis du på gebrokkent vis sier at du ikke snakker russisk kommer personen til å fortsette å bombardere deg med russisk i håp om at du skal lære deg språket der og da

Bildedryss:
IMG_3485 IMG_3555 IMG_3571 IMG_3590 IMG_3611 IMG_3639 IMG_3660 IMG_3664 IMG_3669 IMG_3674 IMG_3675 IMG_3701 IMG_3702

How to start writing

stine friis mewkid


How to start writing
Tekst og illustrasjon av Stine Friis

Høsten er en tid de fleste av oss trekker mer innover. Inn i hus og inn i oss selv. Og når du først har trukket deg inn finner du kanskje en historie du vil fortelle. En virkelig eller fiktiv du virkelig ønsker å sette ord på og få ned på papir. Publisere et sted eller henge på veggen.

Å komme i gang med skriving kan tidvis være vanskelig. Etter mange år går det for meg litt lettere for hver gang jeg starter noe nytt – så jeg har lyst til å dele noen erfaringer med dere som brenner inne med en historie – for å gjøre oppstarten enklere.

  1. Først kjøper du deg en fin notatbok og ei god penn. Skriv ned stikkord, setninger, navn og det som inspirerer deg. Kjøp gjerne en som er så liten at du kan ha den i veska eller sekken – og dra fram når du får en idé. Mye gøyere enn notat-funksjon på mobilen.
  2. Finn ut hvilken historie du vil fortelle. Hvem er hovedpersonen? Hva skal hovedpersonen oppleve? Hvem møter hovedpersonen? I hvilket univers vil du sette fortellingen din – I vårt eget, eller et du dikter helt selv? Finn ut alle sånne tekniske ting og skriv dem ned.
  3. Ikke sensurer deg selv. Bare skriv og skriv og skriv. Gjør dette i noen dager før du blar tilbake for å lese over. Ikke rediger underveis! Da blir du bare kritisk til deg selv – og det er ikke bra. Husk: Akkurat nå er det bare du som ser det du skriver uansett. Ingenting er for drøyt eller for kjedelig. Få det ned.
  4. Vit hvor du vil – men ikke la det ta kontroll. Lag for eksempel tre hindringer for hovedpersonen din, og skriv deg fram til en og en. La deg selv rive med mens du skriver, og opplev verden sammen med karakteren din, men ikke vær redd for endre på den opprinnelige ideen.
  5. Vil du skrive i førsteperson? Eller tredjeperson? Kanskje andreperson? Hvis du ikke helt vet kan du skrive en enkel scene i ulike perspektiver og se hva som funker best. Det er ikke noe perspektiv som er bedre enn noen andre – og alle har sine fordeler og ulemper.
  6. Hvis du blir rastløs må du geleide deg selv inn på riktig spor. Jeg pleier å flytte meg. For eksempel til et annet sted i leiligheta, til biblioteket eller skolen. Noen ganger hjelper det å bytte fra mac til skriveblokk – eller motsatt.
  7. Skriveøvelser får i gang hjernen. Du kan for eksempel starte skrive-økten din med automatskrift: Sett en alarm på fem minutter, finn frem penn og papir og skriv alt som faller deg inn. Det er ikke lov å stoppe! Om du bare klarer å skrive «jeg har ikke noe å skrive» gjør du det i fem minutter. Fin måte å tømme hodet på. Jeg pleier noen ganger å sette meg på en kafé og dikte historier om dem jeg ser. Eller dikte omkring en kvittering i butikken. Det er en spennende måte å se folk på – og hjelper deg når du skal bygge karakterer senere.
  8. Husk å gi karakterer et indre liv. Ikke tenk bare på hva de heter og hvor gamle de er. Men hvordan de reagerer og handler. Hva er det viktigste i livet deres? Hvordan reagerer de når de står ovenfor et dilemma? Velger de minste motstands vei? Eller kjemper de?
  9. Analyser historier du liker og finn ut hva som funker og ikke. Det kan være filmer eller bøker. Du vil fort se at du kan lære mye av å se på andres arbeid.
  10. Bare start! Ikke la tid være en hindring. Bruk ti minutter her og ti minutter der til å skrive ned ideer. Dropp internett i én dag eller lag en litt enklere middag for å finne tid. Ta skrivetiden din på alvor.
  11. I starten er det kvantitet som gjelder! Få ned så mye som mulig og øv, øv, øv. Jo mer du skriver desto bedre vil du bli!

Link meg gjerne ting dere lager om dere legger det ut, for det er så gøy å lese andre. Masse lykke til med skrivinga! Og husk: Alle har en historie å fortelle. 

For flere tanker om skriving kan du titte innom bloggen min, hvor jeg skriver om å skrive bok. www.stinefriis.com

 

Gjesteinnlegg av Regine Folkman Rossnes: Passasjer

Passasjer

Det er for mange manneparfymer som lukter det samme. Jeg kan sitte på bussen, og plutselig tror jeg du sitter ved siden av meg. Det er det selvfølgelig ikke. I stedet sitter en fremmed mann og stirrer rett fremfor seg. Og det ser heller ikke ut til at han vil ha noe med meg å gjøre. Med andre ord – akkurat som deg.

Regine kan kontaktes på reginefrossnes92@gmail.com

Gjesteinnlegg av Regine Folkman Rossnes: Tomrom

Tomrom

I dag gikk jeg forbi det gamle huset ditt. Huset med det mørke rommet du en gang bodde i. Magen min knytter seg. For der inne står det et tomt rom igjen. Du har dratt av gårde. Pakket med deg løgnene dine i et lite flyttelass. Jeg var så dum å følge etter. Forventet at du hadde følelser for meg, etter alt du hadde sagt. Etter hvordan du oppførte deg.

Det er et nytt hus som du har fylt opp med løgner. Men uten meg denne gangen.

Regine kan kontaktes på reginefrossnes92@gmail.com

Gjesteinnlegg av Regine Folkman Rossnes: Skilsmisse

Skilsmisse

Jeg greier ikke puste

Jeg greier ikke tenke

Jeg greier ikke se

Hjertet hamrer seg mindre og mindre, og stillheten

I leiligheten er intens.

Latteren er borte,

du er borte

og ingenting blir det samme som før.

Savner hendene dine på mine skuldre

Du hører ikke ropene om hjelp

Vandrer gatelangs om natten

Skriker ut min svarte galskap

Men det er kun hjemløse katter som svarer meg

Hjertebank

Tomme blikk

Ingenting

 

Regine kan kontaktes på reginefrossnes92@gmail.com

Lyst til å gjesteblogge på mewkid.net?

IMG_4547
Det har seg nemlig sånn at jeg i juni er invitert med på noe så hyggelig som en biltur i Europa med min onkel, mormor og søster! Turen blir 5-6 dager tenker vi (det eneste som er fastslått er at vi starter ut i Tyskland. Derifra blir turen til underveis), og jeg har mer eller mindre bestemt meg for å ha med dataen for å kunne blogge litt på kveldene før sengetid (får bare håpe på trådløst nettverk på stedene vi overnatter da, hehe!). Men, jeg vil gjerne at det skal skje litt mer her inne under turen, enn bare ett innlegg hver dag. Derfor tenkte jeg å høre med dere:
Har noen av dere lyst til å skrive et gjesteinnlegg til bloggen?
I så fall: Yay! Send meg en e-post (mewkidblogg@live.no) med det du vil bidra med! Du vil få link til bloggen/facebook-siden/Instagram-profilen/det du måtte ønske i innlegget som takk :-) Og naturligvis: på forhånd: Tusen takk!!!
Fristen for innsendelse er søndag 31. mai

1 2 3