Tips til solkremer og sånt

Jeg fikk spørsmål om å dele mine solbeskyttelsestips med dere, og det kan jeg vel! Her er produktene jeg bruker for å unngå å bli solbrent. Tommel opp for at alle er dyrevennlige!:
dyrevennlig_solkrem
Nr. 1: Solkrem med faktor 50. Denne bruker jeg på tatoveringene, sånn at fargen skal holde seg fin og klar i årenes løp. Ekstra utsatte steder på kroppen, eller om jeg kjenner jeg såvidt begynner å bli solbrent, smører jeg også med denne. Veldig fet konsistens. Fåes hos b.la Life

Nr. 2: Solkrempudder med faktor 15. Passer fint til å ha i veska, og fylle på med utover dagen, om man ikke oppholder seg lenge i sola (f.eks på vei til jobb). Fra Lush

Nr. 3: Leppepomade med solfaktor 15. Å bli brent på leppene er ikke noe særlig! Fåes hos b.la Vita

Nr. 4: Min absolutte favorittsolkrem! Bruker denne på hele kroppen; lett å smøre ut, vannfast og faktor 30. Perfekt for soleglade badenymfer som meg! Fåes hos b.la Life

Nr. 5: Fet ansiktskrem med solfaktor 30. Gir næring og beskytter, uten å blokkere porene unødig. Bruker denne om jeg skal gå inn for å sole meg. Fra Lush

Ellers:
Hodet dekker jeg til med en sommerhatt eller et sjal for å unngå solstikk/overoppheting og at håret tar for mye skade, når jeg er ute i sola i lengre perioder. Jeg sørger også for å dekke ekstra utsatte/sårbare partier på kroppen med klær, for å unngå å bli brent. Om kvelden smører jeg meg inn med en beroligende og fuktende bodylotion (Dream Cream fra Lush!), for å pleie huden. I tillegg sørger jeg for å få i meg masse vann i løpet av soldagene.

God sommer!

Tolv viktige blogginnlegg

21
Foto: Karina Jensen

Her har jeg samlet linker til et knippe med forskjellige viktige bloggposter fra mitt lille bloggunivers. Mange av dere har sikkert lest dem alle fra før, mens noen av dere har kanskje ikke sett dem i det hele tatt. God lesning!:

Om å velge et barnefritt liv og Om å fortsatt stå ved valget om et barnefritt liv
Åsmund om å være mobbeoffer. Åsmunds innlegg om å bli mobbet stort sett hele livet
Om hvordan jeg traff Åsmund. En kjærlighetshistorie, rett og slett
Om min storesøster. Et innlegg om min storesøster som ble født med Cerebral Parese
Om kroppspress. Med skråblikk på kroppspresset de fleste av oss kjenner litt på
Fem flotte år på Pinpoint. Om jobben min, takknemlighet og utvikling
Om å være avholds. Hvorfor jeg ikke drikker, og tanker rundt det
Om å være redd for noe nytt. Angsten rundt å flytte hjemmefra, og starte et liv i en fremmed by
Om farger og stil. Litt om det å tidvis minne om en vandrende regnbue, og hvorfor farger er så bra
Om strekkmerker og sånt. Fokus på å akseptere kroppen sin, på tross av det ene og det andre
Om å ikke ha en utdannelse. Litt om mine valg rundt dette, og mine syn på saken
Om bryllupet. En tekst om bryllupsdagen, tanker og følelser, fra start til slutt

Repost: Om strekkmerker og sånt

Dette innlegget skrev og postet jeg i fjor sommer, og jeg føler det fortjener en repost i disse pre-sommertider. Mange av dere leste det sikkert den gang da, men til dere som ikke har lest det enda: jeg håper dere setter pris på det!


Strekkmerker. Så dypt hatet av så inderlig mange. Samtidig så utrolig vanlig og normalt! Kropper i alle fasonger, størrelser og aldre har dem, damer som menn. De dukker opp både her og der, er små og hvite, store og rødlilla, eller en plass midt i mellom. Jeg har en passe stor samling av dem, og brukte mine tenår på å hate dem. Skamme meg over dem, skjule dem og unngå å vise meg i bikini blant fremmede på grunn av dem. De ble årsaken til alt for mange tårer, i alt for mange år. Tenk at noen små streker i huden kunne gjøre så mye skade?

De første dukket opp på innsidene av lårene mine i fjerdeklasse på barneskolen. Jeg husker enda at vi satt på bassengkanten i svømmehallen. Alle jentene, og guttene, i klassen satt på rad og rekke, og vi skulle svømme. Jeg kom tidlig i puberteten, var høyere enn de andre, og fikk det klassiske “valpefettet” lenge før de andre jentene. Jeg smugtittet på de andre jentenes lår, som i mine øyne var plettfrie. Mine var så smått begynt å bli mer kvinnelige i formen, og på innsiden av dem var det kommet små, lyserosa striper i huden. Jeg passet på å presse lårene sammen, så ingen av de andre skulle se dem og vemmes. Det skulle være min hemmelighet, for jeg var nok helt sikkert alene om å ha slike. Trodde jeg!

Såklart ble det ikke bare med de få små. I årene framover vokste jeg meg naturligvis enda høyere, gikk fra en jentekropp til en ung kvinnekropp. Strekkmerkene ble flere, og spredte seg utover baksiden av lårene, rumpa og så smått på puppene. Jeg la, som kjent, også på meg midt i tenårene, og ble overvektig. Det gjorde for mitt vedkommende ikke saken bedre på den fronten, og det dukket opp fire dype, lange, brede og mørkelilla striper på hver side av hoftene mine. Lårene var allerede dekket, baksiden av knærne kom like etter. Undersiden av armene, puppene og rompa var heller ikke fri for striper. Alle i fargen lyserød eller lilla, og jeg følte meg uhyre stygg. I mine øyne så huden min helt forferdelig ut, den var i mine øyne ødelagt og jeg hatet dem.

Sånn følte jeg det i flere år, uheldigvis. Flere år kastet jeg bort på å la den indre stemmen i meg rakke ned på kroppen min, på grunn av dem. I skrivende stund har fargen på strekkmerkene bleknet helt, men de er fortsatt synlige om man ser etter. Men hvem gjør vel det, andre enn meg selv?! Det er hva jeg heldigvis innså for et par år siden. Tiden leger alle sår heter det, og det vil også si strekkmerker! Selv flere år etter at de var bleknet på farge, var jeg veldig bevisst på dem, og passet på å skjule dem. Men, i senere tid har jeg innsett at jeg ikke orker å la strekkmerker stoppe meg i å leve. De bryr meg ikke lengre, og jeg har for lengst akseptert at de er en del av kroppen min. At jeg er fin som jeg er, med striper både her og der. Nesten alle har dem jo i større eller mindre grad, uansett!

Untitled-1

IMG_2410
(De er ikke lett å få med på bilde! Kjørte opp skarpheten i bildene en god del for å få dem fram)

Å la noen striper i huden hindre meg i å kle meg som jeg vil, bade med venner eller sole meg offentlig er jo bare idiotisk. Arr, hudlidelser og diverse er jo noe vi alle har i større eller mindre grad! Selv om retusjerte bilder i blader, på nett og på TV vil fortelle oss noe annet, er det ikke sånn. Strekkmerker, appelsinhud (hei, det har jeg óg!), eksem, psoriasis og operasjonsarr er bare en brøkdel av det vi alle har i bagasjen vår, og det er så fryktelig trist å tenke på at så mange av oss har latt, og lar oss, stoppe av det. At vi sitter inne på solfylte dager, at vi dekker oss til når vi egentlig ikke vil, og unngår å leve skikkelig, bare på grunn av bagateller som det! For ja, det ER faktisk bagateller, selv om det så og si er umulig å tenke sånn når det står på som verst.

Jeg skriver dette fordi jeg vet at det er så mange som meg av dere som leser. Som er midt oppi en fase med usikkerhet rundt kropp, og kanskje nettopp strekkmerker. Med skam fordi en føler seg annerledes rent kroppslig. Vi går inn i julimåned med (forhåpentligvis) masse varme og sol, og jeg håper så inderlig dette innlegget kan inspirere dere som er midt oppi det til å prøve å pushe grensene deres litt. Prøve å gi faen i den indre stemmen som for eksempel sier at du må bruke badedrakt, og ikke bikini, på grunn av strekkmerker. Jeg håper, håper, håper dere tør ta steget, og i alle fall prøve! Jeg heier på dere, og roper et hurra for oss alle!

Ønskeinnlegg: Om ikke å ha en utdannelse

For en tid tilbake fikk jeg et spørsmål fra en av dere som lød sånn her: “Jeg lurte på om du kunne skrive et innlegg om det å ikke ha utdannelse og hvordan det var for deg å komme deg ut i jobb?”. I og for seg har jeg skrevet litt om det tidligere i dette innlegget, men jeg kan vel kanskje komme med litt til? For de av dere som har lest bloggen grundig i årevis, er nok en del av dette gjentakelser, men for dere andre blir det nytt og kanskje både oppklarende, inspirerende og fint. Jeg håper i alle fall det!

Planen var jo hele tida å bli fotograf av yrke. To år på medialinja i Risør gikk jeg, mens Åsmund gikk sitt siste år på påbygg, og deretter jobbet et år for å tjene opp litt startkapital til vårt liv sammen. Som innlegget jeg linket til innledningsvis her sier, ble det livet (på det tidspunktet) uheldigvis i Oslo, og jeg måtte begynne å se etter lærlingplasser som fotograf i Tigerstaden.

På media følte jeg ikke at jeg hadde fått lære noe spesielt nytt; det meste innen foto kunne jeg fra før av, og det andre vi lærte var på det tidspunktet mer eller mindre unyttig (har dratt litt nytte av noe av det i årene i ettertid, da, det må sies!), så da jeg fikk komme på et intervju hos et fotograffirma i Oslo var jeg både spent og uerfaren. Jobb, ikke en gang sommerjobb, hadde jeg aldri hatt, så CV’en var mildt sagt blank. Riktignok hadde jeg vært utplassert hos en dyktig frilansfotograf i forbindelse med skolen, og sett hva det innebar å jobbe selvstendig med foto, og visste derfor litt hva jeg gikk til. Intervjuet husker jeg ikke stort av, og jeg fikk naturligvis ikke lærlingplassen der. Jeg husker allerede da at jeg var litt lettet, for etter intervjuet, hadde det gått opp for meg at å jobbe med foto på den måten, ikke var rett for meg.

Frilandsfoto var greia, men på mine premisser. Å få det til å rulle uten erfaring er vel ikke så lett, og jeg så for meg hvordan de frilandsfotografene jeg hadde kjennskap til måtte ta på seg kjedelige og uinspirerende oppdrag, kun for å få salt til grøten. Det var ikke det jeg drømte om, og jeg skjønte derfor at jeg like godt kunne droppe å “bli fotograf”. Det føltes som å skulle kvele all kreativitet og fotoglede, å skulle fullføre en lærlingsperiode med foto, og da vi flyttet til Oslo i august 2009, var jeg derfor innstilt på å jobbe med noe helt annet.

Illustrasjonsbildet er fra august 2009, da vi nettopp hadde flytta til Oslo:
mewkid_2009Men med hva?! For jeg hadde NULL erfaring, og ikke engang en fullført utdannelse! Dessuten var jeg livredd og deprimert i en ny og skummel by, ikke hadde jeg troa på meg selv heller, og ikke noe nettverk. Det var rett og slett ikke så mye som lå an til å skulle kunne gå min vei, men jobb måtte jeg naturligvis ha.

Søkeprosessen ble passiv. Jeg søkte elektronisk på alt som virket ok på NAV sine sider; fylte ut søknadsskjemaer og klikket send hjemme fra sofaen. Ingen av søknadene ble fulgt opp (ikke visste jeg at man burde det?), og for hver søknad jeg sendte ut, jo mer nedbrutt ble jeg. Hvor mange jobber jeg søkte på totalt, aner jeg ikke. Passiv jobbsøkning som det, fungerer som regel ikke i det store og det hele. Det lærte jeg meg senere.

For, jeg fikk ikke napp noe sted. Månedene gikk, og vi trengte en inntekt, og jeg gikk på veggen av å ikke ha noe som helst å gjøre. Følet meg maktesløs, verdiløs og ubrukelig, som ikke fikk til noe. Følte at jeg kjempet mot strømmen, og at jeg var helt alene om å ikke få napp noe sted. Det var da jeg meldte meg på et jobbsøkerkurs med Poduim i regi av NAV. For meg ble det et vendepunkt, og en veldig lærerikt opplevelse. På kurset lærte jeg å bli en aktiv jobbsøker; skrive åpen søknad, tro på meg selv og å sette opp en god CV. Den ekstreme viktigheten av å MØTE OPP der man søkte jobb, FØLGE OPP hver eneste søknad, og å gi 110% av seg selv. Det var kjempegivende, og jeg er veldig glad for at jeg fikk den erfaringen.

Underveis i kurset, fikk jeg svar på en e-post jeg hadde sendt avsted til Pinpoint Piercing. Jeg hadde piercet septumen min der året i forveien, og kjøpt øresmykker der like etter at vi flyttet til Oslo. Jeg visste at det var en arbeidsplass hvor det å se litt annerledes ut sikkert ikke var en ulempe, og at de ansatte virket trivelige. Derfor sendte jeg en e-post hvor jeg spurte om de muligens kunne trenge “en til å besvare telefoner, og å vaske” eller noe i den duren. Med sendte jeg CV’en og, krysset fingrene hardt.

Så kom altså svaret, midt oppi kursdager og all håpløshet. De ønsket meg på intervju og en liten “prøvedag”, for å se hvordan jeg fungerte som ansatt. Resten vet dere vel (jobben ble min, det tok litt tid å komme seg inn i den på grunn av mye surr fra NAV, osv). Opplæringstida var på et halvt år, og da den var overstått sommeren 2010, måtte jeg finne atter en jobb, da Pinpointjobben ble fast to dager i uka. Å skulle ut i søkeprosessen igjen var skummelt, men jeg hoppet ut i det med støtte fra kolleger, venner og familie.

Det viste seg heldigvis å bli en lek. Jeg troppet først opp på Body Shop med søknad, CV og mitt blideste fjes, og ble møtt med positivitet og interesse. Noen dager i etterkant, etter å ha fått vite at Lush fantes i Oslo (det hadde ikke falt meg inn engang!), troppet jeg på samme vis opp der, og kjente med det samme at brikkene falt på plass. De to som var på jobb da jeg kom dit første gang, ble jeg stående å prate med i sikkert en time, og etter en intervju- og utplukkingsprosesss blant flere søkere, ble også den jobben min. Hurra! Da hadde jeg flittig fulgt opp søknaden, vist at jeg var interessert og dedikert til å jobbe hos dem, og det bar altså frukter.

Mangel på utdannelse ble ikke noe hinder i mitt tilfelle, da jeg ikke søkte jobber hvor utdannelse var påkrevd. Erfaring fra arbeidslivet hadde nok derimot framskyndet ansettelsesprosessen en del, men sett på en annen side hadde jeg nok heller ikke søkt på jobben hos Pinpoint i så tilfelle. Hadde jeg ikke jobbet der, aner jeg ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag, for jobben der har virkelig formet og utviklet meg i disse årene.

Selv om jeg kun har hatt to jobber i mitt liv, og ikke har noen utdannelse, føler jeg at jeg sitter inne med erfaringer som er gode å ha i livets ryggsekk. Jeg føler meg rustet til å ta meg en jobb hvor jeg enn måtte ønske (så fremt ikke utdannelse er påkrevd, naturligvis!), og jeg vet at om jeg skulle få et ønske om å ta en utdannelse en vakker dag, så er den muligheten der (svigermor tok en utdannelse rundt 50 årsalderen!). Framtidsdrømmene jeg bærer på i forhold til jobb, krever heller ikke en utdannelse av meg, og derfor ser jeg meg fornøyd med tilværelsen.

Det ble kanskje ikke som jeg hadde tenkt, da jeg begynte på medialinja for alle de årene siden. Ting endret seg, og jeg endret meg. Kanskje var det like godt? Kanskje hadde det å skulle jobbe som fotograf på heltid, i et studio eller frilans, ført til mindre kreativ utfoldelse, mindre fotoglede? Kanskje hadde det å leve av foto, gjort at jeg ikke gadd å holde på med det som en hobby, la ned bloggen og lot kameraet støve ned på hjemmebane? Det er veldig mulig, kjenner jeg på. Og ble veldig riktig, og viktig, for meg å unngå det.

Utdannelse er bra, og essensielt i veldig mange jobber. Å “bli noe” er vel selve fundamentet i vårt samfunn, og jeg synes naturligvis det er riktig å ta en utdannelse om man har noe en ønsker å utdanne seg innen. Ha noe å “falle tilbake på”. “Bli noe”, rett og slett. Det er veldig lurt! Samtidig mener jeg at vi kun har dette ene livet, og må gjøre det som føles riktig for oss. Ta et valg, gi alt og jobbe hardt for å oppnå mål og drømmer. Enten det er å studere hardt, eller å komme seg ut i en jobb så fort som mulig. Unge idag har et stort press på å skulle bli den beste utgaven av seg selv, få toppkarakterer, ta lange utdannelser med glimrende resultater. Det er kanskje ikke det rette for absolutt alle? Å slentre unna er naturligvis ikke greit det heller (med mindre man er syk, naturligvis. Det stiller i en egen klasse), men hva meg en middelvei? Hva med å gjøre det som gjør deg lykkelig, om det så måtte være en jobb som krever drøssevis av år med utdannelse, eller en kassajobb på matbutikken? En blir kanskje ikke så rik på penger av å ha en jobb uten utdannelse, men en kan bli rik på opplevelser og erfaringer! Whatever floats your boat, som jeg pleier å si :-)

Sjampobarfavoritter fra Lush, januar 2015

En leser spurte om jeg kunne skrive litt om sjampobarene til Lush, samt vise mine favoritter. Klart jeg kan!:

Sjampobarene er ganske så geniale; Én bar tilsvarer to til tre flasker flytende sjampo, og én bar holder til mellom 80 og 100 omganger med hårvask. Med andre ord er de både økonomiske og miljøvennlige, da det krever mindre å frakte mer fra fabrikk til butikk, de ikke har noe ekstra emballasje (plastflaske eller lignende), og man kjøper sjeldnere i og med at de er såpass drøye i bruk. Kjekke å ha med seg på reise er de så absolutt også (jeg bruker utelukkende sjampobarer på reise, hurra!). Etter å ha jobbet på Lush i nesten fire år, sier det seg selv at jeg har testet dem alle, mer enn én gang, og at favoritter kommer og går. I vinter kom en haug helt splitter nye barer, og to av dem har fått kommet med på min favorittliste. Se bare her!:
shampoobar
Hvis noen av dere skulle være i tvil om hvordan sjampobarene brukes, kan dere alltids ta en titt på instruksjonsvideoen jeg laget 1. september 2011!:

Om å si nei når det trengs

I flere år var jeg for flink til å si ja. Ja til ekstravakter på jobb, ja til avtaler før og etter jobb, når jeg egentlig var helt utslitt og tømt for energi, ja til småting i hverdagen. I det hele tatt var det mye jeg sa ja til, selv om kroppen forsiktig pep nei. Fordi jeg fra naturens side er snill og pliktoppfyllende, ble det å si nei ekstra vanskelig. Nei var da hverken snilt eller pliktoppfyllende? Eller?

Sånn holdt jeg det gående i et par år etter at jeg flyttet til Oslo. Det gikk ganske bra! Og jeg koste meg, selv om jeg var sliten i hodet og kroppen. Følte jeg fikk masse ut av dagene, og levde på den “rusen” det ga å føle at jeg konstant strakk til. Lyserosa og fint var det hele, fram til det plutselig ikke var greit mer.

Jeg skal ikke påberope meg å ha blitt utmattet, møtt den såkalte veggen, eller fått andre seriøse “diagnoser” som følge av dette, altså. Så ille var det ikke. Men! Jeg ble sliten. Mistet litt gnisten, uten å kunne kalles deprimert. Var trist fordi jeg ikke følte jeg kunne holde tempoet jeg hadde satt meg. At jeg ikke lenger strakk til, på en måte var god nok. I det stille tærte det på meg i et par år, hvor jeg samtidig forsøkte å holde tritt med å være et ja-menneske til alt.

Så gikk det et lys opp for meg: Jeg må sette foten ned, og si nei. Si nei til ekstravakter å jobb, trappe ned på hyppig blogging, nei til avtaler når det egentlig ikke er energi til overs, nei til småting i hverdagen. I starten var det knalltøft, og jeg følte meg både slem og gjerrig som ikke tilbød mer. Sett fra utsiden var det nok ikke store forandringene, for jeg sa fortsatt ja til alt som var viktig, og strakk meg fortsatt,  men inne i meg var det storm. Jeg gikk flere runder med meg selv, for å finne ut om det virkelig var det rette. Å si litt mer nei, sette foten litt oftere ned og å lytte skikkelig til kroppen. Omsider kom jeg fram til at ja, det er det.

Året som har gått, er det første året jeg virkelig har fått praktisert dette. Jeg takket ja til mer jobb på Pinpoint året i forveien, men måtte dermed også si opp jobben på Lush i vår, fordi det ikke var tid nok (å jobbe omlag 110% tilsammen, og samtidig være fleksibel og ha et sosialliv, funger ekstremt dårlig!) til å beholde den. Det var et slag i fleisen og en stor sorg, men samtidig godt. Så godt å bare ha én jobb å forholde meg til! Bare ett sted å putte kreftene, kjenne på å vokse i jobben og å mestre, fordi jeg hadde, og har, energi og overskudd!

Jeg fant igjen blogglysten, og kjenner ikke lenger på et “press” til å poste hyppig, men en lyst til det, og glede over å gjøre det. Én dag i uka har jeg satt av til egentid etter jobb. Det betyr at jeg ikke treffer venner og sosialiserer hver ettermiddag (som det har vært i perioder tidligere), men at jeg har mer energi og overskudd til de møtene jeg da har. At jeg kjenner mer på en glede, enn en plikt, over å si ja til ting som gir meg energi. Å få nok hvile, lytte nok til egen kropp og være flinkere til å sette skikkelig pris på de rundt meg, og tiden jeg har med dem. Ikke si ja til alt, bare fordi jeg tror det gir mer på sikt, når det egentlig ikke er sånn.

Kort sagt vil jeg slå et slag for å si nei litt oftere. Naturligvis: Si ja til alt som gir deg energi og glede, ta i et tak, push grenser og stå på, for all del! Å si nei betyr ikke at en skal være en unnasluntrende sofagris på noen måte (knis!). Men, lytt til egen kropp. Ikke jobb syv dager i uka, hver uke, fra tidlig til seint, etterfulgt av sosialisering og oppgaver, om kroppen din sier nei til det. Det gjelder å finne den gylne middelveien, det som kjennes rett for deg. Å gi alt, men allikevel sitte igjen med med selv oppi det hele. For til syvende og sist, hvem har du egentlig her i livet, annet enn deg selv?

 

Noen som kjenner seg igjen, eller har innspill

Om strekkmerker og sånt

Strekkmerker. Så dypt hatet av så inderlig mange. Samtidig så utrolig vanlig og normalt! Kropper i alle fasonger, størrelser og aldre har dem, damer som menn. De dukker opp både her og der, er små og hvite, store og rødlilla, eller en plass midt i mellom. Jeg har en passe stor samling av dem, og brukte mine tenår på å hate dem. Skamme meg over dem, skjule dem og unngå å vise meg i bikini blant fremmede på grunn av dem. De ble årsaken til alt for mange tårer, i alt for mange år. Tenk at noen små streker i huden kunne gjøre så mye skade?

De første dukket opp på innsidene av lårene mine i fjerdeklasse på barneskolen. Jeg husker enda at vi satt på bassengkanten i svømmehallen. Alle jentene, og guttene, i klassen satt på rad og rekke, og vi skulle svømme. Jeg kom tidlig i puberteten, var høyere enn de andre, og fikk det klassiske “valpefettet” lenge før de andre jentene. Jeg smugtittet på de andre jentenes lår, som i mine øyne var plettfrie. Mine var så smått begynt å bli mer kvinnelige i formen, og på innsiden av dem var det kommet små, lyserosa striper i huden. Jeg passet på å presse lårene sammen, så ingen av de andre skulle se dem og vemmes. Det skulle være min hemmelighet, for jeg var nok helt sikkert alene om å ha slike. Trodde jeg!

Såklart ble det ikke bare med de få små. I årene framover vokste jeg meg naturligvis enda høyere, gikk fra en jentekropp til en ung kvinnekropp. Strekkmerkene ble flere, og spredte seg utover baksiden av lårene, rumpa og så smått på puppene. Jeg la, som kjent, også på meg midt i tenårene, og ble overvektig. Det gjorde for mitt vedkommende ikke saken bedre på den fronten, og det dukket opp fire dype, lange, brede og mørkelilla striper på hver side av hoftene mine. Lårene var allerede dekket, baksiden av knærne kom like etter. Undersiden av armene, puppene og rompa var heller ikke fri for striper. Alle i fargen lyserød eller lilla, og jeg følte meg uhyre stygg. I mine øyne så huden min helt forferdelig ut, den var i mine øyne ødelagt og jeg hatet dem.

Sånn følte jeg det i flere år, uheldigvis. Flere år kastet jeg bort på å la den indre stemmen i meg rakke ned på kroppen min, på grunn av dem. I skrivende stund har fargen på strekkmerkene bleknet helt, men de er fortsatt synlige om man ser etter. Men hvem gjør vel det, andre enn meg selv?! Det er hva jeg heldigvis innså for et par år siden. Tiden leger alle sår heter det, og det vil også si strekkmerker! Selv flere år etter at de var bleknet på farge, var jeg veldig bevisst på dem, og passet på å skjule dem. Men, i senere tid har jeg innsett at jeg ikke orker å la strekkmerker stoppe meg i å leve. De bryr meg ikke lengre, og jeg har for lengst akseptert at de er en del av kroppen min. At jeg er fin som jeg er, med striper både her og der. Nesten alle har dem jo i større eller mindre grad, uansett!

Untitled-1

IMG_2410
(De er ikke lett å få med på bilde! Kjørte opp skarpheten i bildene en god del for å få dem fram)

Å la noen striper i huden hindre meg i å kle meg som jeg vil, bade med venner eller sole meg offentlig er jo bare idiotisk. Arr, hudlidelser og diverse er jo noe vi alle har i større eller mindre grad! Selv om retusjerte bilder i blader, på nett og på TV vil fortelle oss noe annet, er det ikke sånn. Strekkmerker, appelsinhud (hei, det har jeg óg!), eksem, psoriasis og operasjonsarr er bare en brøkdel av det vi alle har i bagasjen vår, og det er så fryktelig trist å tenke på at så mange av oss har latt, og lar oss, stoppe av det. At vi sitter inne på solfylte dager, at vi dekker oss til når vi egentlig ikke vil, og unngår å leve skikkelig, bare på grunn av bagateller som det! For ja, det ER faktisk bagateller, selv om det så og si er umulig å tenke sånn når det står på som verst.

Jeg skriver dette fordi jeg vet at det er så mange som meg av dere som leser. Som er midt oppi en fase med usikkerhet rundt kropp, og kanskje nettopp strekkmerker. Med skam fordi en føler seg annerledes rent kroppslig. Vi går inn i julimåned med (forhåpentligvis) masse varme og sol, og jeg håper så inderlig dette innlegget kan inspirere dere som er midt oppi det til å prøve å pushe grensene deres litt. Prøve å gi faen i den indre stemmen som for eksempel sier at du må bruke badedrakt, og ikke bikini, på grunn av strekkmerker. Jeg håper, håper, håper dere tør ta steget, og i alle fall prøve! Jeg heier på dere, og roper et hurra for oss alle!

Om farger og stil

For rundt tre år siden postet jeg et innlegg litt ala dette, men jeg tenkte at siden dere etterlyser flere personlige innlegg, kan jeg forfatte et nytt og dele med dere. Here we go!

Jeg tror de fleste av dere som leser bloggen min tenker på farger når dere tenker på meg. Ina Mewkid = farger. Sånn er det liksom bare, og sånn har det vært så lenge jeg har “vært på internett”. Siden jeg var på nettstedet Blink og deretter Nettby (haha, husker dere disse?), og etter hvert fikk min helt spesielle plass på verdensveven, nemlig bloggen. Som såvidt nevnt her tidligere, har det ikke bestandigbestandig vært sånn, men nesten.

Som barn sleit mamma fælt med å prøve å få meg til å kle meg i feminine plagg og kjoler. Håret mitt var ganske kort, og også det slet hun med å få satt opp i for eksempel musefletter. Jeg ville aller helst gå i tights og gutteaktige gensere, gjerne med Løvenes Kongeprint (hei 90-tall!), og som litt eldre klippet jeg håret pinnkort og gikk kledd i Adidasklær og hullete jeans. Som en skikkelig guttejente! Ikke lekte jeg med dukker, eller interesserte meg noe særlig for jenteting heller. Det var den gang da!

På et tidspunkt snudde nemlig dette. Det var nesten som om jeg fikk en vekkelse; kjoler og skjørt ble trykket til mitt hjerte, sminke så smått funnet fram og jeg ville være en jente-jente. Jeg elsket farger, og ikke minst effekten det gjorde på humøret og selvfølelsen å pynte meg opp. I starten så jeg nok ut som en helt normal 11-12 årig jente, men ikke lenge etter kom behovet for å eksperimentere med klær og stil. Spennende fargekombinasjoner, mix og match med snitt og stoff. Ikke alltid like vellykket, men sånn er det vel med klær, stil og trender? Det som ser bra ut i dag, ser sikkert litt corny ut om noen år!

I ungdomsskole- og videregåendealder tok det litt av. Jeg kjørte på med rare frisyrer med masse forskjellige farger i, lag på lag med klær og perlekjeder i alle regnbuens farger. Husker jeg hadde som regel at jeg skulle prøve å bruke minst én av alle regnbuens i antrekket mitt, og jeg følte meg fantastisk fin. Joda, det ble mange rare blikk og en del slenging med leppa fra medelever, men jeg tenkte ikke noe særlig over det. Så lenge jeg var fornøyd, spilte det ingen rolle hva de måtte mene. Ros var det jo også masse av!

På den tida begynte jeg jo også å legge på meg, og vokste ut av mesteparten av klærne mine. Det er en helt annen historie, men jeg tror det var vendepunktet for stilen min også. At da jeg omsider begynte å gå ned i vekt, utviklet jeg en mer moden og voksen stil, og ble flinkere til å kle meg etter min figur. Velge færre farger i et og samme antrekk, ja rett og slett tone meg selv litt ned. Det er vel ingen av dere som tenker på meg som nedtonet i stilen? Haha! Men, sett i sammenligning med sånn stilen var en periode, er den mye mer nedtonet og avslappet nå. Mer voksen, kanskje?

Og det trives jeg virkelig med. Stilmessig har jeg alltid vært fornøyd, og endringene skjer når jeg merker tendensene til å bli misfornøyd. Misfornøyd med sveisen, snittet på kjolen eller går “lei” av en farge. Jeg tenker at stilen min er som en rullende ball, som stadig kan ta nye vendinger. Alt er lov; det finnes ikke grenser når det kommer til stil. Så lenge jeg liker en ting, er det bare å kjøre på. På den måten er klær og stil alltid spennende, og jeg er alltid på jakt etter noe kult og nytt!

Å skille meg ut har aldri vært noe jeg har hatt behov for. Det føles motsiende å si det, når jeg i neste øyeblikk har blått hår, men sånn er det i alle fall. For meg er farger og stil en måte å utfolde meg kreativt på; å se ut som jeg gjør er for meg et utrykk på kreativitet og moro. At jeg ikke tar meg selv høytidelig, at jeg liker å leke meg og å finne på noe nytt. Mange blikk blir det såklart fortsatt, men de aller fleste er vennlige blikk. Ros og komplimenter fra fremmede er ikke uvanlig, og jeg kjenner jeg blir like varm i hjertet hver gang. Da passer jeg forresten på å gi et kompliment tilbake, for det er vi i grunn alt for dårlige til, de fleste av oss.

Farger sprer positivitet, glede og smil. Farge åpner til samtaler med spennende mennesker, lyser opp en grå dag og bidrar til harmoni. Såklart, er en ikke glad i farger, skal en ikke kle seg opp som en regnbue heller. Alt må føles riktig for den det angår!! Men, litt farge i hverdagen er bra. Om det så er en fargerik detalj i antrekket eller interiøret, en blå hårspenne eller røde sko. Alle monner drar! Jeg mener livet er for kort til å være grått, og at det er lov å leke seg litt med stil og utrykk. Ingen lever evig, vi er tilstede på jorda her og nå, og det er ikke vits i å la være å gjøre de tingene en ønsker stilmessig bare “fordi”. Fordi “tenk om det føles rart”, “tenk om folk vil titte på meg”. Prøv! Kjør på, ikke ta deg selv så høytidelig! Start i det små, og ha det moro! Hurra for livet!

Ønskeinnlegg? Kjør på!


Bilde fra bloggarkivet, august 2013

Som dere (forhåpentligvis) sikkert har merket, er jeg i slaget med blogging for tida. Skikkelig! Til meg å være, hehe. Jeg setter av mye tid til det, og koser meg med blogginga! Kan vel faktisk si at hele fjoråret var et ganske kjipt bloggår, hvor jeg ikke hadde så mye inspirasjon og overskudd til bloggen, og det ble tydelig i sjeldnere oppdateringer, mer stillhet i kommentarfeltet, og færre besøkende her. Nå er jeg derimot ved veldig godt mot, og jeg tror det er noe dere som leser liker også? At jeg poster oftere, deler mer og prøver være aktiv her? Uansett! Jeg blogger jo vel så mye for dere som for meg selv (sånn er vel blogging, I guess!), og jeg tenkte å høre med dere om dere har noen forslag til ønskeinnlegg? Noe dere vil se bilder av, noe dere vil jeg skal fortelle om, noe dere har lurt på? Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger i kommentarfeltet, og skal notere meg alt dere kommer med! Så får vi se om jeg kan realisere alle ønskene i poster med tiden. Hurra!

Sminkerutine vår 2014

Bloggleser Marit spurte for litt siden om jeg kunne blogge om sminka jeg bruker. Det kan jeg såklart! For tida bruker jeg ikke sååå mye sminke, men har en veldig fast rutine med produktene på bildet nedenfor, når jeg er ute på jobb eller i byen. I tillegg bruker jeg alltid leppepomade, gloss eller leppestift, men produkt, merke og farge på det varierer daglig.
IMG_7326

Jackie Oates Color Suppliment blander jeg med litt Charisma Skin Tint og asiktskremen min. Alle fra Lush. Da får jeg en farget dagkrem som jevner ut hudtonen, og gir fin og varm sommerglød. Jeg bruker bareMinerals concealer for å dekke over kviser, og bruker blush fra MAC (denne er flere år gammel (ja, jeg vet en egentlig skal kaste gammel sminke!), og ble kjøpt før MAC begynte med dyretesting) for å markere kinnbeina. Jeg avslutter med Emotional Brilliance transparent ansiktspudder for å matte ned, og få sminka til å sitte godt. Maskaraen min er fra Gosh, og passer vippene mine bra. Øyebrynene fyller jeg forsiktig inn med øyebrynspenn fra H&M. Eyelineren Fantasi fra Lush er herlig gullglitrende, og sitter bra. Matcher gullsmykkene jeg har i piercingene i nesa også! Utenom MAC er alle merkene ovenfor dyrevennlige. Hurra!

Her finner dere oversikt over kosmetikk som ikke er testet på dyr
Her finner dere oversikt over kosmetikk som er testet på dyr

Bruker dere sminke? Og, har dere i så fall en fast rutine?

Om å være redd for noe nytt

I august er det fem år siden Åsmund og jeg pakket med oss alt vi eide fra våre barndomshjem, og flyttet til hovedstaden. Flyttet for første gang hjemmefra, begge to. Åsmund hadde kommet inn på skole i Oslo, mens jeg flyttet ikke til noe.

Åsmund har alltid vært sikker på hva han ville drive med, og da skolen han skulle gå kun fantes et sted i Norge, krysset jeg fingrene for at det ikke var i Oslo. For meg, den gang, var Oslo det skumleste stedet jeg kunne tenke meg å bo. Å være født og oppvokst på et lite sted, med en generell skeptisk holdning til fremmede og en sterk usikkerhet på meg selv, var det å skulle flytte til enorme, fremmede Oslo som et reint mareritt. Et mareritt jeg håpte å ikke måtte oppleve, og som jeg såvidt turte å tenke på. Men, såklart lå skolen i Oslo. Da Åsmund fortalte meg det, gråt jeg og ble fylt med redsel og angst. Fordi, jeg visste at jeg ikke ville klare et avstandsforhold på den tida. At det enten var å flytte sammen, eller å slå opp. Å flytte sammen var det jeg hadde drømt og fantasert om i de fem åra vi hadde vært kjærester, så det i seg selv var bare fint. Jeg hadde bare ikke i min villeste fantasi sett for meg at det skulle bli i Oslo.

Etter å ha tenkt meg litt om, var det ikke noe tvil. Jeg måtte bare flytte til Oslo med Åsmund. Han var så mye mer verdt for meg, enn den redselen jeg satt med i magen. Vi planla, søkte (og fikk) leilighet, og jeg gruet meg for hver dag som gikk. Den sommeren, sommeren 2009, nøt jeg til de fulle. Jeg synes å huske at det var en sommer med bare solskinn, enda det helt sikkert ikke er tilfelle. Det var en nydelig sommer, helt fram til starten av august. Da jeg gråtkvalt klemte Timmi-pus adjø, og satt meg i bilen med mamma, pappa og Åsmund, samt et tilhengerlass med saker vi skulle ha med oss. Ga opp livet i Risør, sa adjø til barndommen og vinket farvel til alt som var trygt.

Vel på plass i Oslo, mamma og pappa var reist tilbake til Risør, og vi var igjen helt aleine. Jeg husker at det var så blandede følelser; jeg var så glad og stolt over å bo med Åsmund, over å vise at vi kunne klare oss alene. Samtidig var jeg så nervøs; skulle jeg klare å få en jobb? Hvordan skulle jeg bli kjent med byen? Hva skulle jeg gjøre mens Åsmund var på skolen? Hvem skulle jeg bli kjent med? Alt var så skremmende usikkert, for en som liker å planlegge alt.

Åsmund trivdes veldig godt på skolen sin fra første stund, noe jeg var veldig glad for. Jeg derimot, brukte lang tid på å tilpasse meg. Bli kjent med byen, og å søke jobb. Det tok nesten et halvt år fra vi flyttet til Oslo, til jeg fikk jobben på Pinpoint. Det halve året var helt jævlig på mange måter. For det første hadde vi veldig lite penger. Åsmund fikk studielån, men det var i grunn det, og det var ikke mer enn til å betale husleia. Heldigvis hadde han spart opp en god slant penger da han jobbet året i forveien, i tilfelle vi kom til å slite økonomisk den første tida. Det har vi vært veldig glade for i ettertid! Uansett, det var lite penger, vi levde på sparebluss, og jeg følte et enormt press på å få en jobb. At alt hvilte på meg, føltes det som. Jeg følte meg ubrukelig og fæl for hvert nei jeg fikk på jobbsøknadene jeg sendte ut. Såklart ville ingen ansette meg, jeg som ikke hadde noe arbeidserfaring, tenkte jeg. Jeg hadde ikke noe nettverk heller, ikke turte jeg utforske byen, og jeg var så redd og trist hele tida.

Hver kveld gråt jeg meg  søvn fordi jeg savnet Risør så fælt. Savnet familien, Timmi-pus og byen min. Dessuten slet jeg veldig med et eksplosivt sinne, som følge av at jeg hadde det så vanskelig inni meg. Jeg kunne smelle med dører, skrike til jeg ble rød i fjeset og mistet stemmen, knuse ting og rett og slett være et monster. Jeg var så rasende at jeg fikk blackouts ved flere anledninger, og jeg kunne eksplodere for ingenting. Aldri sinna på Åsmund, men på alt annet. Etter sinneutbruddene følte jeg meg bare enda verre, enda mer håpløs og mislykket. Åsmund trøstet så godt han kunne, men sånn jeg så det var alt helt håpløst mørkt.

Som dere vet, fikk jeg jobb etterhvert på Pinpoint, og følte meg for første gang i mitt nye liv voksen og vellykket. Jeg fikk et nettverk, som har vokst seg stort og fint, ble kjent med og trygg i byen, og trives. Jeg savner Risør masse fortsatt, og drømmer om å flytte tilbake. Allikevel liker jeg Oslo på sin måte. Det er her jeg har jobbene mine, nettverket mitt og livet mitt idag. Liker byen i sin helhet, selv om jeg fortsatt kan kjenne på hatet over den.

Jeg er glad jeg fikk oppleve den nedturen for fem siden. Selv om det var helt forferdelig mørkt da det sto på, har det også lært meg å sette pris på alt det gode som har kommet etterpå, og å ikke grave meg ned i pessimisme og negativitet når det stormer som verst. Jeg har lært å være ydmyk, takknemlig og positiv. Å tenke at ting alltid løser seg, og at det går bra til slutt. Det lærte meg å jobbe hardere, stå på og å ikke gi opp. Å trosse sine grenser, presse seg selv i riktig retning og å gi alt.

Det jeg ville med å dele dette med dere, er to ting. Å la dere bli litt bedre kjent med meg er det ene. Joda, dette er en personlig blogg, men jeg er veldig lite privat her inne. Det er svært lite dere egentlig vet om meg, sånn egentlig, og derfor tenkte jeg å by litt på meg selv, nå når dette er så fjernt fra min virkelighet. Det andre er at jeg vet at det er så utrolig mange andre der ute som har opplevd, eller som er midt oppi, noe lignende. Derfor håper jeg at dette kan være til hjelp for dere. At det kan være et bevis på at ting ordner seg. Ting går bra til slutt! Og at det er veldig viktig, og lov, til å kjenne på smerte, å gråte og å føle. At du aldri egentlig er alene, og at det alltid finnes håp. Og at du er sterk, sterk, sterk, bare du tør å tro på det!

Ser jeg tilbake på den tiden, er det nesten en vits. Der og da var det grusomt, men nå er det nesten utrolig å tenke på. Nå som alt her i storbyen virker så kjent, nå som jeg kjenner så mange her. Nå som jeg jobber og trives her. Det føles helt utenkelig at dette virkelig var mitt liv, for de årene siden. At Oslo skulle komme meg så nær, hadde jeg aldri drømt om. At usikkerheten skulle bli så fjern, hadde jeg heller aldri forestilt meg. Livet, dere. Livet!

Historien om frieriet

På 9 årsdagen vår 26. april ga vi hverandre presanger, og allerede da fortalte Åsmund meg at jeg skulle få enda en gave, men at den ikke var klar enda. Siden da ventet jeg i spenning, og prøvde (såklart) å gjette hva det kunne være for noe! Klart jeg hadde mine håp på en ring, men siden jeg er en som lett får skyhøye forventninger rundt ting, turte jeg ikke tenke tanken helt ut. Litt over en uke før frieriet, fikk Åsmund beskjed om at presangen var på vei til Norge, og det var mildt sagt en nervepirrende uke hvor jeg maste på ham hver dag om den hadde kommet fram enda ;-) Dagen pakka faktisk hadde kommet fram var mandag 1. juli, og jeg kom gørrsliten hjem fra jobb og en hektisk tur på IKEA. Da Åsmund kunne bekrefte at gaven var kommet, ble jeg naturlig nok veldig gira og spent, og sa “Gi meg den da! Give it to me!”. Åsmund sto med et lurt smil rundt munnen, og hendene på ryggen, og sa “du skal få den, men da..”, gikk ned på kne, og sa videre “må jeg gjøre sånn her. Ina, vil du gifte deg med meg?”. Iiih! Jeg klarte ikke svare annet enn M-m, gav ham en stor klem mens jeg skalv og gråt av glede. Åsmund ble også rørt til tårer, og da jeg fikk se ringen ble jeg sååå fornøyd. For som sagt før; den er jo perfekt!!

Sånn var det altså det gikk for seg. Ikke noe fænsipænsi store greier, bare veldig enkelt og ujålete, og veldig Åsmund. Og veldig, veldig perfekt! <3

Om å velge seg et barnfritt liv

At Åsmund og jeg ikke ønsker oss barn, har aldri vært noe hemmelighet her på bloggen, men det har heller aldri vært noe jeg har skrevet noe særlig om, nettopp fordi jeg vet at dette er et valg som selv i vår åpne verden ikke er helt akseptert hos de fleste, selv ikke hos alle dere. Men, jeg tar sjansen, for jeg håper på å kunne inspirere andre med samme syn som oss til å våge å stå for sin mening.

Å finne seg “den rette”, kjøpe bolig og få barn er nærmest blitt en fasit på hvordan et liv skal være, og for oss jenter er presset på å bli mor ekstremt stort i løpet av livet. Aldri har det vært “lettere” å få barn, med tanke på mulighetene i form av prøverør, surrogat og adopsjoner. Og for all del; for å få klarhet i det, er jeg så absolutt veldig for at de som ønsker seg barn, skal få det! Det er ikke det vårt valg, og dette blogginnlegget, handler om. Det handler om det å gå en annen vei enn den som er forventet av samfunnet.

Barn har aldri stått på min ønskeliste. Ikke lekte jeg med dukker som liten (minus en periode på et par måneder, hvor jeg egentlig var litt for gammel for det, og prøvde å “finne meg selv” litt), ikke lekte jeg “mor og far”-leker, og aldri drømte jeg om å bli mor. Barn var aldri i bildet. Da jeg ble eldre, ble følelsen av at barn ikke var noe for meg bare forsterket. Åsmund har alltid vært enda sikrere på den saken enn jeg, og etter ni år som kjærester, er vi sikre på to ting; Vi vil dele resten av livet sammen, og det involverer ikke barn. I alle fall ikke menneskebarn (pusunger f.eks er en annen sak, hihi!)!

Å velge bort barn blir nærmest sett på som en skam. Som noe egoistisk og grusomt unaturlig. At vi, som trolig i prinsippet kunne ha fått barn, velger det bort, er ikke akseptert blant alle. Vi må være både hjerteløse og selvopptatte som velger det, mener noen. Personlig synes jeg det hadde vært mye mer egoistisk av oss å bringe barn til denne verden, når det ikke er noe vi selv ønsker. Å skulle gjøre noe bare for å glede andre, glede samfunnet, og følge den stien som er forventet av oss som unge voksne.

Mange av våre venner og familie kommer til å følge den stien, fordi det er det de ønsker, så barn får vi muligheten til å se vokse opp, og ha kontakt med uansett. Å være “tante Ina og onkel Åsmund” høres i våre ører mer forlokkende ut, enn å være mamma og pappa. Det tror jeg kan bli vel så bra, for oss!

Heldigvis er alle våre venner og kjente inneforstått med at vi ønsker å beholde et barnfritt liv, men nå som vi er blitt forlovet forventer mange utenforstående at vi skal gifte oss, for så å få barn. For det er jo det man gjør, er det ikke? Når jeg da forklarer at vi ikke ønsker oss barn, får mange et usikkert blikk i øynene, og flere presterer å si at “ja, ikke nå nei! Bare vent!”. I grunn gjør det utsagnet meg ganske så irritert; ja, såklart går det an å endre mening! Såklart kan jeg om ti år få superlyst på barn! Men, jeg føler også at et slik utsagn ikke hører hjemme noe sted. At det overkjører meg, oss, og våre valg. Våre ønsker om hvordan vårt liv skal være, våre meninger og drømmer.  At et sånt ønske ikke kan bli tatt seriøst. Som om det ikke er lov å velge bort en sånn ting?

Jeg mener at så lenge vi godtar at andre velger å få barn, burde også vårt valg bli godtatt på lik linje. Å ikke gå de tradisjonelle veiene i livet burde være mer stuerent enn det per dags dato er, og det å velge et barnfritt liv burde være helt ok. Eller?

Blogger jeg leser, topp ti!

(i helt tilfeldig rekkefølge)

http://blog.ponypeople.nl
ponypeople
Farger, dyr, nips, natur og fantastiske illustrasjoner!

http://etdrysskanel.wordpress.com
etlitedrysskanel
Fine venninne-Synne; Paris, hverdagssmil, detaljer, mat og alt godt livet har å by på

http://divaakira.com
divaakira
Gode venninne-Rakel; Vintage, klær, nips, mat, hunden Smokey, interiør og innkjøp

http://bananaforever.blogspot.no
kaniita
Interiør, farger, mat, kreativitet til tusen, puser og morsom tekst

http://koffeine.wordpress.com
koffeine
Fine Ine; Reflekterende tekster, frokost, baby i magen, blomster og hverdagslykke

http://www.thedaintysquid.com
thedaintysquid
Farger, katter, personlig stil, baking, natur, negldesign og vintageskatter

http://siljesreise.com
siljesreise
Flotte venninne-Silje; Vegansk og glutenfri mat, katter og arbeidet med å gi ut sin egen kokebok!

http://www.loveelycia.com
loveelycia
Personlig stil, farger, baby i magen, katter, inspirasjon

http://xmauix.com
xmauix
Flotte venninne-Linda: Sminke, kosmetikk og personlig stil, reiser, hverdagslykke og dyr

http://blogg.tinekatrine.com
tinekatrine
Vegansk mat, reiser, dyr/dyrevern, hverdag og livsglede

Translation:
Top ten blogs I read!

1 2 3