Om strekkmerker og sånt

Strekkmerker. Så dypt hatet av så inderlig mange. Samtidig så utrolig vanlig og normalt! Kropper i alle fasonger, størrelser og aldre har dem, damer som menn. De dukker opp både her og der, er små og hvite, store og rødlilla, eller en plass midt i mellom. Jeg har en passe stor samling av dem, og brukte mine tenår på å hate dem. Skamme meg over dem, skjule dem og unngå å vise meg i bikini blant fremmede på grunn av dem. De ble årsaken til alt for mange tårer, i alt for mange år. Tenk at noen små streker i huden kunne gjøre så mye skade?

De første dukket opp på innsidene av lårene mine i fjerdeklasse på barneskolen. Jeg husker enda at vi satt på bassengkanten i svømmehallen. Alle jentene, og guttene, i klassen satt på rad og rekke, og vi skulle svømme. Jeg kom tidlig i puberteten, var høyere enn de andre, og fikk det klassiske «valpefettet» lenge før de andre jentene. Jeg smugtittet på de andre jentenes lår, som i mine øyne var plettfrie. Mine var så smått begynt å bli mer kvinnelige i formen, og på innsiden av dem var det kommet små, lyserosa striper i huden. Jeg passet på å presse lårene sammen, så ingen av de andre skulle se dem og vemmes. Det skulle være min hemmelighet, for jeg var nok helt sikkert alene om å ha slike. Trodde jeg!

Såklart ble det ikke bare med de få små. I årene framover vokste jeg meg naturligvis enda høyere, gikk fra en jentekropp til en ung kvinnekropp. Strekkmerkene ble flere, og spredte seg utover baksiden av lårene, rumpa og så smått på puppene. Jeg la, som kjent, også på meg midt i tenårene, og ble overvektig. Det gjorde for mitt vedkommende ikke saken bedre på den fronten, og det dukket opp fire dype, lange, brede og mørkelilla striper på hver side av hoftene mine. Lårene var allerede dekket, baksiden av knærne kom like etter. Undersiden av armene, puppene og rompa var heller ikke fri for striper. Alle i fargen lyserød eller lilla, og jeg følte meg uhyre stygg. I mine øyne så huden min helt forferdelig ut, den var i mine øyne ødelagt og jeg hatet dem.

Sånn følte jeg det i flere år, uheldigvis. Flere år kastet jeg bort på å la den indre stemmen i meg rakke ned på kroppen min, på grunn av dem. I skrivende stund har fargen på strekkmerkene bleknet helt, men de er fortsatt synlige om man ser etter. Men hvem gjør vel det, andre enn meg selv?! Det er hva jeg heldigvis innså for et par år siden. Tiden leger alle sår heter det, og det vil også si strekkmerker! Selv flere år etter at de var bleknet på farge, var jeg veldig bevisst på dem, og passet på å skjule dem. Men, i senere tid har jeg innsett at jeg ikke orker å la strekkmerker stoppe meg i å leve. De bryr meg ikke lengre, og jeg har for lengst akseptert at de er en del av kroppen min. At jeg er fin som jeg er, med striper både her og der. Nesten alle har dem jo i større eller mindre grad, uansett!

Untitled-1

IMG_2410
(De er ikke lett å få med på bilde! Kjørte opp skarpheten i bildene en god del for å få dem fram)

Å la noen striper i huden hindre meg i å kle meg som jeg vil, bade med venner eller sole meg offentlig er jo bare idiotisk. Arr, hudlidelser og diverse er jo noe vi alle har i større eller mindre grad! Selv om retusjerte bilder i blader, på nett og på TV vil fortelle oss noe annet, er det ikke sånn. Strekkmerker, appelsinhud (hei, det har jeg óg!), eksem, psoriasis og operasjonsarr er bare en brøkdel av det vi alle har i bagasjen vår, og det er så fryktelig trist å tenke på at så mange av oss har latt, og lar oss, stoppe av det. At vi sitter inne på solfylte dager, at vi dekker oss til når vi egentlig ikke vil, og unngår å leve skikkelig, bare på grunn av bagateller som det! For ja, det ER faktisk bagateller, selv om det så og si er umulig å tenke sånn når det står på som verst.

Jeg skriver dette fordi jeg vet at det er så mange som meg av dere som leser. Som er midt oppi en fase med usikkerhet rundt kropp, og kanskje nettopp strekkmerker. Med skam fordi en føler seg annerledes rent kroppslig. Vi går inn i julimåned med (forhåpentligvis) masse varme og sol, og jeg håper så inderlig dette innlegget kan inspirere dere som er midt oppi det til å prøve å pushe grensene deres litt. Prøve å gi faen i den indre stemmen som for eksempel sier at du må bruke badedrakt, og ikke bikini, på grunn av strekkmerker. Jeg håper, håper, håper dere tør ta steget, og i alle fall prøve! Jeg heier på dere, og roper et hurra for oss alle!

Om farger og stil

For rundt tre år siden postet jeg et innlegg litt ala dette, men jeg tenkte at siden dere etterlyser flere personlige innlegg, kan jeg forfatte et nytt og dele med dere. Here we go!

Jeg tror de fleste av dere som leser bloggen min tenker på farger når dere tenker på meg. Ina Mewkid = farger. Sånn er det liksom bare, og sånn har det vært så lenge jeg har «vært på internett». Siden jeg var på nettstedet Blink og deretter Nettby (haha, husker dere disse?), og etter hvert fikk min helt spesielle plass på verdensveven, nemlig bloggen. Som såvidt nevnt her tidligere, har det ikke bestandigbestandig vært sånn, men nesten.

Som barn sleit mamma fælt med å prøve å få meg til å kle meg i feminine plagg og kjoler. Håret mitt var ganske kort, og også det slet hun med å få satt opp i for eksempel musefletter. Jeg ville aller helst gå i tights og gutteaktige gensere, gjerne med Løvenes Kongeprint (hei 90-tall!), og som litt eldre klippet jeg håret pinnkort og gikk kledd i Adidasklær og hullete jeans. Som en skikkelig guttejente! Ikke lekte jeg med dukker, eller interesserte meg noe særlig for jenteting heller. Det var den gang da!

På et tidspunkt snudde nemlig dette. Det var nesten som om jeg fikk en vekkelse; kjoler og skjørt ble trykket til mitt hjerte, sminke så smått funnet fram og jeg ville være en jente-jente. Jeg elsket farger, og ikke minst effekten det gjorde på humøret og selvfølelsen å pynte meg opp. I starten så jeg nok ut som en helt normal 11-12 årig jente, men ikke lenge etter kom behovet for å eksperimentere med klær og stil. Spennende fargekombinasjoner, mix og match med snitt og stoff. Ikke alltid like vellykket, men sånn er det vel med klær, stil og trender? Det som ser bra ut i dag, ser sikkert litt corny ut om noen år!

I ungdomsskole- og videregåendealder tok det litt av. Jeg kjørte på med rare frisyrer med masse forskjellige farger i, lag på lag med klær og perlekjeder i alle regnbuens farger. Husker jeg hadde som regel at jeg skulle prøve å bruke minst én av alle regnbuens i antrekket mitt, og jeg følte meg fantastisk fin. Joda, det ble mange rare blikk og en del slenging med leppa fra medelever, men jeg tenkte ikke noe særlig over det. Så lenge jeg var fornøyd, spilte det ingen rolle hva de måtte mene. Ros var det jo også masse av!

På den tida begynte jeg jo også å legge på meg, og vokste ut av mesteparten av klærne mine. Det er en helt annen historie, men jeg tror det var vendepunktet for stilen min også. At da jeg omsider begynte å gå ned i vekt, utviklet jeg en mer moden og voksen stil, og ble flinkere til å kle meg etter min figur. Velge færre farger i et og samme antrekk, ja rett og slett tone meg selv litt ned. Det er vel ingen av dere som tenker på meg som nedtonet i stilen? Haha! Men, sett i sammenligning med sånn stilen var en periode, er den mye mer nedtonet og avslappet nå. Mer voksen, kanskje?

Og det trives jeg virkelig med. Stilmessig har jeg alltid vært fornøyd, og endringene skjer når jeg merker tendensene til å bli misfornøyd. Misfornøyd med sveisen, snittet på kjolen eller går «lei» av en farge. Jeg tenker at stilen min er som en rullende ball, som stadig kan ta nye vendinger. Alt er lov; det finnes ikke grenser når det kommer til stil. Så lenge jeg liker en ting, er det bare å kjøre på. På den måten er klær og stil alltid spennende, og jeg er alltid på jakt etter noe kult og nytt!

Å skille meg ut har aldri vært noe jeg har hatt behov for. Det føles motsiende å si det, når jeg i neste øyeblikk har blått hår, men sånn er det i alle fall. For meg er farger og stil en måte å utfolde meg kreativt på; å se ut som jeg gjør er for meg et utrykk på kreativitet og moro. At jeg ikke tar meg selv høytidelig, at jeg liker å leke meg og å finne på noe nytt. Mange blikk blir det såklart fortsatt, men de aller fleste er vennlige blikk. Ros og komplimenter fra fremmede er ikke uvanlig, og jeg kjenner jeg blir like varm i hjertet hver gang. Da passer jeg forresten på å gi et kompliment tilbake, for det er vi i grunn alt for dårlige til, de fleste av oss.

Farger sprer positivitet, glede og smil. Farge åpner til samtaler med spennende mennesker, lyser opp en grå dag og bidrar til harmoni. Såklart, er en ikke glad i farger, skal en ikke kle seg opp som en regnbue heller. Alt må føles riktig for den det angår!! Men, litt farge i hverdagen er bra. Om det så er en fargerik detalj i antrekket eller interiøret, en blå hårspenne eller røde sko. Alle monner drar! Jeg mener livet er for kort til å være grått, og at det er lov å leke seg litt med stil og utrykk. Ingen lever evig, vi er tilstede på jorda her og nå, og det er ikke vits i å la være å gjøre de tingene en ønsker stilmessig bare «fordi». Fordi «tenk om det føles rart», «tenk om folk vil titte på meg». Prøv! Kjør på, ikke ta deg selv så høytidelig! Start i det små, og ha det moro! Hurra for livet!

Ønskeinnlegg? Kjør på!


Bilde fra bloggarkivet, august 2013

Som dere (forhåpentligvis) sikkert har merket, er jeg i slaget med blogging for tida. Skikkelig! Til meg å være, hehe. Jeg setter av mye tid til det, og koser meg med blogginga! Kan vel faktisk si at hele fjoråret var et ganske kjipt bloggår, hvor jeg ikke hadde så mye inspirasjon og overskudd til bloggen, og det ble tydelig i sjeldnere oppdateringer, mer stillhet i kommentarfeltet, og færre besøkende her. Nå er jeg derimot ved veldig godt mot, og jeg tror det er noe dere som leser liker også? At jeg poster oftere, deler mer og prøver være aktiv her? Uansett! Jeg blogger jo vel så mye for dere som for meg selv (sånn er vel blogging, I guess!), og jeg tenkte å høre med dere om dere har noen forslag til ønskeinnlegg? Noe dere vil se bilder av, noe dere vil jeg skal fortelle om, noe dere har lurt på? Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger i kommentarfeltet, og skal notere meg alt dere kommer med! Så får vi se om jeg kan realisere alle ønskene i poster med tiden. Hurra!

Sminkerutine vår 2014

Bloggleser Marit spurte for litt siden om jeg kunne blogge om sminka jeg bruker. Det kan jeg såklart! For tida bruker jeg ikke sååå mye sminke, men har en veldig fast rutine med produktene på bildet nedenfor, når jeg er ute på jobb eller i byen. I tillegg bruker jeg alltid leppepomade, gloss eller leppestift, men produkt, merke og farge på det varierer daglig.
IMG_7326

Jackie Oates Color Suppliment blander jeg med litt Charisma Skin Tint og asiktskremen min. Alle fra Lush. Da får jeg en farget dagkrem som jevner ut hudtonen, og gir fin og varm sommerglød. Jeg bruker bareMinerals concealer for å dekke over kviser, og bruker blush fra MAC (denne er flere år gammel (ja, jeg vet en egentlig skal kaste gammel sminke!), og ble kjøpt før MAC begynte med dyretesting) for å markere kinnbeina. Jeg avslutter med Emotional Brilliance transparent ansiktspudder for å matte ned, og få sminka til å sitte godt. Maskaraen min er fra Gosh, og passer vippene mine bra. Øyebrynene fyller jeg forsiktig inn med øyebrynspenn fra H&M. Eyelineren Fantasi fra Lush er herlig gullglitrende, og sitter bra. Matcher gullsmykkene jeg har i piercingene i nesa også! Utenom MAC er alle merkene ovenfor dyrevennlige. Hurra!

Her finner dere oversikt over kosmetikk som ikke er testet på dyr
Her finner dere oversikt over kosmetikk som er testet på dyr

Bruker dere sminke? Og, har dere i så fall en fast rutine?

Om å være redd for noe nytt

I august er det fem år siden Åsmund og jeg pakket med oss alt vi eide fra våre barndomshjem, og flyttet til hovedstaden. Flyttet for første gang hjemmefra, begge to. Åsmund hadde kommet inn på skole i Oslo, mens jeg flyttet ikke til noe.

Åsmund har alltid vært sikker på hva han ville drive med, og da skolen han skulle gå kun fantes et sted i Norge, krysset jeg fingrene for at det ikke var i Oslo. For meg, den gang, var Oslo det skumleste stedet jeg kunne tenke meg å bo. Å være født og oppvokst på et lite sted, med en generell skeptisk holdning til fremmede og en sterk usikkerhet på meg selv, var det å skulle flytte til enorme, fremmede Oslo som et reint mareritt. Et mareritt jeg håpte å ikke måtte oppleve, og som jeg såvidt turte å tenke på. Men, såklart lå skolen i Oslo. Da Åsmund fortalte meg det, gråt jeg og ble fylt med redsel og angst. Fordi, jeg visste at jeg ikke ville klare et avstandsforhold på den tida. At det enten var å flytte sammen, eller å slå opp. Å flytte sammen var det jeg hadde drømt og fantasert om i de fem åra vi hadde vært kjærester, så det i seg selv var bare fint. Jeg hadde bare ikke i min villeste fantasi sett for meg at det skulle bli i Oslo.

Etter å ha tenkt meg litt om, var det ikke noe tvil. Jeg måtte bare flytte til Oslo med Åsmund. Han var så mye mer verdt for meg, enn den redselen jeg satt med i magen. Vi planla, søkte (og fikk) leilighet, og jeg gruet meg for hver dag som gikk. Den sommeren, sommeren 2009, nøt jeg til de fulle. Jeg synes å huske at det var en sommer med bare solskinn, enda det helt sikkert ikke er tilfelle. Det var en nydelig sommer, helt fram til starten av august. Da jeg gråtkvalt klemte Timmi-pus adjø, og satt meg i bilen med mamma, pappa og Åsmund, samt et tilhengerlass med saker vi skulle ha med oss. Ga opp livet i Risør, sa adjø til barndommen og vinket farvel til alt som var trygt.

Vel på plass i Oslo, mamma og pappa var reist tilbake til Risør, og vi var igjen helt aleine. Jeg husker at det var så blandede følelser; jeg var så glad og stolt over å bo med Åsmund, over å vise at vi kunne klare oss alene. Samtidig var jeg så nervøs; skulle jeg klare å få en jobb? Hvordan skulle jeg bli kjent med byen? Hva skulle jeg gjøre mens Åsmund var på skolen? Hvem skulle jeg bli kjent med? Alt var så skremmende usikkert, for en som liker å planlegge alt.

Åsmund trivdes veldig godt på skolen sin fra første stund, noe jeg var veldig glad for. Jeg derimot, brukte lang tid på å tilpasse meg. Bli kjent med byen, og å søke jobb. Det tok nesten et halvt år fra vi flyttet til Oslo, til jeg fikk jobben på Pinpoint. Det halve året var helt jævlig på mange måter. For det første hadde vi veldig lite penger. Åsmund fikk studielån, men det var i grunn det, og det var ikke mer enn til å betale husleia. Heldigvis hadde han spart opp en god slant penger da han jobbet året i forveien, i tilfelle vi kom til å slite økonomisk den første tida. Det har vi vært veldig glade for i ettertid! Uansett, det var lite penger, vi levde på sparebluss, og jeg følte et enormt press på å få en jobb. At alt hvilte på meg, føltes det som. Jeg følte meg ubrukelig og fæl for hvert nei jeg fikk på jobbsøknadene jeg sendte ut. Såklart ville ingen ansette meg, jeg som ikke hadde noe arbeidserfaring, tenkte jeg. Jeg hadde ikke noe nettverk heller, ikke turte jeg utforske byen, og jeg var så redd og trist hele tida.

Hver kveld gråt jeg meg  søvn fordi jeg savnet Risør så fælt. Savnet familien, Timmi-pus og byen min. Dessuten slet jeg veldig med et eksplosivt sinne, som følge av at jeg hadde det så vanskelig inni meg. Jeg kunne smelle med dører, skrike til jeg ble rød i fjeset og mistet stemmen, knuse ting og rett og slett være et monster. Jeg var så rasende at jeg fikk blackouts ved flere anledninger, og jeg kunne eksplodere for ingenting. Aldri sinna på Åsmund, men på alt annet. Etter sinneutbruddene følte jeg meg bare enda verre, enda mer håpløs og mislykket. Åsmund trøstet så godt han kunne, men sånn jeg så det var alt helt håpløst mørkt.

Som dere vet, fikk jeg jobb etterhvert på Pinpoint, og følte meg for første gang i mitt nye liv voksen og vellykket. Jeg fikk et nettverk, som har vokst seg stort og fint, ble kjent med og trygg i byen, og trives. Jeg savner Risør masse fortsatt, og drømmer om å flytte tilbake. Allikevel liker jeg Oslo på sin måte. Det er her jeg har jobbene mine, nettverket mitt og livet mitt idag. Liker byen i sin helhet, selv om jeg fortsatt kan kjenne på hatet over den.

Jeg er glad jeg fikk oppleve den nedturen for fem siden. Selv om det var helt forferdelig mørkt da det sto på, har det også lært meg å sette pris på alt det gode som har kommet etterpå, og å ikke grave meg ned i pessimisme og negativitet når det stormer som verst. Jeg har lært å være ydmyk, takknemlig og positiv. Å tenke at ting alltid løser seg, og at det går bra til slutt. Det lærte meg å jobbe hardere, stå på og å ikke gi opp. Å trosse sine grenser, presse seg selv i riktig retning og å gi alt.

Det jeg ville med å dele dette med dere, er to ting. Å la dere bli litt bedre kjent med meg er det ene. Joda, dette er en personlig blogg, men jeg er veldig lite privat her inne. Det er svært lite dere egentlig vet om meg, sånn egentlig, og derfor tenkte jeg å by litt på meg selv, nå når dette er så fjernt fra min virkelighet. Det andre er at jeg vet at det er så utrolig mange andre der ute som har opplevd, eller som er midt oppi, noe lignende. Derfor håper jeg at dette kan være til hjelp for dere. At det kan være et bevis på at ting ordner seg. Ting går bra til slutt! Og at det er veldig viktig, og lov, til å kjenne på smerte, å gråte og å føle. At du aldri egentlig er alene, og at det alltid finnes håp. Og at du er sterk, sterk, sterk, bare du tør å tro på det!

Ser jeg tilbake på den tiden, er det nesten en vits. Der og da var det grusomt, men nå er det nesten utrolig å tenke på. Nå som alt her i storbyen virker så kjent, nå som jeg kjenner så mange her. Nå som jeg jobber og trives her. Det føles helt utenkelig at dette virkelig var mitt liv, for de årene siden. At Oslo skulle komme meg så nær, hadde jeg aldri drømt om. At usikkerheten skulle bli så fjern, hadde jeg heller aldri forestilt meg. Livet, dere. Livet!

Historien om frieriet

På 9 årsdagen vår 26. april ga vi hverandre presanger, og allerede da fortalte Åsmund meg at jeg skulle få enda en gave, men at den ikke var klar enda. Siden da ventet jeg i spenning, og prøvde (såklart) å gjette hva det kunne være for noe! Klart jeg hadde mine håp på en ring, men siden jeg er en som lett får skyhøye forventninger rundt ting, turte jeg ikke tenke tanken helt ut. Litt over en uke før frieriet, fikk Åsmund beskjed om at presangen var på vei til Norge, og det var mildt sagt en nervepirrende uke hvor jeg maste på ham hver dag om den hadde kommet fram enda ;-) Dagen pakka faktisk hadde kommet fram var mandag 1. juli, og jeg kom gørrsliten hjem fra jobb og en hektisk tur på IKEA. Da Åsmund kunne bekrefte at gaven var kommet, ble jeg naturlig nok veldig gira og spent, og sa «Gi meg den da! Give it to me!». Åsmund sto med et lurt smil rundt munnen, og hendene på ryggen, og sa «du skal få den, men da..», gikk ned på kne, og sa videre «må jeg gjøre sånn her. Ina, vil du gifte deg med meg?». Iiih! Jeg klarte ikke svare annet enn M-m, gav ham en stor klem mens jeg skalv og gråt av glede. Åsmund ble også rørt til tårer, og da jeg fikk se ringen ble jeg sååå fornøyd. For som sagt før; den er jo perfekt!!

Sånn var det altså det gikk for seg. Ikke noe fænsipænsi store greier, bare veldig enkelt og ujålete, og veldig Åsmund. Og veldig, veldig perfekt! <3

Om å velge seg et barnfritt liv

At Åsmund og jeg ikke ønsker oss barn, har aldri vært noe hemmelighet her på bloggen, men det har heller aldri vært noe jeg har skrevet noe særlig om, nettopp fordi jeg vet at dette er et valg som selv i vår åpne verden ikke er helt akseptert hos de fleste, selv ikke hos alle dere. Men, jeg tar sjansen, for jeg håper på å kunne inspirere andre med samme syn som oss til å våge å stå for sin mening.

Å finne seg «den rette», kjøpe bolig og få barn er nærmest blitt en fasit på hvordan et liv skal være, og for oss jenter er presset på å bli mor ekstremt stort i løpet av livet. Aldri har det vært «lettere» å få barn, med tanke på mulighetene i form av prøverør, surrogat og adopsjoner. Og for all del; for å få klarhet i det, er jeg så absolutt veldig for at de som ønsker seg barn, skal få det! Det er ikke det vårt valg, og dette blogginnlegget, handler om. Det handler om det å gå en annen vei enn den som er forventet av samfunnet.

Barn har aldri stått på min ønskeliste. Ikke lekte jeg med dukker som liten (minus en periode på et par måneder, hvor jeg egentlig var litt for gammel for det, og prøvde å «finne meg selv» litt), ikke lekte jeg «mor og far»-leker, og aldri drømte jeg om å bli mor. Barn var aldri i bildet. Da jeg ble eldre, ble følelsen av at barn ikke var noe for meg bare forsterket. Åsmund har alltid vært enda sikrere på den saken enn jeg, og etter ni år som kjærester, er vi sikre på to ting; Vi vil dele resten av livet sammen, og det involverer ikke barn. I alle fall ikke menneskebarn (pusunger f.eks er en annen sak, hihi!)!

Å velge bort barn blir nærmest sett på som en skam. Som noe egoistisk og grusomt unaturlig. At vi, som trolig i prinsippet kunne ha fått barn, velger det bort, er ikke akseptert blant alle. Vi må være både hjerteløse og selvopptatte som velger det, mener noen. Personlig synes jeg det hadde vært mye mer egoistisk av oss å bringe barn til denne verden, når det ikke er noe vi selv ønsker. Å skulle gjøre noe bare for å glede andre, glede samfunnet, og følge den stien som er forventet av oss som unge voksne.

Mange av våre venner og familie kommer til å følge den stien, fordi det er det de ønsker, så barn får vi muligheten til å se vokse opp, og ha kontakt med uansett. Å være «tante Ina og onkel Åsmund» høres i våre ører mer forlokkende ut, enn å være mamma og pappa. Det tror jeg kan bli vel så bra, for oss!

Heldigvis er alle våre venner og kjente inneforstått med at vi ønsker å beholde et barnfritt liv, men nå som vi er blitt forlovet forventer mange utenforstående at vi skal gifte oss, for så å få barn. For det er jo det man gjør, er det ikke? Når jeg da forklarer at vi ikke ønsker oss barn, får mange et usikkert blikk i øynene, og flere presterer å si at «ja, ikke nå nei! Bare vent!». I grunn gjør det utsagnet meg ganske så irritert; ja, såklart går det an å endre mening! Såklart kan jeg om ti år få superlyst på barn! Men, jeg føler også at et slik utsagn ikke hører hjemme noe sted. At det overkjører meg, oss, og våre valg. Våre ønsker om hvordan vårt liv skal være, våre meninger og drømmer.  At et sånt ønske ikke kan bli tatt seriøst. Som om det ikke er lov å velge bort en sånn ting?

Jeg mener at så lenge vi godtar at andre velger å få barn, burde også vårt valg bli godtatt på lik linje. Å ikke gå de tradisjonelle veiene i livet burde være mer stuerent enn det per dags dato er, og det å velge et barnfritt liv burde være helt ok. Eller?

Blogger jeg leser, topp ti!

(i helt tilfeldig rekkefølge)

http://blog.ponypeople.nl
ponypeople
Farger, dyr, nips, natur og fantastiske illustrasjoner!

http://etdrysskanel.wordpress.com
etlitedrysskanel
Fine venninne-Synne; Paris, hverdagssmil, detaljer, mat og alt godt livet har å by på

http://divaakira.com
divaakira
Gode venninne-Rakel; Vintage, klær, nips, mat, hunden Smokey, interiør og innkjøp

http://bananaforever.blogspot.no
kaniita
Interiør, farger, mat, kreativitet til tusen, puser og morsom tekst

http://koffeine.wordpress.com
koffeine
Fine Ine; Reflekterende tekster, frokost, baby i magen, blomster og hverdagslykke

http://www.thedaintysquid.com
thedaintysquid
Farger, katter, personlig stil, baking, natur, negldesign og vintageskatter

http://siljesreise.com
siljesreise
Flotte venninne-Silje; Vegansk og glutenfri mat, katter og arbeidet med å gi ut sin egen kokebok!

http://www.loveelycia.com
loveelycia
Personlig stil, farger, baby i magen, katter, inspirasjon

http://xmauix.com
xmauix
Flotte venninne-Linda: Sminke, kosmetikk og personlig stil, reiser, hverdagslykke og dyr

http://blogg.tinekatrine.com
tinekatrine
Vegansk mat, reiser, dyr/dyrevern, hverdag og livsglede

Translation:
Top ten blogs I read!

Ansiktspleierutine, våren 2013

Fikk spørsmål fra en leser om jeg kunne lage et oppdatert innlegg på hvilke Lushprodukter jeg bruker i ansiktspleierutinene mine for tida! Det kan jeg såvisst, og her kommer det:

Ettersom jeg jobber på Lush (og eeelsker produktene våre!), bytter jeg ofte ut rutinene mine, og liker å prøve ut nye ting. Denne rutinen har jeg holdt mer eller mindre fast ved siden i høst (med innslag av litt mer fuktgivende produkter mens kulda sto på som verst), og synes det fungerer veldig bra på sånn huden min er for tida:
fjes2013
9 to 5:
Supermild og herlig rensemelk som fjerner alt av sminke og smuss, uten å svi eller irritere. Bruker denne morgen og kveld på en bommulspad, og den etterlater huden myk, ren og klar. Passer alle hudtyper, og er særlig fin for sensitiv hud. Full av mandelmelk som er rikt på vitamin A (=gir glød og gjør huden glatt). Fantastisk alternativ til renseservietter fulle av ulumskheter!

Tea Tree Water:
Tonervann som jeg bruker på en bomullspad for å fjerne 9 to 5, morgen og kveld. Denne er fin for uren og fet hud. Inneholder antibakteriell og balanserende teatreeolje, pluss oppfriskende grapefrukt.

Vanishing Cream:
Lett ansiktskrem som trekker fort inn, med balanserende lavendelolje og fuktgivende jojobaolje. Passer utmerket på kombinasjonshud, uren hud og/eller fet hud. Perfekt å blande med colour supplements for en lett farget dagkrem.

Jackie Oates:
Vi kaller dem Colour Supplemenst; de kan brukes som en foundation direkte på huden, eller blandes med en ansiktskrem for å få en farget dagkrem. Jevner ut hudtonen uten å tette porer. Jackie Oates er den lyseste vi har (kommer i andre fargetoner også), og inneholder sheasmør for fuktighet, samt havremelk, honning og aloe vera for å kjøle ned huden og redusere rødhet.

Ocean Salt:
Ganske grovkornet saltskrubb som jeg bruker et par ganger i uka. Nydelig etter trening, eller for en ekstra oppkvikkende morgendusj takket være lime dynket i vodka! Den er antiseptisk, fjerner død hud og strammer opp. Samtidig har den fuktgivende avokadosmør, ekstra virgin kokosnøttolje og sjøgress, for å lage en perfekt balanse mellom å tørke ut og fukte huden. For meg er blandingen helt perfekt! Skrubben kan også brukes på kroppen :-) Passer for normal til fet hud, og bør ikke brukes for ofte. Sensitiv og tørr hud bør styre unna, da denne kan bli for grov og sterk!

Emotional Brilliance

Fikk spørsmål om jeg kunne vise fram Emotional Brilliance-sminka mi, og såvisst kan jeg det!:
IMG_5905

Emotional Brilliance er en vegansk, fersk, håndlaget sminkeserie, med lite emballasje og i hovedsak naturlige ingredienser, som Lush lanserte i sommer. Den består i hovedsak av leppestifter, øyeskygger og eyelinere, men har også maskara, transparent pudder og såkalte skin tints. En del av dette har jeg fått i staffbox eller i konkurranser vi har hatt på jobb, så ikke alt er blitt kjøpt inn av egen lomme, hehe!

Maskaraen Eyes Right og pudderet Emotional Brilliance bruker jeg hver dag. Bruker også gullglitterlineren Fantasi, den lyseblå/turkise lineren Ro og leppestiften Besluttsom mye. Lurer dere på noe angående sminka, er det bare å fyre løs i kommentarfeltet!

Har dere testet ut sminkeserien enda? Og i så fall; hva synes dere? :-)

Translation:
My Emotional Brilliance collection! Go to lush.com, click on your flag, and read more about it!

Om Åsmunds dreads, av Åsmund

Jeg har fått noen spørsmål om å lage et innlegg om Åsmunds dreads, og det skal dere få! I stedet for at jeg babler en hel masse om Åsmunds hår, skal han få skrive dette innlegget selv :-) Har dere spørsmål er det bare  slenge de ut i kommentarfeltet, så svarer vi!

Fra naturens side har jeg stritt og tykt hår, og etter å ha latt det gro siden før vi flytta til Oslo (august 2009), var jeg våren 2010 ganske lei av den kjedelige frisyren. I et par måneder funderte jeg på hva jeg skulle gjøre med håret, og fant etterhvert ut av at jeg ville få meg dreads! Noe ina, som synes det var veldig kult, støttet fullt ut!

23. april 2010 dro jeg til et studio som lager dreads (vil ikke nevne navn her, for av nyere erfaring har de tidvis en ganske uproff profil når det gjelder service), og fikk dreadet mitt eget hår inn i dreadextensions av ekte hår tilnærmet min egen hårfarge. Jeg gikk da fra halvlangt hår til dreads, som dette:

Å ta dreads var noe av det vondeste jeg har opplevd, men absolutt verdt det. De første tre-fire nettene med dreads fikk jeg ikke sove, for hodebunnen var skikkelig sår, og smerten vedvarte i 2-3 uker. Grunnen til at det gjorde så vondt var at håret mitt var såpass kort da jeg tok dem, og derfor måtte det dreades ekstra stramt (hadde vært mindre smertefullt om håret var lengre i utgangspunktet, altså). Den første tida var dreadsene stramme, og sto litt hit og dit, men etter en tid ble de sånn jeg liker dem. Her er bilder med ca et års mellomrom:

En av fordelene med dreads er at håret ikke blir fett, så jeg vasker det ikke oftere enn tre-fire ganger i måneden. Det tar i overkant av et døgn før håret tørker (dreadsene blir også skikkelig tunge når de er våte!), og det utgjør ikke noe forskjell på hvordan de ser ut og er om jeg vasker dem oftere. Å få flytende sjampo fordelt i dreads er ikke så lett, for man behøver ekstremt mye sjampo, og det er ikke lett å få jobbet den jevnt ut i håret uten å bruke halve flaksa. Derfor sverger jeg til sjampobarene fra Lush, og det siste året har jeg holdt meg til den som heter New (ekstra stimulerende ingredienser for hodebunnen i den, noe som er bra i forhold til dreads). Sjampo i fast form er ekstremt mye lettere å fordele jevnt i håret/hodebunnen, og man slipper å bruke mer enn man trenger:

Et par bilder fra våren i år:

Etter at jeg fikk dem, har jeg ikke gjort stort for å vedlikeholde dem. Det håre som vokser ut, dreades naturlig inn i de eksisterene dreadsene, og det er en del løst hår innimellom dredsene. Håret har blitt såpass langt på de to og et halvt årene jeg har hatt dem, at mange av extensions har jeg tatt ut. Ideelt sett burde jeg ha fått dreadet håret på nytt, men det i seg selv vil bli tidkrevende, dyrt og vondt, og er derfor noe jeg rett og slett ikke gidder. Jeg bruker uansett nesten alltid å ha håret oppsatt, og da synes jeg de ser kule ut sånn som de er nå (noe også ina er enig i, hehe!). Her er et bilde av dem utslått, tatt for et par dager siden:

Repost: Litt om å være avholds

Vi nærmer oss julebordstid og høysesong for alkoholforbruk, og mange av dere søker på ting som f.eks «å være avholds» i google, for så å dumpe rett inn på bloggen min. Derfor tenkte jeg at jeg ville poste dette innlegget igjen, som en liten påminnelse til dere der ute som kanskje sliter litt med å ta et valg på denne fronten. Innlegget ble originalt postet 1. mars i år.

Jeg er 21 år og avholds. Avholds til alkohol, avholds til tobakksprodukter, avholds til narkotika.
Å si nei til de to sistnevnte er ikke uvanlig i våre dager, men å være over tjue år og ikke drikke alkohol er ikke like normalt. I dette innlegget tenkte jeg å skrive litt om hvordan det for meg er å være avholds til alkohol.

Som ungdom (hæ, er jeg voksen nå??) opplevde jeg ikke noe mer eller mindre drikkepress enn andre; jeg var bare tidlig ute med å si neitakk, og med å ta et standpunkt. Jeg begynte rett og slett aldri å drikke. Ikke det at jeg ikke har smakt, for det har jeg. Hvordan alkohol smaker vet jeg godt! Men, jeg forelsket meg allikevel aldri i tanken på å skulle drikke alkohol. Venner og kjente rundt meg begynte å feste og drikke, men det var allikevel ikke noe som fristet meg. Og det har jeg heller aldri opplevd blitt dømt for, i alle fall ikke som jeg har fått med meg. Enten reagerer folk såvidt når jeg takker nei til alkohol og forklarer at jeg er avholds, eller så kommer det en remse med skryt og beundrende ord. Negativitet rundt det å være avholds kan jeg aldri huske å ha opplevd.


Fuglebrus (julebrus) hos Kaffefuglen. Akloholfri & fin!

For meg smaker alkohol vondt, uansett hvor søt og frisk en drink er, eller hvor kald ølen er. Alkoholsmaken er der og gjennomsyrer alt. I alle fall i min munn. Alkohol koster mye penger, og tanken på å være beruset og miste kontroll gjør meg nervøs. Noen opprivende og fæle ting som følge av alkohol har jeg aldri opplevd, men å se hvor mye negativt fyll kan føre til, gjør meg ikke akkurat mer fristet til å ta del i alkoholens verden. Venner og kjente som har opplevd meg i lystig lag kan skrive under på at jeg ikke behøver en dråpe alkohol for å være utadvendt, fjasete, lattermild, høyrøstet og hyper. Det klarer jeg helt fint på egenhånd, klinkende edru! Fylleangst og fyllesyke slipper jeg også lekende lett unna, så hvorfor skal jeg da drikke?

Å drikke eller ikke er et personlig valg, og det bør bli like mye respektert å være avholds som å være en som drikker. Så og si alle mine venner og alle i familien min drikker, så for meg er det ikke noe jeg er totalmotstander av og ser ned på. Det er bare ikke noe for meg! Jeg oppfordrer alle til å ta et valg, og å være stolt av det valget. Ikke vær redd for å gå nye og uvante veier, ikke vær redd for å være deg selv 110% alltid, ikke vær redd for å sette grenser. Enten det er med eller uten alkohol. I vår tid burde det være lov :-)

Translation:
A text about being 21 years old and not drinking alcohol, smoking or doing drugs, and why it’s so important to make the choice that’s right for YOU, and not the choice «everyone» wants you to make 

Velkommen inn!

Badet vårt og gangen. Gangen er ikke helt ferdig enda (skal henge opp speil og litt sånt!), men veldig praktisk og grei med skohylle og kleshengere. Mye større enn vår forrige gang! Badet har veldig grei størrelse, stort speil, greit med skapplass, fin dusj og (!!!!) vaskemaskin! Sjuuuukt luksus etter tre år med vaskekjeller!:

Dette er utsikten når jeg står i gangen og titter inn i stua. Til venstre står pulten min, deretter sofakrok, vindu og terrassedør (terrassen er 9 kvm! Den får dere se en annen gang, for den er ikke helt «ferdig»). Der ved globusen helt til høyre, hvor de gule gardinene på sort gardinstang henger, er soverommet. Soverommet har skyvedør. Superkjekt!:

Vitrineskap og pult, samt litt sofakrok. Pulten er min stolthet! Den var innflyttingsgave fra mormor:

Hvor alle pyntetinga kan få stå til utstilling, og hvor jeg blogger fra i skrivende stund:

Sofakroken. Sofaen og de to stolene låner vi av dem vi leier leiligheten av. Jeg elsker dem!:

Planter ved vinduet ut mot terrassen:

TVbenken sett fra salongbordet. Inn til venstre ser dere soverommet, og til høyre, rett utenfor bildet, er døra inn til Åsmunds arbeidsrom. Åsmund har nemlig fått sitt eget rom til data og Warhammerfigurene sine! Han er ikke helt ferdig med innredning der enda, så hans rom får dere også se seinere:

Spisestuebordet. Love it! Til høyre er gangen, til venstre kjøkkenkroken. Lysekrona er også noe vi låner:

Kjøkkenet! Til venstre ser dere såvidt kjøleskapet som er digert (i forhold til vårt gamle hybelkjøleskap i ministørrese) med innebygd fryser. Ellers mangler det som dere kanskje ser en skapdør rett ved komfyren. Den skal skrues opp igjen så fort vi får tatt en ny IKEA-tur og kjøper nye skruer. Skapplassen er det absolutt ikke noe å si på, og vi er veldig fornøyde med at vi nå har en vask hvor vannet blir varmt med en gang man stiller det inn, hehe!:

Soverommet, sett fra klesskapene. Vi har hvert vårt store klesskap, som på tross av alt tøyet jeg har, ikke en gang ble halvfullt. Veggklistremerket med fuglene fikk jeg fra Urban Walls (http://www.etsy.com/shop/urbanwalls), og det dekker mye av soverommsveggen:

Kjolestativ (hurra!), helfigursspeil (endelig!) og kleskommode, sett fra sengeenden. Til høyre ser dere ut av terrassedøra på verandaen:

I tillegg har vi en oppbevaringsbod på terrassen, og en på Åsmunds rom. Med andre ord har vi masser av oppbevaringsplass! Endelig :-) Vi trives allerede utrolig godt her!

Teatime!

Å si at jeg er glad i te er en underdrivelse, og jeg har en del av det! Jeg passer på at jeg til enhver tid ikke har mer enn jeg klarer å få brukt, så teen ikke blir dårlig, men allikevel blir det en del forskjellig. Se bare her!:

Tre poser fra Palais des Thés helt til venstre i bildet, med te i løsvekt: Chai, Noix de Coco, og Thé du Hammam. I de tre fine teboksene (alle fra Palais des Thés) er det også te fra Palais des Thés;  Fleur de Geisha i de to med kirsebærblomster på, og i den med gullfisk oppbevarer jeg Tropical Wu Long. Den grønne esken med tekoppen på er det grønn sitronte fra Tesco oppi, og esken ved siden av inneholder peppermyntete, også fra Tesco. Av de enslige posene (som jeg såklart har masse mer av!) er det fire tetyper fra Pukka, fått fra bloggsponsor Kipekee; Three Tusli, Refresh, Morning Time og Harmonise. Posene det står Örtete og Jasmin på er kjøpt i en matbutikk i Sverige. Hvit te med granateple fra London Fruit & Herb Company i rosa pose er kjøpt på helsekostbutikken Life, og i gul pose ligger Twinings Earl Greay Lemon som jeg fikk på hagefesten hvor vi feiret Dronning Elizabeth II. Posen med en navnlapp på helt øverst til høyre i bildet er en jasmin og appelsinte fra Starbucks, og den helt anonyme er Twinings Earl Grey Organic.

Jeg drikker nok sånn ca en kanne te om dagen nå på sommeren, og på vinteren sikkert det dobbelte. Det går aller mest i Fleur de Geisha og Thé du Hammam, samt Earl Grey Organic, som er de absolutte favorittene :-) Jeg drikker alltid te bar, det vil si uten søtning, melk eller annet tilsatt. Unntaket er Chaite, som smaker best med varm melk oppi. Aller helst drikker jeg te brygget i tekanne, men kan godt brygge te rett i tekoppen også. Så nøye på det er jeg ikke!

På sommeren koser jeg meg også gjerne med hjemmelaget iste! Da brygger jeg bare te i løsvekt (bruker da Geisha, Hammam eller Tropical Wu Long, fordi alle disse er milde og naturlig har litt floral sødme) i iskaldt vann med isbiter oppi, og lar teen trekke i ca en halvtime.

Litt om å være avholds

Jeg er 21 år og avholds. Avholds til alkohol, avholds til tobakksprodukter, avholds til narkotika. Å si nei til de to sistnevnte er ikke uvanlig i våre dager, men å være over tjue år og ikke drikke alkohol er ikke like normalt. I dette innlegget tenkte jeg å skrive litt om hvordan det for meg er å være avholds til alkohol.

Som ungdom (hæ, er jeg voksen nå??) opplevde jeg ikke noe mer eller mindre drikkepress enn andre; jeg var bare tidlig ute med å si neitakk, og med å ta et standpunkt. Jeg begynte rett og slett aldri å drikke. Ikke det at jeg ikke har smakt, for det har jeg. Hvordan alkohol smaker vet jeg godt! Men, jeg forelsket meg allikevel aldri i tanken på å skulle drikke alkohol. Venner og kjente rundt meg begynte å feste og drikke, men det var allikevel ikke noe som fristet meg. Og det har jeg heller aldri opplevd blitt dømt for, i alle fall ikke som jeg har fått med meg. Enten reagerer folk såvidt når jeg takker nei til alkohol og forklarer at jeg er avholds, eller så kommer det en remse med skryt og beundrende ord. Negativitet rundt det å være avholds kan jeg aldri huske å ha opplevd.


Fuglebrus (julebrus) hos Kaffefuglen. Akloholfri & fin!

For meg smaker alkohol vondt, uansett hvor søt og frisk en drink er, eller hvor kald ølen er. Alkoholsmaken er der og gjennomsyrer alt. I alle fall i min munn. Alkohol koster mye penger, og tanken på å være beruset og miste kontroll gjør meg nervøs. Noen opprivende og fæle ting som følge av alkohol har jeg aldri opplevd, men å se hvor mye negativt fyll kan føre til, gjør meg ikke akkurat mer fristet til å ta del i alkoholens verden. Venner og kjente som har opplevd meg i lystig lag kan skrive under på at jeg ikke behøver en dråpe alkohol for å være utadvendt, fjasete, lattermild, høyrøstet og hyper. Det klarer jeg helt fint på egenhånd, klinkende edru! Fylleangst og fyllesyke slipper jeg også lekende lett unna, så hvorfor skal jeg da drikke?

Å drikke eller ikke er et personlig valg, og det bør bli like mye respektert å være avholds som å være en som drikker. Så og si alle mine venner og alle i familien min drikker, så for meg er det ikke noe jeg er totalmotstander av og ser ned på. Det er bare ikke noe for meg! Jeg oppfordrer alle til å ta et valg, og å være stolt av det valget. Ikke vær redd for å gå nye og uvante veier, ikke vær redd for å være deg selv 110% alltid, ikke vær redd for å sette grenser. Enten det er med eller uten alkohol. I vår tid burde det være lov :-)

Tre år har gått..

Tenk, tidlig februar måned for tre år siden bestemte jeg meg om å legge om livsstilen.

Vår og vinter 2008

Fra en ekstremt inaktiv livsstil fylt med godteri og massevis av søppelmat hver dag, til en hverdag fylt med normalt sunn og variert mat, mosjon og innføring av godterilørdag (flesklaurdag, hihi). Jeg vant helsa tilbake, og kroppen krympet tilbake til normalen sin. Å ta det valget er noe av det beste jeg har gjort i livet, og jeg håper jeg kan være til inspirasjon for andre som er i situasjonen jeg var i. En sunn inspirasjon!


Sommer 2008

Strekkmerker og litt løs hud her og der sitter igjen som minner på tida som var, men hadde jeg kunnet reise tilbake i tid, til før jeg begynte den usunne livsstilen, ville jeg ikke endret på noe. Å ha denne opplevelsen ryggsekken er noe jeg ikke ville ha vært foruten! Et eget innlegg om livsstilsendringa mi, skrevet for en god stund siden, kan leses her


Sommer 2008 og vinter 2009

Oppdaterte bilder av øresmykkesamlinga

Åsmund og jeg har strukket hullene i ørene våre til 16 mm, og her er smykkesamlinga vår per dags dato:

Åsmunds smykker er de helt til høyre i bildet, øverst og i midten. Resten er mitt, hoho :-) Alle smykkene er kjøpt på/gjennom Pinpoint, eller fått i gave fra Pinpointjentene mine. Tipp topp kvalitet og laget for hånd. I slutten av mars skal vi (Pinpoint) på A.P.T.P.I.-messe i Milano, og da blir det nok flere smykker til boksen!


Vekter fra Gorilla Glass


Hjertevekter i messing fra Diablo Organics


Brannmaneitplugger!


Glasstunneler i fargen honey og Power Plugs (svenskepluggene, hihi), Gorilla Glass


Nøkkelhullvekter med striper, Gorilla Glass

Bilder fra vårt lille krypinn, januar 2012

Kjøkkenkroken vår har heldigvis mye skap- og benkplass, men dessverre veldig lite kjøleskap/fryseplass:

Detaljer fra kjøkkenbenken over kjøleskapet. Plastikkboksen med epler på og ris oppi er en favoritt!:

Sett fra kjøkkenbordkroken. Døra med Beatles på fører ut i gangen. Masse kort og bilder på veggene:

Spisekroken vår:

TV- og sofakrok. I sofaen blogger jeg, og bak sofaen er Åsmunds datakrok:

Detaljer fra vinduskarmen ved terrassedøra:

Dusjhylla fylt med litt av Lushproduktene våre:

Hylla over vasken på badet, ved speilet:

Soverommet sett fra klesskapet:

Soverommet sett fra hodeenden av senga:

Bilde av; Øresmykkene mine


Et lignende innlegg postet jeg 31. desember 2010, og det kan dere se her

1. Akrylplugger fra Wildcat. Fikk dem i julegave av Linda-fina
2. Skineyelets/silikontuneller fra Kaos Softwear, fått i gave av Christiane (Vi selger Kaos Softwear på Pinpoint!)
3. Treplugger fra Omerica Organic, fått i bursdagsgave av Mari-fina
4. Spesiallagde vekter fra Gorilla Glass, kjøpt gjennom Pinpoint
5. Single flare glasstuneller fra Gorilla Glass (ønsker meg disse i double flare!), kjøpt på Pinpoint
6. Blå og gule Power plugs fra Gorilla Glass, kjøpt på Pinpoint
7. Limited Green brindal flower-plugger fra Gorilla Glass, fått i julegave av Christiane
8. Spiraler i blodtre fra Pinpoint. Husker ikke produsenten, men selges de på Pinpoint er de av god kvalitet ;-)
9. Lifesaver plugger fra Gorilla Glass, fått av Christiane i bursdagsgave
10. Dråpeformede med striper fra Gorilla Glass, kjøpt gjennom Pinpoint
11. Stripete plugger fra Gorilla Glass, fått i julegave av Mari
12. Color front i fargen Sky Blue fra Gorilla Glass, kjøpt på Pinpoint
13. Syntetiske turkiser i «mayadesign» fra Tawapa
14. Brannmaneitplugger fra Glasswear, kjøpt på Pinpoint
15. Limited Dichro plugs/glitterplugger fra Gorilla Glass, fått i gave av Christiane
16. Keyholevekter fra Gorilla Glass, kjøpt gjennom Pinpoint
17. Maya-eyelets i opalitt fra Tawapa. Disse fikk jeg i gave av Christiane

 

Litt innkjøp siden sist

Etter Pinpointjobb igår, møtte jeg Lushkollega Maria, og sammen gikk vi på sjåpping. Jeg hadde noen ting som måtte kjøpes fra Lush, nemlig de jeg la ut bilde av i ønskelista for noen dager siden. Kokos og vaniljesjampo for massemasse fukt og for å gjøre krøllete hår nydelig, Veganesebalsam for glans og mykhet (jeg bruker balsamen Retread i tillegg), kiwisåpa Miranda til å ha på vasken på badet og en bit av sitronsåpa Bohemian til å ha ved kjøkkenvasken. Mmmm!:

Dessuten har jeg fått meg et par nye plugger til samlinga mi! Disse er syntetiske turkiser i sten fra produsenten Tawapa:

Se så fint de matcher de andre piercingsmykkene, da:

Om min storesøster

Så lenge jeg kan huske har jeg kalt henne RC. Hele seks år skiller oss i alder, og ulikhetene stopper ikke der. Hun har kastanjebrunt hår og skinnende brune øyne. Hun studerer til å bli diakon, og er sterk i sin kristelige tro, som eneste religiøse i vår nære familie. Født i vektens tegn, og har en personlighet deretter. Dessuten forelsker hun seg i jenter i stedet for gutter, drikker alkohol i lystige lag og er avhengig av en rullestol for å komme seg rundt. Jepp, verdens beste storesøster er en rullestolbruker.

Da RC ble født to måneder før termin, sluttet den lille kroppen hennes å fungere. Hun stoppet å puste, og hjernen var uten oksygen i et par minutter, noe som fikk følger; Riktignok hadde hun fått livet i gave, men kom ut av det hele med handicapet Cerebral Parese (CP). Fra den dag har hun alltid vært en skikkelig fighter, og handicapet har aldri stoppet henne i å følge drømmene og å nå målene sine.

Fordommene er mange; De aller fleste av oss ser ei jente i en rullestol, en «stakkar», en som det er synd på. At hun ikke kan løpe 60 meteren, eller stå på slalom er det eneste som er forskjellig fra henne, og en som kan bruke bena som han/hun vil. Handicap’et sitter i bena, og i hodet er hun 110% frisk og mer oppegående enn de aller fleste jeg har møtt i hele mitt liv. Se for deg at den mest oppegående personen du kjenner ikke kan bruke bena sine? Sånn er det i dette tilfellet.

Selvom jeg hjalp henne med å få til praktiske ting hun ikke klarte da jeg var liten, var det aldri noe jeg så på som negativt da vi vokste opp sammen. Sånn har det bare alltid vært, sånn skal en storesøster være i min verden. RC har på mange måter vært et forbilde for meg fra jeg var liten. En jeg har sett opp til på så mange områder! Hun har alltid vært ekstremt utadvendt og supersosial. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt at «hvor i huleste får hun energien fra?!». Dessuten har RC alltid vært genuint åpen og positiv i møte med nye mennesker, noe jeg har beundret henne dypt og mye for. Hun har stått på for det hun tror på, kjempet med nebb og klør for sine rettigheter, og midt oppi det hele vært positiv og veldig sta. Jeg har lært mye av henne, og det er jeg evig takknemlig for!

Hinderene er så mange og så store når du er født annerledes, men det har aldri stoppet RC. Som hun sier «Man får bare gjøre det beste ut av det»! Mamma og Pappa har aldri gjort forskjell på oss, og aldri sydd puter under armene våre. Vi har fått klar beskjed om at vi skal være oss selv 110%, og være stolt av det. At det å være annerledes absolutt ikke er noe negativt. For meg har det gjort at det å kle seg litt annerledes har falt helt naturlig, og takket være min oppvekst har jeg lært at vi alle er like mye verdt. Når det er sagt kan jeg når som helst få en «streit» stil og se «normal» ut, men RC kan aldri reise seg fra rullestolen og late som ingenting. Hennes annerledeshet kan ikke skjules, og det burde den heller ikke. Som samfunn burde Norge bli flinkere til å tilrettelegge for handicappede, og til å se dem som mennesker og ikke en belastning, sånn som det så alt for ofte dessverre blir. Annerledeshet skal ikke være et hinder.

Jeg håper med dette innlegget å åpne øynene deres litt; fordi noen ser annerledes ut, og kanskje sitter i en rullestol, betyr det ikke at det ikke er et flott menneske på innsiden! Dere må heller aldri være redd for å stå for det dere mener, gå deres egne veier eller være stolt av den dere er. Vi er alle forskjellige, har alle forskjellige talenter, tanker og drømmer. Livet er for kort til å være grått, og også absolutt for kort til å ikke nyte hvert eneste sekund, og å være den du er!

Ansikt

Jeg er absolutt avhengig av å rense ansiktet hver morgen og kveld, og siden senhøst i fjor har jeg brukt rensemiddelet «Angels on Bareskin», og jeg er knallfornøyd. Som ansiktskrem passer «Skindrink» meg perfekt nå på vinteren, ettersom den gir massevis av fukt til min tørre vinterhud! Begge fra Lush

Hver kveld bruker jeg «Breath of Fresh Air»-toneren også, etter å ha renset ansiktet, og før jeg tar på fuktighetskrem. Om det har hatt noe effekt er vanskelig å si, men jeg synes uansett det er deilig med noe nedkjølende i ansiktet etter en lang dag. Tidvis får jeg kviseutbrudd, og da smører jeg på litt «Grease Lightning», som er super på å tilintetgjøre dem. Begge fra Lush

Tidligere i år svei jeg av endel penger på å investere i ordentlig sminke, som skal være bedre for huden enn det jeg tidligere har brukt. Fredrik & Louisa på Byporten Shopping hadde salg på starterkit’et fra bareMinerals, og da slo jeg til. Jeg er veldig fornøyd med sminken, og synes den dekker fint, samtidig som den ikke ser ut som en «maske»

Øyebrynene mine farger jeg med en øyebrynspenn fra H&Ms eget merke, og den hvite eyelineren jeg bruker på våtkanten er også fra dem. Gulleyelineren og mascaraen (som jeg er superfornøyd med!) er fra MAC, og det samme gjelder den knallgule øyeskyggen og basen til å smøre på øyelokket før man tar på øyeskygge. Den turkise og vannfaste flytende eyelineren er fra GOSH, men MAC har en helt maken som jeg har brukt tidligere :-)

Hverken Lush, bareMinerals, MAC, H&M eller GOSH driver med dyretesting i følge Dyrevernalliansen

Om forskjellen på ørepistol og piercing

De fleste av oss har vel vært innom frisørsalongen og fått skutt hull i ørene, og for mange av oss har det gått helt fint. Men, etter å ha jobbet på Pinpoint i ett år har jeg dessverre møtt alt for mange som har vært skutt i med ørepistol som ikke har det like kjekt. Skjeve hull, hull som aldri helt gror, infeksjoner og hevelser som velter seg over øredobben er bare litt av det jeg har sett. Jajo, du kan kjapt og greit få noen ekstra hull i kroppen for en billig penge hos den som klipper håret ditt, men jeg håper dere tenker dere litt nøyere om før dere drar dit for å pierces etter og ha lest dette. Legg heller litt penger i det; det er ikke «bare» hull i ørene- det er piercinger, på lik linje med alle hull man lager i kroppen, og bør bli tatt like seriøst. Jeg sier som våre svenske kolleger i Calm Bodymodification i Stockholm; Om du går till frisören för att göra en piercing, går du då till piercaren för att klippa håret?

Hår og utseende gjennom tidene

Mamma likte å kle meg opp i klær i fine farger, og så fort jeg fikk bestemme selv hva jeg ville kle meg i fortsatte jeg der hun slapp. Fargerik har jeg vel egentlig alltid vært, med bittesmå unntak. Da jeg var 9-10 år gammel var jeg i en skikkelig «guttejente»-periode hvor jeg hadde suuuperkort hår (typ nesten ikke hår), gikk med caps og gutteklær. Heldigvis gikk det over veldig fort! Som 11-12 åring var jeg innom en svartkledd periode, men den forsvant heldigvis også like fort som den kom, og de fargerike klærne var tilbake på plass. Da jeg som konfirmant (bildet helt nederst til venstre er faktisk fra konfirmasjonen min!) endelig fikk lov til å farge håret ble det knallrødt samme kveld, og etter det har også håret mitt fått en smak av regnbuen, hihi. Fargerik har alltid vært stikkordet, og stilen min bare utvikler seg for hver måned og hvert år som går. Jeg kan ikke se for meg at jeg noen gang vil bli en «A4″-person i klesveien, men hvem vet? Per dags dato elsker jeg i alle fall å kle meg i klær og farger som får meg til å smile, og som får meg til å føle meg fin. Som får meg til å føle meg som meg! Her er et knippe bilder:

Og husk; Det viktigste er ikke å skille seg ut, passe inn i en spesifik stilsjanger eller å kle deg som du tror andre vil du skal kle deg. Det viktigste er å kle deg som du vil, som du synes er fint, og som du trives med! Enten det er dongribukse og en slitt hettegenser, solgul polkadottkjole og røde lakksko eller nagler og svarte korsetter. Alt er lov, så lenge du liker det og trives :-) Dagens/nattens lille visdomsord!

By request; mine strukkede ører, pluss smykker

Dette innlegget vier jeg til mine strukkede ører som jeg stadig vekk får spørsmål om! Hei smykkeløse øre!:

Jeg begynte å strekke det ene hullet i øret mitt da jeg var 17 år gammel, og det andre da jeg var 18 år. Jeg brukte god tid på det, og lenge var jeg på 12 mm. Etter å ha lengtet etter litt større hull i ørene strakk jeg dem i løpet av sommeren/høsten i år opp til 16 mm, og nå er jeg superfornøyd, og i mål :-) Det er viktig å tenke seg godt om før man begynner å strekke ørene; Du har ingen garanti for at hullene vil «trekke seg sammen» og bli «normale» igjen, uansett hvor lite du strekker! Alternativet blir da en ørerekonstruksjon hos en plastisk kirurg, noe som ikke er veldig billig, og ikke alltid blir like fint.. Les mer om ørestrekking her.

Så, når jeg var kommet til 16 mm var det bare å kjøpe inn smykker i fleng! Øresmykkene mine legger jeg penger i, for å få best mulig kvalitet på dem, og alt jeg kjøper kjøper jeg gjennom jobb/Pinpoint. Her er samlinga til nå:

1. Blå og gule Power plugs fra Gorilla Glass. Bedre kjent som Svenskepluggene :-) 2. Maya-eyelets i opalitt fra Tawapa. Disse fikk jeg i gave av min Pinpoint-sjef, Christiane 3. Single flare glasstuneller fra Gorilla Glass. Disse er av det designet vi vanligvis bruker når vi strekker ører på Pinpoint 4. Limited Dichro plugs/glitterplugger fra Gorilla Glass, fått i gave av Christiane 5. Akrylplugger fra Wildcat. Fikk dem i julegave av Linda-fina 6. Skineyelets/silikontuneller fra Kaos Softwear, fått i gave av Christiane 7. Limited Green brindal flower-plugger fra Gorilla Glass, fått i julegave av Christiane 8. Stripete lyseblå/lysegrønne plugger fra Gorilla Glass. Disse fikk jeg i julegave av Mari-fina 9. Makene til nummer åtte, bare at disse er dråpeformede! Også fra Gorilla Glass :-)

Om det nye håret :-)

Fikk spørsmål om jeg kunne skrive litt om det nye håret mitt, og det kan jeg såklart gjøre! Dreadsene er laget av Rannveig, jenta bak www.icydreads.com (IcyDreads har også en gruppe på facebook! Bare å søke etter dem der). De er double ended og syntetiske, altså ikke av ekte hår, og festet superstramt med tre strikk hver. Alt ettersom hvor godt jeg tar vare på dem, vil de bli sittende i alt fra én til fire måneder, sånn cirka. Når jeg velger å ta dem ut, kan jeg spare på dem, for så å sette dem inn igjen seinere! Rannveig pleier, etter hva jeg vet, å ta 1100 kroner for ett sett med dreads til hele hodet, men siden jeg bare skulle ha til halve hodet, fikk jeg halv pris. For 500 kroner ekstra fester hun dem i håret for deg, og det ville jeg veldig gjerne få hjelp til. Med andre ord betalte jeg 1050 kroner, noe som absolutt er en god pris! Hun brukte en snau time på å feste dem for meg. Konklusjon: Jeg er superfornøyd!

Åsmund

Små kyss i nakken, eller en hånd som stryker meg over ryggen, mens jeg sitter konsentrert foran dataskjermen. En som er like sta som meg, men som allikevel aldri legger opp til en krangel, bare fordi han synes krangler er unødvendige og dumme, og at man heller bør snakke sammen om problemer. Smart som få, og med en praktisk og logisk sans som overgår det meste. Til tider fungerer han som et leksikon, hihi. Han holder meg oppe når jeg er nede, og har lært meg å tenke positivt selv om alt er teit og elendig. Tålmodigheten jeg mangler, har han i bøtter og spann! Han vet mer om meg enn det jeg selv gjør, og han sier alltid de rette tingene når det trengs. Humoren hans/vår, får meg til å knekke sammen i latterkramper rett som det er, og jeg har ikke tall på alle de gangene han har fått meg til å le så jeg rett og slett gråter. Å stole på han vet jeg at jeg kan (og vel så det), og det er ikke sjeldent jeg er så heldig å komme hjem til ferdig middag, eller unnagjort oppvask. Å bidra på hjemmebane er en selvfølge; Samme er det å holde hånden min når vi går ute sammen, kysse meg myktmykt når jeg minst venter det og å gi meg de varmeste klemmene i verden. Du er den vakreste jeg vet om, både utenpå og inni, og jeg elsker deg så det nesten gjør litt vondt i blandt <3

Om Timmi

Jeg fikk for ikke lenge siden spørsmål fra en av dere om jeg ikke kunne skrive et lite innlegg om Timmi-pus, og hvorfor ikke? Han er jo tross alt verdens beste pus! Så derfor;

Timmi ble født 26. januar 2003 i Larvik hos ei oppdretter, som ga han navnet Timiquan, og er av rasen Maine Coon. Maine Coon er også kjent som amerikansk skogskatt, og er den største tamkatterasen i hele verden, tenk! En dag tidlig i mai 2003 hentet vi Timmi hjem til oss, og han var en ganske sjenert og litt småredd pus de første dagene. Men, med masse kosing ble han etterhvert mer fortrolig, og det tok ikke lang tid før han fikk komme ut å kjenne grønt gress under potene for aller første gang. Oppdretteren ville nemlig at vi skulle ha Timmi som innekatt, men det er og var et ikkeksisterende ord i vår familie. Timmi har vokst opp til å bli en skikkelig kosekatt med masse personlighet. Han er utrolig menneskekjær, veldig leken, veldig tullete og ikke minst veldig, veldig søt! Han gjør de rareste ting i blant, og ofte føler jeg han forstår alt jeg sier til han. Vi har et veldig spesielit bånd, Timmi og jeg, og jeg savner han ca hver eneste dag etter at jeg flyttet fra Risør!