Om strekkmerker og sånt

Strekkmerker. Så dypt hatet av så inderlig mange. Samtidig så utrolig vanlig og normalt! Kropper i alle fasonger, størrelser og aldre har dem, damer som menn. De dukker opp både her og der, er små og hvite, store og rødlilla, eller en plass midt i mellom. Jeg har en passe stor samling av dem, og brukte mine tenår på å hate dem. Skamme meg over dem, skjule dem og unngå å vise meg i bikini blant fremmede på grunn av dem. De ble årsaken til alt for mange tårer, i alt for mange år. Tenk at noen små streker i huden kunne gjøre så mye skade?

De første dukket opp på innsidene av lårene mine i fjerdeklasse på barneskolen. Jeg husker enda at vi satt på bassengkanten i svømmehallen. Alle jentene, og guttene, i klassen satt på rad og rekke, og vi skulle svømme. Jeg kom tidlig i puberteten, var høyere enn de andre, og fikk det klassiske «valpefettet» lenge før de andre jentene. Jeg smugtittet på de andre jentenes lår, som i mine øyne var plettfrie. Mine var så smått begynt å bli mer kvinnelige i formen, og på innsiden av dem var det kommet små, lyserosa striper i huden. Jeg passet på å presse lårene sammen, så ingen av de andre skulle se dem og vemmes. Det skulle være min hemmelighet, for jeg var nok helt sikkert alene om å ha slike. Trodde jeg!

Såklart ble det ikke bare med de få små. I årene framover vokste jeg meg naturligvis enda høyere, gikk fra en jentekropp til en ung kvinnekropp. Strekkmerkene ble flere, og spredte seg utover baksiden av lårene, rumpa og så smått på puppene. Jeg la, som kjent, også på meg midt i tenårene, og ble overvektig. Det gjorde for mitt vedkommende ikke saken bedre på den fronten, og det dukket opp fire dype, lange, brede og mørkelilla striper på hver side av hoftene mine. Lårene var allerede dekket, baksiden av knærne kom like etter. Undersiden av armene, puppene og rompa var heller ikke fri for striper. Alle i fargen lyserød eller lilla, og jeg følte meg uhyre stygg. I mine øyne så huden min helt forferdelig ut, den var i mine øyne ødelagt og jeg hatet dem.

Sånn følte jeg det i flere år, uheldigvis. Flere år kastet jeg bort på å la den indre stemmen i meg rakke ned på kroppen min, på grunn av dem. I skrivende stund har fargen på strekkmerkene bleknet helt, men de er fortsatt synlige om man ser etter. Men hvem gjør vel det, andre enn meg selv?! Det er hva jeg heldigvis innså for et par år siden. Tiden leger alle sår heter det, og det vil også si strekkmerker! Selv flere år etter at de var bleknet på farge, var jeg veldig bevisst på dem, og passet på å skjule dem. Men, i senere tid har jeg innsett at jeg ikke orker å la strekkmerker stoppe meg i å leve. De bryr meg ikke lengre, og jeg har for lengst akseptert at de er en del av kroppen min. At jeg er fin som jeg er, med striper både her og der. Nesten alle har dem jo i større eller mindre grad, uansett!

Untitled-1

IMG_2410
(De er ikke lett å få med på bilde! Kjørte opp skarpheten i bildene en god del for å få dem fram)

Å la noen striper i huden hindre meg i å kle meg som jeg vil, bade med venner eller sole meg offentlig er jo bare idiotisk. Arr, hudlidelser og diverse er jo noe vi alle har i større eller mindre grad! Selv om retusjerte bilder i blader, på nett og på TV vil fortelle oss noe annet, er det ikke sånn. Strekkmerker, appelsinhud (hei, det har jeg óg!), eksem, psoriasis og operasjonsarr er bare en brøkdel av det vi alle har i bagasjen vår, og det er så fryktelig trist å tenke på at så mange av oss har latt, og lar oss, stoppe av det. At vi sitter inne på solfylte dager, at vi dekker oss til når vi egentlig ikke vil, og unngår å leve skikkelig, bare på grunn av bagateller som det! For ja, det ER faktisk bagateller, selv om det så og si er umulig å tenke sånn når det står på som verst.

Jeg skriver dette fordi jeg vet at det er så mange som meg av dere som leser. Som er midt oppi en fase med usikkerhet rundt kropp, og kanskje nettopp strekkmerker. Med skam fordi en føler seg annerledes rent kroppslig. Vi går inn i julimåned med (forhåpentligvis) masse varme og sol, og jeg håper så inderlig dette innlegget kan inspirere dere som er midt oppi det til å prøve å pushe grensene deres litt. Prøve å gi faen i den indre stemmen som for eksempel sier at du må bruke badedrakt, og ikke bikini, på grunn av strekkmerker. Jeg håper, håper, håper dere tør ta steget, og i alle fall prøve! Jeg heier på dere, og roper et hurra for oss alle!

Om farger og stil

For rundt tre år siden postet jeg et innlegg litt ala dette, men jeg tenkte at siden dere etterlyser flere personlige innlegg, kan jeg forfatte et nytt og dele med dere. Here we go!

Jeg tror de fleste av dere som leser bloggen min tenker på farger når dere tenker på meg. Ina Mewkid = farger. Sånn er det liksom bare, og sånn har det vært så lenge jeg har «vært på internett». Siden jeg var på nettstedet Blink og deretter Nettby (haha, husker dere disse?), og etter hvert fikk min helt spesielle plass på verdensveven, nemlig bloggen. Som såvidt nevnt her tidligere, har det ikke bestandigbestandig vært sånn, men nesten.

Som barn sleit mamma fælt med å prøve å få meg til å kle meg i feminine plagg og kjoler. Håret mitt var ganske kort, og også det slet hun med å få satt opp i for eksempel musefletter. Jeg ville aller helst gå i tights og gutteaktige gensere, gjerne med Løvenes Kongeprint (hei 90-tall!), og som litt eldre klippet jeg håret pinnkort og gikk kledd i Adidasklær og hullete jeans. Som en skikkelig guttejente! Ikke lekte jeg med dukker, eller interesserte meg noe særlig for jenteting heller. Det var den gang da!

På et tidspunkt snudde nemlig dette. Det var nesten som om jeg fikk en vekkelse; kjoler og skjørt ble trykket til mitt hjerte, sminke så smått funnet fram og jeg ville være en jente-jente. Jeg elsket farger, og ikke minst effekten det gjorde på humøret og selvfølelsen å pynte meg opp. I starten så jeg nok ut som en helt normal 11-12 årig jente, men ikke lenge etter kom behovet for å eksperimentere med klær og stil. Spennende fargekombinasjoner, mix og match med snitt og stoff. Ikke alltid like vellykket, men sånn er det vel med klær, stil og trender? Det som ser bra ut i dag, ser sikkert litt corny ut om noen år!

I ungdomsskole- og videregåendealder tok det litt av. Jeg kjørte på med rare frisyrer med masse forskjellige farger i, lag på lag med klær og perlekjeder i alle regnbuens farger. Husker jeg hadde som regel at jeg skulle prøve å bruke minst én av alle regnbuens i antrekket mitt, og jeg følte meg fantastisk fin. Joda, det ble mange rare blikk og en del slenging med leppa fra medelever, men jeg tenkte ikke noe særlig over det. Så lenge jeg var fornøyd, spilte det ingen rolle hva de måtte mene. Ros var det jo også masse av!

På den tida begynte jeg jo også å legge på meg, og vokste ut av mesteparten av klærne mine. Det er en helt annen historie, men jeg tror det var vendepunktet for stilen min også. At da jeg omsider begynte å gå ned i vekt, utviklet jeg en mer moden og voksen stil, og ble flinkere til å kle meg etter min figur. Velge færre farger i et og samme antrekk, ja rett og slett tone meg selv litt ned. Det er vel ingen av dere som tenker på meg som nedtonet i stilen? Haha! Men, sett i sammenligning med sånn stilen var en periode, er den mye mer nedtonet og avslappet nå. Mer voksen, kanskje?

Og det trives jeg virkelig med. Stilmessig har jeg alltid vært fornøyd, og endringene skjer når jeg merker tendensene til å bli misfornøyd. Misfornøyd med sveisen, snittet på kjolen eller går «lei» av en farge. Jeg tenker at stilen min er som en rullende ball, som stadig kan ta nye vendinger. Alt er lov; det finnes ikke grenser når det kommer til stil. Så lenge jeg liker en ting, er det bare å kjøre på. På den måten er klær og stil alltid spennende, og jeg er alltid på jakt etter noe kult og nytt!

Å skille meg ut har aldri vært noe jeg har hatt behov for. Det føles motsiende å si det, når jeg i neste øyeblikk har blått hår, men sånn er det i alle fall. For meg er farger og stil en måte å utfolde meg kreativt på; å se ut som jeg gjør er for meg et utrykk på kreativitet og moro. At jeg ikke tar meg selv høytidelig, at jeg liker å leke meg og å finne på noe nytt. Mange blikk blir det såklart fortsatt, men de aller fleste er vennlige blikk. Ros og komplimenter fra fremmede er ikke uvanlig, og jeg kjenner jeg blir like varm i hjertet hver gang. Da passer jeg forresten på å gi et kompliment tilbake, for det er vi i grunn alt for dårlige til, de fleste av oss.

Farger sprer positivitet, glede og smil. Farge åpner til samtaler med spennende mennesker, lyser opp en grå dag og bidrar til harmoni. Såklart, er en ikke glad i farger, skal en ikke kle seg opp som en regnbue heller. Alt må føles riktig for den det angår!! Men, litt farge i hverdagen er bra. Om det så er en fargerik detalj i antrekket eller interiøret, en blå hårspenne eller røde sko. Alle monner drar! Jeg mener livet er for kort til å være grått, og at det er lov å leke seg litt med stil og utrykk. Ingen lever evig, vi er tilstede på jorda her og nå, og det er ikke vits i å la være å gjøre de tingene en ønsker stilmessig bare «fordi». Fordi «tenk om det føles rart», «tenk om folk vil titte på meg». Prøv! Kjør på, ikke ta deg selv så høytidelig! Start i det små, og ha det moro! Hurra for livet!

Ønskeinnlegg? Kjør på!


Bilde fra bloggarkivet, august 2013

Som dere (forhåpentligvis) sikkert har merket, er jeg i slaget med blogging for tida. Skikkelig! Til meg å være, hehe. Jeg setter av mye tid til det, og koser meg med blogginga! Kan vel faktisk si at hele fjoråret var et ganske kjipt bloggår, hvor jeg ikke hadde så mye inspirasjon og overskudd til bloggen, og det ble tydelig i sjeldnere oppdateringer, mer stillhet i kommentarfeltet, og færre besøkende her. Nå er jeg derimot ved veldig godt mot, og jeg tror det er noe dere som leser liker også? At jeg poster oftere, deler mer og prøver være aktiv her? Uansett! Jeg blogger jo vel så mye for dere som for meg selv (sånn er vel blogging, I guess!), og jeg tenkte å høre med dere om dere har noen forslag til ønskeinnlegg? Noe dere vil se bilder av, noe dere vil jeg skal fortelle om, noe dere har lurt på? Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger i kommentarfeltet, og skal notere meg alt dere kommer med! Så får vi se om jeg kan realisere alle ønskene i poster med tiden. Hurra!

Sminkerutine vår 2014

Bloggleser Marit spurte for litt siden om jeg kunne blogge om sminka jeg bruker. Det kan jeg såklart! For tida bruker jeg ikke sååå mye sminke, men har en veldig fast rutine med produktene på bildet nedenfor, når jeg er ute på jobb eller i byen. I tillegg bruker jeg alltid leppepomade, gloss eller leppestift, men produkt, merke og farge på det varierer daglig.
IMG_7326

Jackie Oates Color Suppliment blander jeg med litt Charisma Skin Tint og asiktskremen min. Alle fra Lush. Da får jeg en farget dagkrem som jevner ut hudtonen, og gir fin og varm sommerglød. Jeg bruker bareMinerals concealer for å dekke over kviser, og bruker blush fra MAC (denne er flere år gammel (ja, jeg vet en egentlig skal kaste gammel sminke!), og ble kjøpt før MAC begynte med dyretesting) for å markere kinnbeina. Jeg avslutter med Emotional Brilliance transparent ansiktspudder for å matte ned, og få sminka til å sitte godt. Maskaraen min er fra Gosh, og passer vippene mine bra. Øyebrynene fyller jeg forsiktig inn med øyebrynspenn fra H&M. Eyelineren Fantasi fra Lush er herlig gullglitrende, og sitter bra. Matcher gullsmykkene jeg har i piercingene i nesa også! Utenom MAC er alle merkene ovenfor dyrevennlige. Hurra!

Her finner dere oversikt over kosmetikk som ikke er testet på dyr
Her finner dere oversikt over kosmetikk som er testet på dyr

Bruker dere sminke? Og, har dere i så fall en fast rutine?

Om å være redd for noe nytt

I august er det fem år siden Åsmund og jeg pakket med oss alt vi eide fra våre barndomshjem, og flyttet til hovedstaden. Flyttet for første gang hjemmefra, begge to. Åsmund hadde kommet inn på skole i Oslo, mens jeg flyttet ikke til noe.

Åsmund har alltid vært sikker på hva han ville drive med, og da skolen han skulle gå kun fantes et sted i Norge, krysset jeg fingrene for at det ikke var i Oslo. For meg, den gang, var Oslo det skumleste stedet jeg kunne tenke meg å bo. Å være født og oppvokst på et lite sted, med en generell skeptisk holdning til fremmede og en sterk usikkerhet på meg selv, var det å skulle flytte til enorme, fremmede Oslo som et reint mareritt. Et mareritt jeg håpte å ikke måtte oppleve, og som jeg såvidt turte å tenke på. Men, såklart lå skolen i Oslo. Da Åsmund fortalte meg det, gråt jeg og ble fylt med redsel og angst. Fordi, jeg visste at jeg ikke ville klare et avstandsforhold på den tida. At det enten var å flytte sammen, eller å slå opp. Å flytte sammen var det jeg hadde drømt og fantasert om i de fem åra vi hadde vært kjærester, så det i seg selv var bare fint. Jeg hadde bare ikke i min villeste fantasi sett for meg at det skulle bli i Oslo.

Etter å ha tenkt meg litt om, var det ikke noe tvil. Jeg måtte bare flytte til Oslo med Åsmund. Han var så mye mer verdt for meg, enn den redselen jeg satt med i magen. Vi planla, søkte (og fikk) leilighet, og jeg gruet meg for hver dag som gikk. Den sommeren, sommeren 2009, nøt jeg til de fulle. Jeg synes å huske at det var en sommer med bare solskinn, enda det helt sikkert ikke er tilfelle. Det var en nydelig sommer, helt fram til starten av august. Da jeg gråtkvalt klemte Timmi-pus adjø, og satt meg i bilen med mamma, pappa og Åsmund, samt et tilhengerlass med saker vi skulle ha med oss. Ga opp livet i Risør, sa adjø til barndommen og vinket farvel til alt som var trygt.

Vel på plass i Oslo, mamma og pappa var reist tilbake til Risør, og vi var igjen helt aleine. Jeg husker at det var så blandede følelser; jeg var så glad og stolt over å bo med Åsmund, over å vise at vi kunne klare oss alene. Samtidig var jeg så nervøs; skulle jeg klare å få en jobb? Hvordan skulle jeg bli kjent med byen? Hva skulle jeg gjøre mens Åsmund var på skolen? Hvem skulle jeg bli kjent med? Alt var så skremmende usikkert, for en som liker å planlegge alt.

Åsmund trivdes veldig godt på skolen sin fra første stund, noe jeg var veldig glad for. Jeg derimot, brukte lang tid på å tilpasse meg. Bli kjent med byen, og å søke jobb. Det tok nesten et halvt år fra vi flyttet til Oslo, til jeg fikk jobben på Pinpoint. Det halve året var helt jævlig på mange måter. For det første hadde vi veldig lite penger. Åsmund fikk studielån, men det var i grunn det, og det var ikke mer enn til å betale husleia. Heldigvis hadde han spart opp en god slant penger da han jobbet året i forveien, i tilfelle vi kom til å slite økonomisk den første tida. Det har vi vært veldig glade for i ettertid! Uansett, det var lite penger, vi levde på sparebluss, og jeg følte et enormt press på å få en jobb. At alt hvilte på meg, føltes det som. Jeg følte meg ubrukelig og fæl for hvert nei jeg fikk på jobbsøknadene jeg sendte ut. Såklart ville ingen ansette meg, jeg som ikke hadde noe arbeidserfaring, tenkte jeg. Jeg hadde ikke noe nettverk heller, ikke turte jeg utforske byen, og jeg var så redd og trist hele tida.

Hver kveld gråt jeg meg  søvn fordi jeg savnet Risør så fælt. Savnet familien, Timmi-pus og byen min. Dessuten slet jeg veldig med et eksplosivt sinne, som følge av at jeg hadde det så vanskelig inni meg. Jeg kunne smelle med dører, skrike til jeg ble rød i fjeset og mistet stemmen, knuse ting og rett og slett være et monster. Jeg var så rasende at jeg fikk blackouts ved flere anledninger, og jeg kunne eksplodere for ingenting. Aldri sinna på Åsmund, men på alt annet. Etter sinneutbruddene følte jeg meg bare enda verre, enda mer håpløs og mislykket. Åsmund trøstet så godt han kunne, men sånn jeg så det var alt helt håpløst mørkt.

Som dere vet, fikk jeg jobb etterhvert på Pinpoint, og følte meg for første gang i mitt nye liv voksen og vellykket. Jeg fikk et nettverk, som har vokst seg stort og fint, ble kjent med og trygg i byen, og trives. Jeg savner Risør masse fortsatt, og drømmer om å flytte tilbake. Allikevel liker jeg Oslo på sin måte. Det er her jeg har jobbene mine, nettverket mitt og livet mitt idag. Liker byen i sin helhet, selv om jeg fortsatt kan kjenne på hatet over den.

Jeg er glad jeg fikk oppleve den nedturen for fem siden. Selv om det var helt forferdelig mørkt da det sto på, har det også lært meg å sette pris på alt det gode som har kommet etterpå, og å ikke grave meg ned i pessimisme og negativitet når det stormer som verst. Jeg har lært å være ydmyk, takknemlig og positiv. Å tenke at ting alltid løser seg, og at det går bra til slutt. Det lærte meg å jobbe hardere, stå på og å ikke gi opp. Å trosse sine grenser, presse seg selv i riktig retning og å gi alt.

Det jeg ville med å dele dette med dere, er to ting. Å la dere bli litt bedre kjent med meg er det ene. Joda, dette er en personlig blogg, men jeg er veldig lite privat her inne. Det er svært lite dere egentlig vet om meg, sånn egentlig, og derfor tenkte jeg å by litt på meg selv, nå når dette er så fjernt fra min virkelighet. Det andre er at jeg vet at det er så utrolig mange andre der ute som har opplevd, eller som er midt oppi, noe lignende. Derfor håper jeg at dette kan være til hjelp for dere. At det kan være et bevis på at ting ordner seg. Ting går bra til slutt! Og at det er veldig viktig, og lov, til å kjenne på smerte, å gråte og å føle. At du aldri egentlig er alene, og at det alltid finnes håp. Og at du er sterk, sterk, sterk, bare du tør å tro på det!

Ser jeg tilbake på den tiden, er det nesten en vits. Der og da var det grusomt, men nå er det nesten utrolig å tenke på. Nå som alt her i storbyen virker så kjent, nå som jeg kjenner så mange her. Nå som jeg jobber og trives her. Det føles helt utenkelig at dette virkelig var mitt liv, for de årene siden. At Oslo skulle komme meg så nær, hadde jeg aldri drømt om. At usikkerheten skulle bli så fjern, hadde jeg heller aldri forestilt meg. Livet, dere. Livet!

Historien om frieriet

På 9 årsdagen vår 26. april ga vi hverandre presanger, og allerede da fortalte Åsmund meg at jeg skulle få enda en gave, men at den ikke var klar enda. Siden da ventet jeg i spenning, og prøvde (såklart) å gjette hva det kunne være for noe! Klart jeg hadde mine håp på en ring, men siden jeg er en som lett får skyhøye forventninger rundt ting, turte jeg ikke tenke tanken helt ut. Litt over en uke før frieriet, fikk Åsmund beskjed om at presangen var på vei til Norge, og det var mildt sagt en nervepirrende uke hvor jeg maste på ham hver dag om den hadde kommet fram enda ;-) Dagen pakka faktisk hadde kommet fram var mandag 1. juli, og jeg kom gørrsliten hjem fra jobb og en hektisk tur på IKEA. Da Åsmund kunne bekrefte at gaven var kommet, ble jeg naturlig nok veldig gira og spent, og sa «Gi meg den da! Give it to me!». Åsmund sto med et lurt smil rundt munnen, og hendene på ryggen, og sa «du skal få den, men da..», gikk ned på kne, og sa videre «må jeg gjøre sånn her. Ina, vil du gifte deg med meg?». Iiih! Jeg klarte ikke svare annet enn M-m, gav ham en stor klem mens jeg skalv og gråt av glede. Åsmund ble også rørt til tårer, og da jeg fikk se ringen ble jeg sååå fornøyd. For som sagt før; den er jo perfekt!!

Sånn var det altså det gikk for seg. Ikke noe fænsipænsi store greier, bare veldig enkelt og ujålete, og veldig Åsmund. Og veldig, veldig perfekt! <3

Om å velge seg et barnfritt liv

At Åsmund og jeg ikke ønsker oss barn, har aldri vært noe hemmelighet her på bloggen, men det har heller aldri vært noe jeg har skrevet noe særlig om, nettopp fordi jeg vet at dette er et valg som selv i vår åpne verden ikke er helt akseptert hos de fleste, selv ikke hos alle dere. Men, jeg tar sjansen, for jeg håper på å kunne inspirere andre med samme syn som oss til å våge å stå for sin mening.

Å finne seg «den rette», kjøpe bolig og få barn er nærmest blitt en fasit på hvordan et liv skal være, og for oss jenter er presset på å bli mor ekstremt stort i løpet av livet. Aldri har det vært «lettere» å få barn, med tanke på mulighetene i form av prøverør, surrogat og adopsjoner. Og for all del; for å få klarhet i det, er jeg så absolutt veldig for at de som ønsker seg barn, skal få det! Det er ikke det vårt valg, og dette blogginnlegget, handler om. Det handler om det å gå en annen vei enn den som er forventet av samfunnet.

Barn har aldri stått på min ønskeliste. Ikke lekte jeg med dukker som liten (minus en periode på et par måneder, hvor jeg egentlig var litt for gammel for det, og prøvde å «finne meg selv» litt), ikke lekte jeg «mor og far»-leker, og aldri drømte jeg om å bli mor. Barn var aldri i bildet. Da jeg ble eldre, ble følelsen av at barn ikke var noe for meg bare forsterket. Åsmund har alltid vært enda sikrere på den saken enn jeg, og etter ni år som kjærester, er vi sikre på to ting; Vi vil dele resten av livet sammen, og det involverer ikke barn. I alle fall ikke menneskebarn (pusunger f.eks er en annen sak, hihi!)!

Å velge bort barn blir nærmest sett på som en skam. Som noe egoistisk og grusomt unaturlig. At vi, som trolig i prinsippet kunne ha fått barn, velger det bort, er ikke akseptert blant alle. Vi må være både hjerteløse og selvopptatte som velger det, mener noen. Personlig synes jeg det hadde vært mye mer egoistisk av oss å bringe barn til denne verden, når det ikke er noe vi selv ønsker. Å skulle gjøre noe bare for å glede andre, glede samfunnet, og følge den stien som er forventet av oss som unge voksne.

Mange av våre venner og familie kommer til å følge den stien, fordi det er det de ønsker, så barn får vi muligheten til å se vokse opp, og ha kontakt med uansett. Å være «tante Ina og onkel Åsmund» høres i våre ører mer forlokkende ut, enn å være mamma og pappa. Det tror jeg kan bli vel så bra, for oss!

Heldigvis er alle våre venner og kjente inneforstått med at vi ønsker å beholde et barnfritt liv, men nå som vi er blitt forlovet forventer mange utenforstående at vi skal gifte oss, for så å få barn. For det er jo det man gjør, er det ikke? Når jeg da forklarer at vi ikke ønsker oss barn, får mange et usikkert blikk i øynene, og flere presterer å si at «ja, ikke nå nei! Bare vent!». I grunn gjør det utsagnet meg ganske så irritert; ja, såklart går det an å endre mening! Såklart kan jeg om ti år få superlyst på barn! Men, jeg føler også at et slik utsagn ikke hører hjemme noe sted. At det overkjører meg, oss, og våre valg. Våre ønsker om hvordan vårt liv skal være, våre meninger og drømmer.  At et sånt ønske ikke kan bli tatt seriøst. Som om det ikke er lov å velge bort en sånn ting?

Jeg mener at så lenge vi godtar at andre velger å få barn, burde også vårt valg bli godtatt på lik linje. Å ikke gå de tradisjonelle veiene i livet burde være mer stuerent enn det per dags dato er, og det å velge et barnfritt liv burde være helt ok. Eller?

Blogger jeg leser, topp ti!

(i helt tilfeldig rekkefølge)

http://blog.ponypeople.nl
ponypeople
Farger, dyr, nips, natur og fantastiske illustrasjoner!

http://etdrysskanel.wordpress.com
etlitedrysskanel
Fine venninne-Synne; Paris, hverdagssmil, detaljer, mat og alt godt livet har å by på

http://divaakira.com
divaakira
Gode venninne-Rakel; Vintage, klær, nips, mat, hunden Smokey, interiør og innkjøp

http://bananaforever.blogspot.no
kaniita
Interiør, farger, mat, kreativitet til tusen, puser og morsom tekst

http://koffeine.wordpress.com
koffeine
Fine Ine; Reflekterende tekster, frokost, baby i magen, blomster og hverdagslykke

http://www.thedaintysquid.com
thedaintysquid
Farger, katter, personlig stil, baking, natur, negldesign og vintageskatter

http://siljesreise.com
siljesreise
Flotte venninne-Silje; Vegansk og glutenfri mat, katter og arbeidet med å gi ut sin egen kokebok!

http://www.loveelycia.com
loveelycia
Personlig stil, farger, baby i magen, katter, inspirasjon

http://xmauix.com
xmauix
Flotte venninne-Linda: Sminke, kosmetikk og personlig stil, reiser, hverdagslykke og dyr

http://blogg.tinekatrine.com
tinekatrine
Vegansk mat, reiser, dyr/dyrevern, hverdag og livsglede

Translation:
Top ten blogs I read!

Ansiktspleierutine, våren 2013

Fikk spørsmål fra en leser om jeg kunne lage et oppdatert innlegg på hvilke Lushprodukter jeg bruker i ansiktspleierutinene mine for tida! Det kan jeg såvisst, og her kommer det:

Ettersom jeg jobber på Lush (og eeelsker produktene våre!), bytter jeg ofte ut rutinene mine, og liker å prøve ut nye ting. Denne rutinen har jeg holdt mer eller mindre fast ved siden i høst (med innslag av litt mer fuktgivende produkter mens kulda sto på som verst), og synes det fungerer veldig bra på sånn huden min er for tida:
fjes2013
9 to 5:
Supermild og herlig rensemelk som fjerner alt av sminke og smuss, uten å svi eller irritere. Bruker denne morgen og kveld på en bommulspad, og den etterlater huden myk, ren og klar. Passer alle hudtyper, og er særlig fin for sensitiv hud. Full av mandelmelk som er rikt på vitamin A (=gir glød og gjør huden glatt). Fantastisk alternativ til renseservietter fulle av ulumskheter!

Tea Tree Water:
Tonervann som jeg bruker på en bomullspad for å fjerne 9 to 5, morgen og kveld. Denne er fin for uren og fet hud. Inneholder antibakteriell og balanserende teatreeolje, pluss oppfriskende grapefrukt.

Vanishing Cream:
Lett ansiktskrem som trekker fort inn, med balanserende lavendelolje og fuktgivende jojobaolje. Passer utmerket på kombinasjonshud, uren hud og/eller fet hud. Perfekt å blande med colour supplements for en lett farget dagkrem.

Jackie Oates:
Vi kaller dem Colour Supplemenst; de kan brukes som en foundation direkte på huden, eller blandes med en ansiktskrem for å få en farget dagkrem. Jevner ut hudtonen uten å tette porer. Jackie Oates er den lyseste vi har (kommer i andre fargetoner også), og inneholder sheasmør for fuktighet, samt havremelk, honning og aloe vera for å kjøle ned huden og redusere rødhet.

Ocean Salt:
Ganske grovkornet saltskrubb som jeg bruker et par ganger i uka. Nydelig etter trening, eller for en ekstra oppkvikkende morgendusj takket være lime dynket i vodka! Den er antiseptisk, fjerner død hud og strammer opp. Samtidig har den fuktgivende avokadosmør, ekstra virgin kokosnøttolje og sjøgress, for å lage en perfekt balanse mellom å tørke ut og fukte huden. For meg er blandingen helt perfekt! Skrubben kan også brukes på kroppen :-) Passer for normal til fet hud, og bør ikke brukes for ofte. Sensitiv og tørr hud bør styre unna, da denne kan bli for grov og sterk!

Emotional Brilliance

Fikk spørsmål om jeg kunne vise fram Emotional Brilliance-sminka mi, og såvisst kan jeg det!:
IMG_5905

Emotional Brilliance er en vegansk, fersk, håndlaget sminkeserie, med lite emballasje og i hovedsak naturlige ingredienser, som Lush lanserte i sommer. Den består i hovedsak av leppestifter, øyeskygger og eyelinere, men har også maskara, transparent pudder og såkalte skin tints. En del av dette har jeg fått i staffbox eller i konkurranser vi har hatt på jobb, så ikke alt er blitt kjøpt inn av egen lomme, hehe!

Maskaraen Eyes Right og pudderet Emotional Brilliance bruker jeg hver dag. Bruker også gullglitterlineren Fantasi, den lyseblå/turkise lineren Ro og leppestiften Besluttsom mye. Lurer dere på noe angående sminka, er det bare å fyre løs i kommentarfeltet!

Har dere testet ut sminkeserien enda? Og i så fall; hva synes dere? :-)

Translation:
My Emotional Brilliance collection! Go to lush.com, click on your flag, and read more about it!

Om Åsmunds dreads, av Åsmund

Jeg har fått noen spørsmål om å lage et innlegg om Åsmunds dreads, og det skal dere få! I stedet for at jeg babler en hel masse om Åsmunds hår, skal han få skrive dette innlegget selv :-) Har dere spørsmål er det bare  slenge de ut i kommentarfeltet, så svarer vi!

Fra naturens side har jeg stritt og tykt hår, og etter å ha latt det gro siden før vi flytta til Oslo (august 2009), var jeg våren 2010 ganske lei av den kjedelige frisyren. I et par måneder funderte jeg på hva jeg skulle gjøre med håret, og fant etterhvert ut av at jeg ville få meg dreads! Noe ina, som synes det var veldig kult, støttet fullt ut!

23. april 2010 dro jeg til et studio som lager dreads (vil ikke nevne navn her, for av nyere erfaring har de tidvis en ganske uproff profil når det gjelder service), og fikk dreadet mitt eget hår inn i dreadextensions av ekte hår tilnærmet min egen hårfarge. Jeg gikk da fra halvlangt hår til dreads, som dette:

Å ta dreads var noe av det vondeste jeg har opplevd, men absolutt verdt det. De første tre-fire nettene med dreads fikk jeg ikke sove, for hodebunnen var skikkelig sår, og smerten vedvarte i 2-3 uker. Grunnen til at det gjorde så vondt var at håret mitt var såpass kort da jeg tok dem, og derfor måtte det dreades ekstra stramt (hadde vært mindre smertefullt om håret var lengre i utgangspunktet, altså). Den første tida var dreadsene stramme, og sto litt hit og dit, men etter en tid ble de sånn jeg liker dem. Her er bilder med ca et års mellomrom:

En av fordelene med dreads er at håret ikke blir fett, så jeg vasker det ikke oftere enn tre-fire ganger i måneden. Det tar i overkant av et døgn før håret tørker (dreadsene blir også skikkelig tunge når de er våte!), og det utgjør ikke noe forskjell på hvordan de ser ut og er om jeg vasker dem oftere. Å få flytende sjampo fordelt i dreads er ikke så lett, for man behøver ekstremt mye sjampo, og det er ikke lett å få jobbet den jevnt ut i håret uten å bruke halve flaksa. Derfor sverger jeg til sjampobarene fra Lush, og det siste året har jeg holdt meg til den som heter New (ekstra stimulerende ingredienser for hodebunnen i den, noe som er bra i forhold til dreads). Sjampo i fast form er ekstremt mye lettere å fordele jevnt i håret/hodebunnen, og man slipper å bruke mer enn man trenger:

Et par bilder fra våren i år:

Etter at jeg fikk dem, har jeg ikke gjort stort for å vedlikeholde dem. Det håre som vokser ut, dreades naturlig inn i de eksisterene dreadsene, og det er en del løst hår innimellom dredsene. Håret har blitt såpass langt på de to og et halvt årene jeg har hatt dem, at mange av extensions har jeg tatt ut. Ideelt sett burde jeg ha fått dreadet håret på nytt, men det i seg selv vil bli tidkrevende, dyrt og vondt, og er derfor noe jeg rett og slett ikke gidder. Jeg bruker uansett nesten alltid å ha håret oppsatt, og da synes jeg de ser kule ut sånn som de er nå (noe også ina er enig i, hehe!). Her er et bilde av dem utslått, tatt for et par dager siden:

Repost: Litt om å være avholds

Vi nærmer oss julebordstid og høysesong for alkoholforbruk, og mange av dere søker på ting som f.eks «å være avholds» i google, for så å dumpe rett inn på bloggen min. Derfor tenkte jeg at jeg ville poste dette innlegget igjen, som en liten påminnelse til dere der ute som kanskje sliter litt med å ta et valg på denne fronten. Innlegget ble originalt postet 1. mars i år.

Jeg er 21 år og avholds. Avholds til alkohol, avholds til tobakksprodukter, avholds til narkotika.
Å si nei til de to sistnevnte er ikke uvanlig i våre dager, men å være over tjue år og ikke drikke alkohol er ikke like normalt. I dette innlegget tenkte jeg å skrive litt om hvordan det for meg er å være avholds til alkohol.

Som ungdom (hæ, er jeg voksen nå??) opplevde jeg ikke noe mer eller mindre drikkepress enn andre; jeg var bare tidlig ute med å si neitakk, og med å ta et standpunkt. Jeg begynte rett og slett aldri å drikke. Ikke det at jeg ikke har smakt, for det har jeg. Hvordan alkohol smaker vet jeg godt! Men, jeg forelsket meg allikevel aldri i tanken på å skulle drikke alkohol. Venner og kjente rundt meg begynte å feste og drikke, men det var allikevel ikke noe som fristet meg. Og det har jeg heller aldri opplevd blitt dømt for, i alle fall ikke som jeg har fått med meg. Enten reagerer folk såvidt når jeg takker nei til alkohol og forklarer at jeg er avholds, eller så kommer det en remse med skryt og beundrende ord. Negativitet rundt det å være avholds kan jeg aldri huske å ha opplevd.


Fuglebrus (julebrus) hos Kaffefuglen. Akloholfri & fin!

For meg smaker alkohol vondt, uansett hvor søt og frisk en drink er, eller hvor kald ølen er. Alkoholsmaken er der og gjennomsyrer alt. I alle fall i min munn. Alkohol koster mye penger, og tanken på å være beruset og miste kontroll gjør meg nervøs. Noen opprivende og fæle ting som følge av alkohol har jeg aldri opplevd, men å se hvor mye negativt fyll kan føre til, gjør meg ikke akkurat mer fristet til å ta del i alkoholens verden. Venner og kjente som har opplevd meg i lystig lag kan skrive under på at jeg ikke behøver en dråpe alkohol for å være utadvendt, fjasete, lattermild, høyrøstet og hyper. Det klarer jeg helt fint på egenhånd, klinkende edru! Fylleangst og fyllesyke slipper jeg også lekende lett unna, så hvorfor skal jeg da drikke?

Å drikke eller ikke er et personlig valg, og det bør bli like mye respektert å være avholds som å være en som drikker. Så og si alle mine venner og alle i familien min drikker, så for meg er det ikke noe jeg er totalmotstander av og ser ned på. Det er bare ikke noe for meg! Jeg oppfordrer alle til å ta et valg, og å være stolt av det valget. Ikke vær redd for å gå nye og uvante veier, ikke vær redd for å være deg selv 110% alltid, ikke vær redd for å sette grenser. Enten det er med eller uten alkohol. I vår tid burde det være lov :-)

Translation:
A text about being 21 years old and not drinking alcohol, smoking or doing drugs, and why it’s so important to make the choice that’s right for YOU, and not the choice «everyone» wants you to make 

Velkommen inn!

Badet vårt og gangen. Gangen er ikke helt ferdig enda (skal henge opp speil og litt sånt!), men veldig praktisk og grei med skohylle og kleshengere. Mye større enn vår forrige gang! Badet har veldig grei størrelse, stort speil, greit med skapplass, fin dusj og (!!!!) vaskemaskin! Sjuuuukt luksus etter tre år med vaskekjeller!:

Dette er utsikten når jeg står i gangen og titter inn i stua. Til venstre står pulten min, deretter sofakrok, vindu og terrassedør (terrassen er 9 kvm! Den får dere se en annen gang, for den er ikke helt «ferdig»). Der ved globusen helt til høyre, hvor de gule gardinene på sort gardinstang henger, er soverommet. Soverommet har skyvedør. Superkjekt!:

Vitrineskap og pult, samt litt sofakrok. Pulten er min stolthet! Den var innflyttingsgave fra mormor:

Hvor alle pyntetinga kan få stå til utstilling, og hvor jeg blogger fra i skrivende stund:

Sofakroken. Sofaen og de to stolene låner vi av dem vi leier leiligheten av. Jeg elsker dem!:

Planter ved vinduet ut mot terrassen:

TVbenken sett fra salongbordet. Inn til venstre ser dere soverommet, og til høyre, rett utenfor bildet, er døra inn til Åsmunds arbeidsrom. Åsmund har nemlig fått sitt eget rom til data og Warhammerfigurene sine! Han er ikke helt ferdig med innredning der enda, så hans rom får dere også se seinere:

Spisestuebordet. Love it! Til høyre er gangen, til venstre kjøkkenkroken. Lysekrona er også noe vi låner:

Kjøkkenet! Til venstre ser dere såvidt kjøleskapet som er digert (i forhold til vårt gamle hybelkjøleskap i ministørrese) med innebygd fryser. Ellers mangler det som dere kanskje ser en skapdør rett ved komfyren. Den skal skrues opp igjen så fort vi får tatt en ny IKEA-tur og kjøper nye skruer. Skapplassen er det absolutt ikke noe å si på, og vi er veldig fornøyde med at vi nå har en vask hvor vannet blir varmt med en gang man stiller det inn, hehe!:

Soverommet, sett fra klesskapene. Vi har hvert vårt store klesskap, som på tross av alt tøyet jeg har, ikke en gang ble halvfullt. Veggklistremerket med fuglene fikk jeg fra Urban Walls (http://www.etsy.com/shop/urbanwalls), og det dekker mye av soverommsveggen:

Kjolestativ (hurra!), helfigursspeil (endelig!) og kleskommode, sett fra sengeenden. Til høyre ser dere ut av terrassedøra på verandaen:

I tillegg har vi en oppbevaringsbod på terrassen, og en på Åsmunds rom. Med andre ord har vi masser av oppbevaringsplass! Endelig :-) Vi trives allerede utrolig godt her!

Teatime!

Å si at jeg er glad i te er en underdrivelse, og jeg har en del av det! Jeg passer på at jeg til enhver tid ikke har mer enn jeg klarer å få brukt, så teen ikke blir dårlig, men allikevel blir det en del forskjellig. Se bare her!:

Tre poser fra Palais des Thés helt til venstre i bildet, med te i løsvekt: Chai, Noix de Coco, og Thé du Hammam. I de tre fine teboksene (alle fra Palais des Thés) er det også te fra Palais des Thés;  Fleur de Geisha i de to med kirsebærblomster på, og i den med gullfisk oppbevarer jeg Tropical Wu Long. Den grønne esken med tekoppen på er det grønn sitronte fra Tesco oppi, og esken ved siden av inneholder peppermyntete, også fra Tesco. Av de enslige posene (som jeg såklart har masse mer av!) er det fire tetyper fra Pukka, fått fra bloggsponsor Kipekee; Three Tusli, Refresh, Morning Time og Harmonise. Posene det står Örtete og Jasmin på er kjøpt i en matbutikk i Sverige. Hvit te med granateple fra London Fruit & Herb Company i rosa pose er kjøpt på helsekostbutikken Life, og i gul pose ligger Twinings Earl Greay Lemon som jeg fikk på hagefesten hvor vi feiret Dronning Elizabeth II. Posen med en navnlapp på helt øverst til høyre i bildet er en jasmin og appelsinte fra Starbucks, og den helt anonyme er Twinings Earl Grey Organic.

Jeg drikker nok sånn ca en kanne te om dagen nå på sommeren, og på vinteren sikkert det dobbelte. Det går aller mest i Fleur de Geisha og Thé du Hammam, samt Earl Grey Organic, som er de absolutte favorittene :-) Jeg drikker alltid te bar, det vil si uten søtning, melk eller annet tilsatt. Unntaket er Chaite, som smaker best med varm melk oppi. Aller helst drikker jeg te brygget i tekanne, men kan godt brygge te rett i tekoppen også. Så nøye på det er jeg ikke!

På sommeren koser jeg meg også gjerne med hjemmelaget iste! Da brygger jeg bare te i løsvekt (bruker da Geisha, Hammam eller Tropical Wu Long, fordi alle disse er milde og naturlig har litt floral sødme) i iskaldt vann med isbiter oppi, og lar teen trekke i ca en halvtime.

Litt om å være avholds

Jeg er 21 år og avholds. Avholds til alkohol, avholds til tobakksprodukter, avholds til narkotika. Å si nei til de to sistnevnte er ikke uvanlig i våre dager, men å være over tjue år og ikke drikke alkohol er ikke like normalt. I dette innlegget tenkte jeg å skrive litt om hvordan det for meg er å være avholds til alkohol.

Som ungdom (hæ, er jeg voksen nå??) opplevde jeg ikke noe mer eller mindre drikkepress enn andre; jeg var bare tidlig ute med å si neitakk, og med å ta et standpunkt. Jeg begynte rett og slett aldri å drikke. Ikke det at jeg ikke har smakt, for det har jeg. Hvordan alkohol smaker vet jeg godt! Men, jeg forelsket meg allikevel aldri i tanken på å skulle drikke alkohol. Venner og kjente rundt meg begynte å feste og drikke, men det var allikevel ikke noe som fristet meg. Og det har jeg heller aldri opplevd blitt dømt for, i alle fall ikke som jeg har fått med meg. Enten reagerer folk såvidt når jeg takker nei til alkohol og forklarer at jeg er avholds, eller så kommer det en remse med skryt og beundrende ord. Negativitet rundt det å være avholds kan jeg aldri huske å ha opplevd.


Fuglebrus (julebrus) hos Kaffefuglen. Akloholfri & fin!

For meg smaker alkohol vondt, uansett hvor søt og frisk en drink er, eller hvor kald ølen er. Alkoholsmaken er der og gjennomsyrer alt. I alle fall i min munn. Alkohol koster mye penger, og tanken på å være beruset og miste kontroll gjør meg nervøs. Noen opprivende og fæle ting som følge av alkohol har jeg aldri opplevd, men å se hvor mye negativt fyll kan føre til, gjør meg ikke akkurat mer fristet til å ta del i alkoholens verden. Venner og kjente som har opplevd meg i lystig lag kan skrive under på at jeg ikke behøver en dråpe alkohol for å være utadvendt, fjasete, lattermild, høyrøstet og hyper. Det klarer jeg helt fint på egenhånd, klinkende edru! Fylleangst og fyllesyke slipper jeg også lekende lett unna, så hvorfor skal jeg da drikke?

Å drikke eller ikke er et personlig valg, og det bør bli like mye respektert å være avholds som å være en som drikker. Så og si alle mine venner og alle i familien min drikker, så for meg er det ikke noe jeg er totalmotstander av og ser ned på. Det er bare ikke noe for meg! Jeg oppfordrer alle til å ta et valg, og å være stolt av det valget. Ikke vær redd for å gå nye og uvante veier, ikke vær redd for å være deg selv 110% alltid, ikke vær redd for å sette grenser. Enten det er med eller uten alkohol. I vår tid burde det være lov :-)