By request: Om scarification (video)

Mer om temaet, for dere som er ekstra nysgjerrige:
– Min venn Ryan prater om blant annet historien bak scarifications i en TEDx Talk i denne videoen
– Noen av arbeidene Christiane/Pinpoint har utført finnes her, samt kort info om forskjellige teknikker
– Og ikke minst en Wikipedia-artikkel om temaet kan leses her

Om en fortid med raseriutbrudd og dårlig samvittighet

IMG_9240

Det jeg skal skrive om nå, har jeg såvidt luftet her inne tidligere, men aldri fortalt dere skikkelig om.
Jeg tror ikke jeg har pratet med alle vennene mine om dette heller, da de fleste vennene jeg har er venner jeg har fått etter at vi kom oss skikkelig til rette i Oslo, og på det tidspunktet var livet ikke sånn lengre. Fullt av raseri, that is.

For, det første halvåret etter at Åsmund og jeg forlot Risør, og flyttet sammen til Oslo, var veldig vanskelig for meg. Det vet dere jo alt. Og, jeg slet med raseriutbrudd. Seriøse utbrudd, som jeg virkelig ikke klarer å fatte at faktisk skjedde, sånn sett i etterkant. Med årene har jeg klart å være sårbar og søke trøst når noe er tungt, men den gangen, for snart sju år siden, dukket jeg derimot ned i et bunnløst hull, og lot alt rundt meg svartne.

Jeg fikk ofte blackouts, og mye fra den tiden har jeg rett og slett fortrengt. Generelt var jeg veldig langt nede, deprimert, og ekstremt sårbar, men hadde voldsomt store problemer med å vise det, og å innrømme det, selv ovenfor meg selv. Resultatet var at lunta mi ble kortere enn nesetippen min, og den minste ting som ikke gikk min vei, kunne få det til å svartne for meg; At mobilen hang seg opp, at jeg mista en gaffel på gulvet.. Nok til at alt svartnet, totalt. Det var som om småting som det i mitt hode var en slags unnskyldning for å få et utbrudd, sinne for å få utløp for all frustrasjonen som herjet inni meg.

Det jeg husker best er at jeg skrek og brølte noen primalskrik uten like, til jeg ble knallrød i fjeset og mistet stemmen. Skrek inn i en pute, helt til det ikke var mer lyd igjen, og jeg sovnet utmattet, tom for luft, tom for futt. Kastet ting i gulvet, smalt med dørene så en skulle tro veggene falt ned. Åsmund prøvde så godt han kunne å trøste meg, mens jeg ikke kunne gjøre annet enn å skjelve i raseri. Utrøstelig.

Andre ganger bet jeg meg sjøl i hånda, hardt, hardt, hardt, mens jeg freste av raseri, også da knallrød i fjeset, snørrete nese og med tårevåte kinn. En gang tok jeg en kjøkkenkniv og kjørte inn i en skapdør, en annen gang vred jeg en mobiltelefon så den knakk, alt i fullt raseri. Jeg skar tenner så hardt at litt av den ene jekselen min knaste av en bit. Jeg var aldri fysisk slem mot Åsmund, og sa aldri stygge ting til ham i raseri, men jeg gjorde tilværelsen hans veldig vanskelig, fordi jeg var så rasende hele tida, og fordi han visste at det var “hans skyld”, i og med at det var han som hadde villet/måttet flytte til Oslo p.g.a skole. Dette har jeg tenkt på om igjen, og om igjen, i årene i etterkant. Kinnene mine er igjen tårevåte når jeg skriver dette, for å såre den jeg elsker aller høyest i hele verden, er helt forferdelig smertefullt..

Jeg tror det også var noe av grunnen til at jeg kom inn i en vond sirkel: Jeg hadde det vanskelig fordi jeg hadde hjemlengsel, følte meg usikker, redd, ubrukelig, og som et null, i en stor, ukjent by, full av fremmede ansikter. Prøvde å søke jobb, prøvde å komme meg ut, prøvde å gjøre noe. Følte jeg stanget i en vegg, følte meg motløs, sårbar. Men, i stedet for å la meg knekke, ble jeg rasende, for sinne var så mye enklere enn å knekke sammen, søke trøst.

Det igjen gjorde at jeg bygget meg et skall rundt meg, som Åsmund ikke klarte å knekke, uansett hvor mye han trøstet. Åsmund, som hadde gått gjennom en barndom og ungdomstid fylt med mobbing, og som endelig hadde kommet inn på en skole han virkelig likte, som hadde flyttet sammen med kjæresten sin, fått venner, som trivdes. Endelig. Og der satt jeg, full av raseri, kaos, og en haug med dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet tror jeg er det som gjorde at jeg var så rasende. For det var, i mitt hode, mer akseptert å være sinna og klikke totalt på “småting”, enn å bryte sammen i tårer. Hvor logikken i det er, det vet jeg ikke idag, men den gangen følte jeg det i alle fall sånn. Den dårlige samvittigheten hadde jeg ovenfor ham, for at jeg ikke klarte å være glad, klarte å få til noe, klarte å nyte livet vårt sammen.

Nå i ettertid har både Åsmund og jeg fortrengt det meste av disse tøffe månedene. At jeg virkelig kunne ha mye eksplosivt sinne inne i meg, det fatter ingen av oss. Så fort jeg kom meg ut i jobb, fikk venner, nettverk, og sakte, men sikkert, ble sikker på meg selv, ble alt mye bedre. Åsmund var der for meg, gjennom tykt og tynt, trøstet så godt han kunne, selv om jeg ikke lot ham. Han var der, sto stødig, og lot meg ikke falle. Kjærligheten vår vokste seg sterkere på de månedene, som om det egentlig var en bra ting, at vi lærte noe av det. Jeg ville ikke vært den vonde tiden foruten, for den har vært med på å forme meg som jeg er idag, forme oss. Gjøre oss enda sterkere, gjøre at vi kunne være 110% åpne med hverandre til enhver tid, gjorde at vi kan lese hverandre som åpne bøker. Det ville jeg ikke ha vært foruten.

Hvis noen av dere som leser dette, kjenner dere igjen, og kanskje selv befinner dere midt i et slikt raseri som spiser dere opp fra innsiden; vær så snill, søk trøst og hjelp. Det blir ikke bedre av se selv, uten hjelp på en eller annen måte. Åpne deg for familie, venner, kolleger, hva som helst. Å være sårbar er ikke noe negativt, å trenge trøst er ikke noe negativt, du er ikke mindre sterk om du rekker ut en hånd for å få hjelp til å komme i land. Heller tvert imot<3

By request: Om salg & kjøp av bolig

Isabel: Kan du lage eit eige innlegg om prosessen rundt det å kjøpe bolig?
Jeg: Jovisst kan jeg det! Let’s go!


Så!
I skrivende stund har Åsmund og jeg nettopp kjøpt vår andre bolig sammen, og det kjennes skikkelig voksent og spennende på en og samme tid. For dere som ikke husker/vet historien bak, kommer litt av den nå: Da vi flytta til Oslo sammen, bodde vi de tre første årene i en studentbolig i Iladalen, mens Åsmund studerte. Men, da studietiden hans gikk mot slutten, begynte vi å tenke på å kanskje muligens flytte. Det var da Miriam, som jobbet i nabobutikken tvers over gangen for Lush (jeg jobbet der da), en kveld vi holdt på med stengerutinene fortalte at hun skulle leie ut leiligheten sin på Skullerud. Hun ba meg si ifra om jeg visste om noen som trengte et sted og bo, og vips så var hjulene igang. Ikke lenge etter flyttet Åsmund og jeg inn, og leide fram til hun skulle selge leiligheten et drøyt halvår etter.

iladalen

Vi trivdes allerede veldig godt, og var naturligvis lite lystne på å flytte, og tok derfor kontakt med banken vår i Risør, om å få ta opp vårt første boliglån. Vår person i banken var utrolig hjelpsom,  vi fikk arrangert et møte med henne i Risør, og med litt egenkapital, og litt sikkerhet i mamma og pappa, fikk vi vårt første boliglån våren 2013. Yay! Miriam ville gjerne selge direkte til oss, men i og med at leiligheten ligger i et OBOS-borettslag, er ikke det mulig. Men, vi fikk ordnet det sånn at leiligheten kun ble lagt ut på OBOS-sin side, uten bilder eller fancy tekst, for å vekke minst mulig interesse. Det virket (det kom kun to enheter på visningen), og leiligheten ble vår! Siden da har vi flittig betalt ned på lånet hver måned, og spart i hver vår BSU (boligsparing for unge)-konto.

Når vi nå fikk det for oss at vi ville flytte igjen, var prosessen en litt annen. Fordi leiligheten vi har eid de siste årene er en OBOS-leilighet, tok vi kontakt med OBOS, og fikk besøk av en riktig så hyggelig mekler til en samtale. Der gikk han gjennom alt det praktiske med salg av bolig for oss, og vi kunne velge forskjellige “pakker” med hjelp til boligsalg (typ taktstmann, fotografering, prospekt, annonsering osv), og vi kom til enighet om hva som passet for oss. Dokumenter ble lest, papirer signert, og mekleren vår var veldig hjelpsom. Vi valgte dato for takstmannbefaring, fotografering, samt datoer for visning, og mekleren tok seg av å kontakte de forskjellige. Han fikset også prospektet, annonsene og alt det andre, sånn at vi slapp å ta oss av det. Herlig!

Vi valgte også å ha ham tilstede på begge visningene vi arrangerte, og selv var vi bortreist. Det fungerte veldig fint! Underveis i prosessen, fra vi først tok kontakt, til vi signerte kontrakt med kjøperne, ble det en del e-poster og telefoner fram og tilbake med mekleren, men det hele føltes veldig velorganisert og fint. Vi kunne nok ikke vært mer fornøyd med det!

Skullerud

*Trommevirvel*… Kjøp av bolig!:
Som jeg skrev ovenfor, var kjøp av bolig litt annerledes for oss sist, og fordi det ikke var en budrunde, ikke en skikkelig visning, og fordi vi faktisk allerede bodde i leiligheten vi kjøpte, føles det ikke helt som en “ordentlig” boligkjøpsprosess. Men, denne gangen gjorde det det!

Vi hadde nemlig blitt enige med kjøperne våre om en overtakelsesdato, og dermed hadde vi et tidspress på oss for å finne en bolig vi kunne flytte inn i til da. Men, fordi det er snakk om ganske mye penger, og vi ikke er stinn av gryn, måtte vi selge boligen vår først, før vi fikk kjøpe noe nytt. En kabal som måtte gå opp det der, med andre ord! Dagene etter at vi hadde solgt, finkjemmet jeg Finn for aktuelle boligannonnser som innfridde våre krav, og bokmerket dem på dataen. Jeg gjorde notater, vi plukket ut de visningene vi ville dra på, og planla nøye. Åsmund var i kontakt med vår person i banken, og ettersom vi hadde fått solgt leiligheten vår, var det ikke noe problem å ta opp et større lån. Vi hadde siden vi kjøpte i 2013 også spart opp en grei egenandel, noe som absolutt hjelper på! (Note: Spar litt hver måned! Det kan komme godt med ved et boligkjøp i framtiden!)

Visningene gjorde vi unna på en søndag, og vi falt begge pladask for den ene av de to vi så på Kampen. Leiligheten hadde visning også mandagen, og dermed ble det et langt døgn å vente for oss, før budrunden ble satt i gang tirsdag morgen. Jeg måtte på jobb, med hjertet i halsen, mens Åsmund ble igjen hjemme for by. Budene ble lagt inn elektronisk gjennom meklerfirmaets nettside, og så var det hele igang. Det ble en nervpirrende dag, med Åsmund som stadig ringte eller tekstet til meg angående bud, og tilslutt ble leiligheten vår. Åh, så letta vi var!

Kampen

Alt i alt gikk det hele altså unna som et lyn. I slutten av februar hadde vi vårt første møte med mekleren for å selge leiligheten vår, mot slutten av mars havnet boligannonsen vår på Finn, 3. og 4. april hadde vi vinsing hos oss, og dagen etter solgte vi. Søndag 10. april var vi selv på vinsinger, og tirsdag 12. kjøpte vi ny leilighet, samme dag som vi signerte kontrakt med våre kjøpere. Om fire uker, altså i slutten av mai, flytter vi inn i vårt nye hjem. Tre måneder har alt tatt, med andre ord! Jeg tror ikke det kunne ha gått så mye fortere, eller noe særlig bedre. Alt har, til nå i alle fall (bank i bordet!), gått på skinner, og vi føler oss begge godt rustet for å skulle selge igjen om et par år, med nyttige erfaringer i bagasjen.

Dette ble en wall of text, men jeg håper de av dere som var interesserte i å høre litt mer om dette, fikk svar på det dere måtte lure på!
Har dere ytterlige spørsmål eller innspill, så fyr løs i kommentarfeltet!

Tips til solkremer og sånt

Jeg fikk spørsmål om å dele mine solbeskyttelsestips med dere, og det kan jeg vel! Her er produktene jeg bruker for å unngå å bli solbrent. Tommel opp for at alle er dyrevennlige!:
dyrevennlig_solkrem
Nr. 1: Solkrem med faktor 50. Denne bruker jeg på tatoveringene, sånn at fargen skal holde seg fin og klar i årenes løp. Ekstra utsatte steder på kroppen, eller om jeg kjenner jeg såvidt begynner å bli solbrent, smører jeg også med denne. Veldig fet konsistens. Fåes hos b.la Life

Nr. 2: Solkrempudder med faktor 15. Passer fint til å ha i veska, og fylle på med utover dagen, om man ikke oppholder seg lenge i sola (f.eks på vei til jobb). Fra Lush

Nr. 3: Leppepomade med solfaktor 15. Å bli brent på leppene er ikke noe særlig! Fåes hos b.la Vita

Nr. 4: Min absolutte favorittsolkrem! Bruker denne på hele kroppen; lett å smøre ut, vannfast og faktor 30. Perfekt for soleglade badenymfer som meg! Fåes hos b.la Life

Nr. 5: Fet ansiktskrem med solfaktor 30. Gir næring og beskytter, uten å blokkere porene unødig. Bruker denne om jeg skal gå inn for å sole meg. Fra Lush

Ellers:
Hodet dekker jeg til med en sommerhatt eller et sjal for å unngå solstikk/overoppheting og at håret tar for mye skade, når jeg er ute i sola i lengre perioder. Jeg sørger også for å dekke ekstra utsatte/sårbare partier på kroppen med klær, for å unngå å bli brent. Om kvelden smører jeg meg inn med en beroligende og fuktende bodylotion (Dream Cream fra Lush!), for å pleie huden. I tillegg sørger jeg for å få i meg masse vann i løpet av soldagene.

God sommer!

Tolv viktige blogginnlegg

21
Foto: Karina Jensen

Her har jeg samlet linker til et knippe med forskjellige viktige bloggposter fra mitt lille bloggunivers. Mange av dere har sikkert lest dem alle fra før, mens noen av dere har kanskje ikke sett dem i det hele tatt. God lesning!:

Om å velge et barnefritt liv og Om å fortsatt stå ved valget om et barnefritt liv
Åsmund om å være mobbeoffer. Åsmunds innlegg om å bli mobbet stort sett hele livet
Om hvordan jeg traff Åsmund. En kjærlighetshistorie, rett og slett
Om min storesøster. Et innlegg om min storesøster som ble født med Cerebral Parese
Om kroppspress. Med skråblikk på kroppspresset de fleste av oss kjenner litt på
Fem flotte år på Pinpoint. Om jobben min, takknemlighet og utvikling
Om å være avholds. Hvorfor jeg ikke drikker, og tanker rundt det
Om å være redd for noe nytt. Angsten rundt å flytte hjemmefra, og starte et liv i en fremmed by
Om farger og stil. Litt om det å tidvis minne om en vandrende regnbue, og hvorfor farger er så bra
Om strekkmerker og sånt. Fokus på å akseptere kroppen sin, på tross av det ene og det andre
Om å ikke ha en utdannelse. Litt om mine valg rundt dette, og mine syn på saken
Om bryllupet. En tekst om bryllupsdagen, tanker og følelser, fra start til slutt

Repost: Om strekkmerker og sånt

Dette innlegget skrev og postet jeg i fjor sommer, og jeg føler det fortjener en repost i disse pre-sommertider. Mange av dere leste det sikkert den gang da, men til dere som ikke har lest det enda: jeg håper dere setter pris på det!


Strekkmerker. Så dypt hatet av så inderlig mange. Samtidig så utrolig vanlig og normalt! Kropper i alle fasonger, størrelser og aldre har dem, damer som menn. De dukker opp både her og der, er små og hvite, store og rødlilla, eller en plass midt i mellom. Jeg har en passe stor samling av dem, og brukte mine tenår på å hate dem. Skamme meg over dem, skjule dem og unngå å vise meg i bikini blant fremmede på grunn av dem. De ble årsaken til alt for mange tårer, i alt for mange år. Tenk at noen små streker i huden kunne gjøre så mye skade?

De første dukket opp på innsidene av lårene mine i fjerdeklasse på barneskolen. Jeg husker enda at vi satt på bassengkanten i svømmehallen. Alle jentene, og guttene, i klassen satt på rad og rekke, og vi skulle svømme. Jeg kom tidlig i puberteten, var høyere enn de andre, og fikk det klassiske “valpefettet” lenge før de andre jentene. Jeg smugtittet på de andre jentenes lår, som i mine øyne var plettfrie. Mine var så smått begynt å bli mer kvinnelige i formen, og på innsiden av dem var det kommet små, lyserosa striper i huden. Jeg passet på å presse lårene sammen, så ingen av de andre skulle se dem og vemmes. Det skulle være min hemmelighet, for jeg var nok helt sikkert alene om å ha slike. Trodde jeg!

Såklart ble det ikke bare med de få små. I årene framover vokste jeg meg naturligvis enda høyere, gikk fra en jentekropp til en ung kvinnekropp. Strekkmerkene ble flere, og spredte seg utover baksiden av lårene, rumpa og så smått på puppene. Jeg la, som kjent, også på meg midt i tenårene, og ble overvektig. Det gjorde for mitt vedkommende ikke saken bedre på den fronten, og det dukket opp fire dype, lange, brede og mørkelilla striper på hver side av hoftene mine. Lårene var allerede dekket, baksiden av knærne kom like etter. Undersiden av armene, puppene og rompa var heller ikke fri for striper. Alle i fargen lyserød eller lilla, og jeg følte meg uhyre stygg. I mine øyne så huden min helt forferdelig ut, den var i mine øyne ødelagt og jeg hatet dem.

Sånn følte jeg det i flere år, uheldigvis. Flere år kastet jeg bort på å la den indre stemmen i meg rakke ned på kroppen min, på grunn av dem. I skrivende stund har fargen på strekkmerkene bleknet helt, men de er fortsatt synlige om man ser etter. Men hvem gjør vel det, andre enn meg selv?! Det er hva jeg heldigvis innså for et par år siden. Tiden leger alle sår heter det, og det vil også si strekkmerker! Selv flere år etter at de var bleknet på farge, var jeg veldig bevisst på dem, og passet på å skjule dem. Men, i senere tid har jeg innsett at jeg ikke orker å la strekkmerker stoppe meg i å leve. De bryr meg ikke lengre, og jeg har for lengst akseptert at de er en del av kroppen min. At jeg er fin som jeg er, med striper både her og der. Nesten alle har dem jo i større eller mindre grad, uansett!

Untitled-1

IMG_2410
(De er ikke lett å få med på bilde! Kjørte opp skarpheten i bildene en god del for å få dem fram)

Å la noen striper i huden hindre meg i å kle meg som jeg vil, bade med venner eller sole meg offentlig er jo bare idiotisk. Arr, hudlidelser og diverse er jo noe vi alle har i større eller mindre grad! Selv om retusjerte bilder i blader, på nett og på TV vil fortelle oss noe annet, er det ikke sånn. Strekkmerker, appelsinhud (hei, det har jeg óg!), eksem, psoriasis og operasjonsarr er bare en brøkdel av det vi alle har i bagasjen vår, og det er så fryktelig trist å tenke på at så mange av oss har latt, og lar oss, stoppe av det. At vi sitter inne på solfylte dager, at vi dekker oss til når vi egentlig ikke vil, og unngår å leve skikkelig, bare på grunn av bagateller som det! For ja, det ER faktisk bagateller, selv om det så og si er umulig å tenke sånn når det står på som verst.

Jeg skriver dette fordi jeg vet at det er så mange som meg av dere som leser. Som er midt oppi en fase med usikkerhet rundt kropp, og kanskje nettopp strekkmerker. Med skam fordi en føler seg annerledes rent kroppslig. Vi går inn i julimåned med (forhåpentligvis) masse varme og sol, og jeg håper så inderlig dette innlegget kan inspirere dere som er midt oppi det til å prøve å pushe grensene deres litt. Prøve å gi faen i den indre stemmen som for eksempel sier at du må bruke badedrakt, og ikke bikini, på grunn av strekkmerker. Jeg håper, håper, håper dere tør ta steget, og i alle fall prøve! Jeg heier på dere, og roper et hurra for oss alle!

Ønskeinnlegg: Om ikke å ha en utdannelse

For en tid tilbake fikk jeg et spørsmål fra en av dere som lød sånn her: “Jeg lurte på om du kunne skrive et innlegg om det å ikke ha utdannelse og hvordan det var for deg å komme deg ut i jobb?”. I og for seg har jeg skrevet litt om det tidligere i dette innlegget, men jeg kan vel kanskje komme med litt til? For de av dere som har lest bloggen grundig i årevis, er nok en del av dette gjentakelser, men for dere andre blir det nytt og kanskje både oppklarende, inspirerende og fint. Jeg håper i alle fall det!

Planen var jo hele tida å bli fotograf av yrke. To år på medialinja i Risør gikk jeg, mens Åsmund gikk sitt siste år på påbygg, og deretter jobbet et år for å tjene opp litt startkapital til vårt liv sammen. Som innlegget jeg linket til innledningsvis her sier, ble det livet (på det tidspunktet) uheldigvis i Oslo, og jeg måtte begynne å se etter lærlingplasser som fotograf i Tigerstaden.

På media følte jeg ikke at jeg hadde fått lære noe spesielt nytt; det meste innen foto kunne jeg fra før av, og det andre vi lærte var på det tidspunktet mer eller mindre unyttig (har dratt litt nytte av noe av det i årene i ettertid, da, det må sies!), så da jeg fikk komme på et intervju hos et fotograffirma i Oslo var jeg både spent og uerfaren. Jobb, ikke en gang sommerjobb, hadde jeg aldri hatt, så CV’en var mildt sagt blank. Riktignok hadde jeg vært utplassert hos en dyktig frilansfotograf i forbindelse med skolen, og sett hva det innebar å jobbe selvstendig med foto, og visste derfor litt hva jeg gikk til. Intervjuet husker jeg ikke stort av, og jeg fikk naturligvis ikke lærlingplassen der. Jeg husker allerede da at jeg var litt lettet, for etter intervjuet, hadde det gått opp for meg at å jobbe med foto på den måten, ikke var rett for meg.

Frilandsfoto var greia, men på mine premisser. Å få det til å rulle uten erfaring er vel ikke så lett, og jeg så for meg hvordan de frilandsfotografene jeg hadde kjennskap til måtte ta på seg kjedelige og uinspirerende oppdrag, kun for å få salt til grøten. Det var ikke det jeg drømte om, og jeg skjønte derfor at jeg like godt kunne droppe å “bli fotograf”. Det føltes som å skulle kvele all kreativitet og fotoglede, å skulle fullføre en lærlingsperiode med foto, og da vi flyttet til Oslo i august 2009, var jeg derfor innstilt på å jobbe med noe helt annet.

Illustrasjonsbildet er fra august 2009, da vi nettopp hadde flytta til Oslo:
mewkid_2009Men med hva?! For jeg hadde NULL erfaring, og ikke engang en fullført utdannelse! Dessuten var jeg livredd og deprimert i en ny og skummel by, ikke hadde jeg troa på meg selv heller, og ikke noe nettverk. Det var rett og slett ikke så mye som lå an til å skulle kunne gå min vei, men jobb måtte jeg naturligvis ha.

Søkeprosessen ble passiv. Jeg søkte elektronisk på alt som virket ok på NAV sine sider; fylte ut søknadsskjemaer og klikket send hjemme fra sofaen. Ingen av søknadene ble fulgt opp (ikke visste jeg at man burde det?), og for hver søknad jeg sendte ut, jo mer nedbrutt ble jeg. Hvor mange jobber jeg søkte på totalt, aner jeg ikke. Passiv jobbsøkning som det, fungerer som regel ikke i det store og det hele. Det lærte jeg meg senere.

For, jeg fikk ikke napp noe sted. Månedene gikk, og vi trengte en inntekt, og jeg gikk på veggen av å ikke ha noe som helst å gjøre. Følet meg maktesløs, verdiløs og ubrukelig, som ikke fikk til noe. Følte at jeg kjempet mot strømmen, og at jeg var helt alene om å ikke få napp noe sted. Det var da jeg meldte meg på et jobbsøkerkurs med Poduim i regi av NAV. For meg ble det et vendepunkt, og en veldig lærerikt opplevelse. På kurset lærte jeg å bli en aktiv jobbsøker; skrive åpen søknad, tro på meg selv og å sette opp en god CV. Den ekstreme viktigheten av å MØTE OPP der man søkte jobb, FØLGE OPP hver eneste søknad, og å gi 110% av seg selv. Det var kjempegivende, og jeg er veldig glad for at jeg fikk den erfaringen.

Underveis i kurset, fikk jeg svar på en e-post jeg hadde sendt avsted til Pinpoint Piercing. Jeg hadde piercet septumen min der året i forveien, og kjøpt øresmykker der like etter at vi flyttet til Oslo. Jeg visste at det var en arbeidsplass hvor det å se litt annerledes ut sikkert ikke var en ulempe, og at de ansatte virket trivelige. Derfor sendte jeg en e-post hvor jeg spurte om de muligens kunne trenge “en til å besvare telefoner, og å vaske” eller noe i den duren. Med sendte jeg CV’en og, krysset fingrene hardt.

Så kom altså svaret, midt oppi kursdager og all håpløshet. De ønsket meg på intervju og en liten “prøvedag”, for å se hvordan jeg fungerte som ansatt. Resten vet dere vel (jobben ble min, det tok litt tid å komme seg inn i den på grunn av mye surr fra NAV, osv). Opplæringstida var på et halvt år, og da den var overstått sommeren 2010, måtte jeg finne atter en jobb, da Pinpointjobben ble fast to dager i uka. Å skulle ut i søkeprosessen igjen var skummelt, men jeg hoppet ut i det med støtte fra kolleger, venner og familie.

Det viste seg heldigvis å bli en lek. Jeg troppet først opp på Body Shop med søknad, CV og mitt blideste fjes, og ble møtt med positivitet og interesse. Noen dager i etterkant, etter å ha fått vite at Lush fantes i Oslo (det hadde ikke falt meg inn engang!), troppet jeg på samme vis opp der, og kjente med det samme at brikkene falt på plass. De to som var på jobb da jeg kom dit første gang, ble jeg stående å prate med i sikkert en time, og etter en intervju- og utplukkingsprosesss blant flere søkere, ble også den jobben min. Hurra! Da hadde jeg flittig fulgt opp søknaden, vist at jeg var interessert og dedikert til å jobbe hos dem, og det bar altså frukter.

Mangel på utdannelse ble ikke noe hinder i mitt tilfelle, da jeg ikke søkte jobber hvor utdannelse var påkrevd. Erfaring fra arbeidslivet hadde nok derimot framskyndet ansettelsesprosessen en del, men sett på en annen side hadde jeg nok heller ikke søkt på jobben hos Pinpoint i så tilfelle. Hadde jeg ikke jobbet der, aner jeg ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag, for jobben der har virkelig formet og utviklet meg i disse årene.

Selv om jeg kun har hatt to jobber i mitt liv, og ikke har noen utdannelse, føler jeg at jeg sitter inne med erfaringer som er gode å ha i livets ryggsekk. Jeg føler meg rustet til å ta meg en jobb hvor jeg enn måtte ønske (så fremt ikke utdannelse er påkrevd, naturligvis!), og jeg vet at om jeg skulle få et ønske om å ta en utdannelse en vakker dag, så er den muligheten der (svigermor tok en utdannelse rundt 50 årsalderen!). Framtidsdrømmene jeg bærer på i forhold til jobb, krever heller ikke en utdannelse av meg, og derfor ser jeg meg fornøyd med tilværelsen.

Det ble kanskje ikke som jeg hadde tenkt, da jeg begynte på medialinja for alle de årene siden. Ting endret seg, og jeg endret meg. Kanskje var det like godt? Kanskje hadde det å skulle jobbe som fotograf på heltid, i et studio eller frilans, ført til mindre kreativ utfoldelse, mindre fotoglede? Kanskje hadde det å leve av foto, gjort at jeg ikke gadd å holde på med det som en hobby, la ned bloggen og lot kameraet støve ned på hjemmebane? Det er veldig mulig, kjenner jeg på. Og ble veldig riktig, og viktig, for meg å unngå det.

Utdannelse er bra, og essensielt i veldig mange jobber. Å “bli noe” er vel selve fundamentet i vårt samfunn, og jeg synes naturligvis det er riktig å ta en utdannelse om man har noe en ønsker å utdanne seg innen. Ha noe å “falle tilbake på”. “Bli noe”, rett og slett. Det er veldig lurt! Samtidig mener jeg at vi kun har dette ene livet, og må gjøre det som føles riktig for oss. Ta et valg, gi alt og jobbe hardt for å oppnå mål og drømmer. Enten det er å studere hardt, eller å komme seg ut i en jobb så fort som mulig. Unge idag har et stort press på å skulle bli den beste utgaven av seg selv, få toppkarakterer, ta lange utdannelser med glimrende resultater. Det er kanskje ikke det rette for absolutt alle? Å slentre unna er naturligvis ikke greit det heller (med mindre man er syk, naturligvis. Det stiller i en egen klasse), men hva meg en middelvei? Hva med å gjøre det som gjør deg lykkelig, om det så måtte være en jobb som krever drøssevis av år med utdannelse, eller en kassajobb på matbutikken? En blir kanskje ikke så rik på penger av å ha en jobb uten utdannelse, men en kan bli rik på opplevelser og erfaringer! Whatever floats your boat, som jeg pleier å si :-)

Sjampobarfavoritter fra Lush, januar 2015

En leser spurte om jeg kunne skrive litt om sjampobarene til Lush, samt vise mine favoritter. Klart jeg kan!:

Sjampobarene er ganske så geniale; Én bar tilsvarer to til tre flasker flytende sjampo, og én bar holder til mellom 80 og 100 omganger med hårvask. Med andre ord er de både økonomiske og miljøvennlige, da det krever mindre å frakte mer fra fabrikk til butikk, de ikke har noe ekstra emballasje (plastflaske eller lignende), og man kjøper sjeldnere i og med at de er såpass drøye i bruk. Kjekke å ha med seg på reise er de så absolutt også (jeg bruker utelukkende sjampobarer på reise, hurra!). Etter å ha jobbet på Lush i nesten fire år, sier det seg selv at jeg har testet dem alle, mer enn én gang, og at favoritter kommer og går. I vinter kom en haug helt splitter nye barer, og to av dem har fått kommet med på min favorittliste. Se bare her!:
shampoobar
Hvis noen av dere skulle være i tvil om hvordan sjampobarene brukes, kan dere alltids ta en titt på instruksjonsvideoen jeg laget 1. september 2011!:

Om å si nei når det trengs

I flere år var jeg for flink til å si ja. Ja til ekstravakter på jobb, ja til avtaler før og etter jobb, når jeg egentlig var helt utslitt og tømt for energi, ja til småting i hverdagen. I det hele tatt var det mye jeg sa ja til, selv om kroppen forsiktig pep nei. Fordi jeg fra naturens side er snill og pliktoppfyllende, ble det å si nei ekstra vanskelig. Nei var da hverken snilt eller pliktoppfyllende? Eller?

Sånn holdt jeg det gående i et par år etter at jeg flyttet til Oslo. Det gikk ganske bra! Og jeg koste meg, selv om jeg var sliten i hodet og kroppen. Følte jeg fikk masse ut av dagene, og levde på den “rusen” det ga å føle at jeg konstant strakk til. Lyserosa og fint var det hele, fram til det plutselig ikke var greit mer.

Jeg skal ikke påberope meg å ha blitt utmattet, møtt den såkalte veggen, eller fått andre seriøse “diagnoser” som følge av dette, altså. Så ille var det ikke. Men! Jeg ble sliten. Mistet litt gnisten, uten å kunne kalles deprimert. Var trist fordi jeg ikke følte jeg kunne holde tempoet jeg hadde satt meg. At jeg ikke lenger strakk til, på en måte var god nok. I det stille tærte det på meg i et par år, hvor jeg samtidig forsøkte å holde tritt med å være et ja-menneske til alt.

Så gikk det et lys opp for meg: Jeg må sette foten ned, og si nei. Si nei til ekstravakter å jobb, trappe ned på hyppig blogging, nei til avtaler når det egentlig ikke er energi til overs, nei til småting i hverdagen. I starten var det knalltøft, og jeg følte meg både slem og gjerrig som ikke tilbød mer. Sett fra utsiden var det nok ikke store forandringene, for jeg sa fortsatt ja til alt som var viktig, og strakk meg fortsatt,  men inne i meg var det storm. Jeg gikk flere runder med meg selv, for å finne ut om det virkelig var det rette. Å si litt mer nei, sette foten litt oftere ned og å lytte skikkelig til kroppen. Omsider kom jeg fram til at ja, det er det.

Året som har gått, er det første året jeg virkelig har fått praktisert dette. Jeg takket ja til mer jobb på Pinpoint året i forveien, men måtte dermed også si opp jobben på Lush i vår, fordi det ikke var tid nok (å jobbe omlag 110% tilsammen, og samtidig være fleksibel og ha et sosialliv, funger ekstremt dårlig!) til å beholde den. Det var et slag i fleisen og en stor sorg, men samtidig godt. Så godt å bare ha én jobb å forholde meg til! Bare ett sted å putte kreftene, kjenne på å vokse i jobben og å mestre, fordi jeg hadde, og har, energi og overskudd!

Jeg fant igjen blogglysten, og kjenner ikke lenger på et “press” til å poste hyppig, men en lyst til det, og glede over å gjøre det. Én dag i uka har jeg satt av til egentid etter jobb. Det betyr at jeg ikke treffer venner og sosialiserer hver ettermiddag (som det har vært i perioder tidligere), men at jeg har mer energi og overskudd til de møtene jeg da har. At jeg kjenner mer på en glede, enn en plikt, over å si ja til ting som gir meg energi. Å få nok hvile, lytte nok til egen kropp og være flinkere til å sette skikkelig pris på de rundt meg, og tiden jeg har med dem. Ikke si ja til alt, bare fordi jeg tror det gir mer på sikt, når det egentlig ikke er sånn.

Kort sagt vil jeg slå et slag for å si nei litt oftere. Naturligvis: Si ja til alt som gir deg energi og glede, ta i et tak, push grenser og stå på, for all del! Å si nei betyr ikke at en skal være en unnasluntrende sofagris på noen måte (knis!). Men, lytt til egen kropp. Ikke jobb syv dager i uka, hver uke, fra tidlig til seint, etterfulgt av sosialisering og oppgaver, om kroppen din sier nei til det. Det gjelder å finne den gylne middelveien, det som kjennes rett for deg. Å gi alt, men allikevel sitte igjen med med selv oppi det hele. For til syvende og sist, hvem har du egentlig her i livet, annet enn deg selv?

 

Noen som kjenner seg igjen, eller har innspill

1 2 3 5